Sivilisasjonen kommer ikke gratis. Men dagens unge vil ikke betale for den.

Barnløshet

For mange år siden hørte jeg en historie om en same og en prest, en av de utallige historiene som figurerer i mitt hjemland langt der oppe mot nord, hvor den humoristiske sans var foredlet gjennom evolusjonens harde prøvelser, til en slagferdighet som den dvaskere menneskerase her sørpå aldri har greid å oppnå, takket være de altfor gode vær- og føreforhold de har vokst opp med.

Det var altså en ung prest som hadde fått seg sognekall nordpå, og han var ivrig og ville besøke alle sine sognebarn personlig. Han dro ut på øyene, langs med strendene, og inn i fjordene, og innerst i et avholl av en fjordtarm traff han på en samefamilie. Utenfor gammen vrimlet det av unger i alle aldre, og da han trådte inn myldret det av unger der også, rundt samefaren og samemoren.

Presten hilste på sameparet, og høflig som han var, sa han: «Ja, her ser jeg at Gud har velsignet rikelig! Min kone og jeg, vi har bedt og bedt til Gud i mange år, men vi har ennå ikke fått noen.»

Da legger samefaren handa opp på armen til presten og sier trøstende: «Nei, brestefar, det nytter ikke å be. Man må gnulle.»

Denne historien har lett for å miste sitt viktige teologiske poeng når man forteller den i hyggelig lag, fordi noen, særlig folk sørfra, tror at samen er så godtroende at han ikke skjønner at presten vet hva man skal gjøre for å få barn. Dermed faller jo rådet på den bibelske metaforiske stengrunn. Det kan jo minne om teoretiseringen fra en annen bok om mannen som hadde ni barn og noe sarkastisk ble spurt om hvorfor han ikke hadde flere, hvorpå han svarte at nei, nå hadde han endelig skjønt hva årsaken var.

Folk nordfra skjønner imidlertid at samen ikke er fullt så godtroende som den gjennomsnittlige høyt utdannede søring, og at han gjør seg litt dummere enn han er, for simpelthen å drive ap med presten.

Dermed går gjerne selskapet over i en debatt om poenget i historien og hvem vitsen går ut over, heller enn å ta del i det dypere teologiske grunnlaget; at mens bønn faktisk virker, hvilket bevises i at nordmenn har til det daglige brød på bordet, så er der visse ting som Gud faktisk mener at vi må klare selv.

Gud har allerede ordnet opp.

Guds virkemiddel for slektens kontinuitet

For Gud har allerede utstyrt oss med dopaminproduksjon og kjønnslig tiltrekning; for oss menn har han forsynt jorden med de deiligste skapninger man kan tenke seg, og gitt oss rikelig med testosteron slik at vi ikke skal se oss selv som alminnelige guttfarker, men som helten som skal redde den mest vidunderlige kvinnen i verden fra alle prøvelser. For slik humor har Gud, at han har ordnet med at vi menn i et nuh skuer én kvinne og skjønner at vi ikke kan leve uten nettopp henne og at livet blir meningsløst uten nettopp henne.

Ved å lure oss slik har Gud ordnet opp med menneskeslektens videreføring. Vi får denne uforklarlige lysten til å være nær den utvalgte, og konsekvensen er at vi får barn. Vi får altså slike ufattelig voldsomme kortvarige belønninger at de langvarige konsekvenser i form av familieforøkelse, ansvar, jobbing og annet slit neglisjeres i øyeblikkets hektiske rus. Som følge av dette går menneskeheten videre og som besteforeldre kan vi fortelle ville historier til våre og andres barnebarn om hvordan livet var før i tiden da vi måtte slåss med isbjørn, svømme over islagte fjorder for å komme på skolen, og fange en elg til middag og ble begravd av et snøras på vei hjem.

Barn skal ikke planlegges, de skal unnfanges i ubehersket fryd.

Frivillig barnløshet

Imidlertid har kreative lystbefengte menn funnet ut hvordan de kunne få utløsning for sine drifter uten å ta konsekvensene, som om barn er noe en mann ikke vil ha. La det være sagt: en mann som ikke vil ha barn er ikke en mann. Han er en tufs, en snylter og parasitt. Han vil ha det samme som alle andre menn siden menneskets tilsynekomst helst vil ha, uten å betale den prisen som egentlig er ufattelig billig: å danne familie og sørge for kone og barn.

Men kreative menn gikk enda lenger enn å bruke sammenknyttede grisetarmer, noe jeg helst sammenligner med å spise sjokolade uten å ta av innpakningspapiret. Han oppfant det mest foraktelige, det mest grufulle, det mest vederstyggelige av alt. Han oppfant fosterdrapet.

Han gikk løs på kvinnene i lystrus, og stakk av. Tilbake satt kvinnene, fortvilte over at de hadde latt seg lokke. Det tok mange år før jeg skjønte hvilken avgrunnsdyp fortvilelse det var når de oppdaget konsekvensen av å la seg forføre. Mange fødte i dølgsmål, et ord det tok lang tid før jeg forsto rekkevidden av.

Men tror du ikke at flertallet i landet bestemte at man skulle gjøre det konsekvensløst å gi etter for lyst hva enten du utga deg for å være mann, hva du ikke var, eller kvinne, hva du neppe tenkte over at du var. I stedet opphøyet man selve dopaminbesettelsen til Gud og innførte fosterdrap som lettvint utvei. At dette var lettvint bare for den ene part, snakkes ikke mye om. De kvinner som har arr på sjelen etter offentlig finansiert fosterdrap, bærer på en byrde det aldri snakkes om.

Så har kreative menn funnet ut av biologi og kjemi og innført piller slik at man ikke trenger å tenke over konsekvensene av å jage etter dopaminrus med hvemsomhelst. Man trenger ikke å få barn, ikke nå, mens man er ung og har det moro, mens man studerer, ordner seg med jobb og karriere. Slå seg ned kan man gjøre senere, når økonomien har kommet i orden.

Men man skal ikke lenger ha mange barn. Det er da nok med ett eller to. Det koster angivelig så mye av både tid og penger å få barn og oppdra dem til at de blir voksne og forlater reiret. Det er faktisk mange barn i dag, i særlig fremskredne samfunn som f. eks. Japan, som aldri forlater reiret og danner egen familie. De har mutert til Homo Inhabilis. De er ikke lenger istand til å bli voksne.

Uten barn blir du ikke voksen.

Økonomien

Ofte skyldes det på samfunnet, som ikke legger til rette for å ha barn. Her greier man ikke å skjelne mellom samfunnet, som består av mennesker, og staten og kommunen, som består av politikere og byråkrater. Det er staten og kommunen som jager etter befolkningens penger.

For tiden sliter vel samtlige norske kommuner med økonomien. Jeg antar det er et unntak for kraftkommuner, men jeg er slett ikke sikker, for idiotien har så til de grader inntatt det norske samfunnet at vi fortjener å gå til grunne.

Vi fortjener å gå til grunne fordi vi har valgt evneveike politikere til å gå med på å underlegge kraftproduksjonen børsspekulasjon. Spekulanter og finansielle lykkejegere tillates å svindle ikke bare nordmenn og nordkvinner, men også bedrifter og kommuner fra å få energi til selvkost.

Dermed stiger det et samstemmig rop opp mot himmelen hvor kommunene ber Gud forbarme seg over dem så de kan få utført alt som er pålagt dem. Her jeg sitter i en norsk bykommune, søkkrik fra svære industrikonsern, diskuterer de å slå av gatelysene om natten. Det er helt absurd.

Det er typisk. Gud har allerede gitt kommunene den hjelp de har bedt om, nemlig i form av intelligens og sunn fornuft, men de nekter å bruke disse hjelpemidlene. Sorry, sier Gud, og slår ut med hendene; da kan jeg ikke hjelpe dere.

Det er så lett, det er så enkelt å løse økonomiproblemet; det er simpelthen bare for alle kommunene i Norge å gå sammen og nekte, bent ut sagt nekte, å betale noe som helst for energibruk inntil prisene er satt ned til selvkost. Energiselskaper som protesterer kan simpelthen settes under administrasjon. Det er ikke noe problem. Men de evner det ikke.

I sin fortvilelse, kombinert med uviljen til å skjønne hvor enkelt det er, går de i beste pøbelstil løs på de som det stjeles fra, nemlig de som eier eiendom. De vender seg mot eiendomsskatten for der kan kommunen få sårt tiltrengte midler.

Samtidig har det så smått begynt å gå opp for norske kommuner at det spøker for befolkningstallet. Norges befolkning har faktisk ikke hatt reell vekst siden 1960, den har bare øket forventet levealder. Undersøker man statistikker ser man at antallet barn og unge er nedadgående og har vært det de siste tyve år. Fertiliten i Norge synker og synker og for etnisk norske var den på 1,40 i 2023 og for ikke etnisk norske var den på 1,43. For at folketallet skal opprettholdes kreves det minst 2 i fertilitet for et land og avhengig av barnedødelighet kreves det på verdensbasis nå i snitt omkring 2,3.

Halvparten av verdens land har for lav fertilitet, og fertiliteten er synkende over hele verden. Det pussige er at jo bedre økonomien blir i et land, desto færre barn blir født. Jo flere kvinner som får utdannelse, desto færre barn. Jo høyere utdannelse, desto færre barn.

Hva er det universitetene gjør galt?

Barneuvennlig økonomi

Det er for dumt, men siden norske kommuner har omfavnet klimareligionen istedenfor kristendommen, så har de bestemt seg for å ødelegge mest mulig for barnefamilier. Fornybar energi er ikke fornybar, men kostbar. Kostbar energi legger opp til mindre hus, med mindre plass. Troen på at olje ødelegger verden gjennom CO2 fører til grunnløse skatter og avgifter, som gir mindre transport, som igjen fører til dyrere mat, mindre biler, og mindre hus.

Troen på at kupromping er skadelig fører til nedleggelse av gårdsbruk og dyrere mat. Mindre biler gir mindre plass til barn. Nåtidens alminnelige biler som er nesten dobbelt så brede som gamle folkevogner, har ikke plass til mer enn to barneseter i baksetet.

Grunnløse skatter og avgifter og børsspekulasjon på energi fører til inflasjon og dyrtid. Flere bedrifter går konkurs og som følge blir det mindre skatteinngang for kommunene. Så skrur man opp eiendomsskatten uten å skjønne at da blir det enda mindre attraktivt med husvære nok til å få flere enn ett eller to barn.

Selvsagt kan utviklingen snus, men politikerne er evneløse. De sitter fast i sine bjørnehi som Ole Brumm den gangen han hadde spist seg for fet til å greie å komme ut. De greier ikke å gi slipp på honningkrukken. De skjønner rett og slett ingen verdens ting, selve definisjonen på Homo Imbecilis.

De er så dumme at det gjør vondt.

Evolusjonen har løsningen

Evolusjonen arbeider jevnt og trutt. De samfunnene hvor menneskene ikke vil ha barn, dør ut. Genene deres føres ikke videre. Merk at jeg setter likhetstegn mellom «ikke vil ha» og «ikke legger til rette for». Har man vilje får man det til. Det er ikke vilje nok i folket.

Jeg opplevde noe pussig her i sommer. Blant de mange man har hilst på denne sommeren, var der et ungt og nyforelsket par; de kalte i hvert fall hverandre for kjærester.

Jeg antok at dette holdt stikk, inntil jeg så de to satt tett sammen i en sofa og så på et TV-program som het Love Island, altså et slikt program som ikke har med kjærlighet å gjøre i det hele tatt, kun egoisme, pyntesyke og dopaminbelønning.

Jeg spurte henne om hvordan hun kunne la kjæresten sitte der og se på alle de flotte damene, underforstått når han hadde slik en flott ungjente innen rekkevidde. Hun svarte at det var da mange flotte mannfolk med i programmet også.

De skulle ikke sittet i sofaen og glant på andre dopaminjegere. De skulle vært ute og gått tur i solskinnet og vært forelsket og ikke hatt øye for noen andre enn hverandre og kanskje med noen beregnende sideblikk for å finne et kratt å gjemme seg slik alle unge elskende gjør.

Men nei.

Løsningen

I forbindelse med forrige artikkel, om hvordan vi gir etter for alle fristelser som media øser over oss, ble jeg spurt om jeg hadde noen løsning. Jeg mente egentlig at jeg hadde allerede antydet en løsning, nemlig å unngå å la seg fange av fristelsen til å lese eller se på noe som helst av det som foregår i mainstream media. Ved å gi etter så råtner hjernen din opp, og der er da noen som fremdeles mener som meg at dette ikke er noe som er ettertraktelsesverdig.

Da kom jeg i hu en av mine mange fantastiske opplevelser, der jeg var til stede som i en roman av Charles Dickens, befolket av de mest fantastiske og merkverdige skikkelser, som kanskje de kjenner til som ennå bedriver belesning av bøker. Dickens’ karakterer er ubeskrivelig fascinerende, der han med sin fenomenale formuleringsevne kan beskrive en person som bruker to sider på kun å komme inn i et rom og si «Nei».

Jeg var altså til stede på et husmøte en julehelg i min mangslungne fortid hvor to læstadianske predikanter holdt oppbyggelse. De læstadianske predikanter sendes ut to og to, helst en gammel erfaren og en yngre som kan være med og lære, og de sitter mens de preker fordi Jesus satt da han gjorde det. Det er nok lurt, siden de preker så lenge.

Først satt den eldre predikanten, godt over åtti år gammel, og preket over Luthers ord i over to timer. Jeg tok detaljerte notater, fordi jeg ønsket for fremtiden å huske hvordan dette gikk for seg, og tenkte faktisk at jeg en eller annen gang kunne bruke det i en roman.

Det ble ingen pause, som man ville forventet på et vanlig religiøst møte, og den andre predikanten tok nå over. Han var godt over førti år, men ble altså, siden han var ung, spurt om han hadde noen ord til ungdommene i forsamlingen.

Det var i hvert fall det han ble spurt om, men det skulle ikke forløpe slik. Han begynte med å beskrive seg selv, som en som skulle være med og lære, men som lærte sakte og vanskelig, en som hadde lærevansker selv på skolen, var treg og hadde vanskelig for å skjønne ting, selv nå i voksen alder, ja, det var ikke måte på tilkortkommethet der i gården. Så begynte han å beskrive verden og dens mangfoldige elendighet på så mange måter at vi hadde rukket å runde halvtimen da han selv rundet av for å konkludere:

«Så når dere spør om jeg har et ord, til ungdommen, til dere, så har jeg ikke det. Jeg har ikke det. Jeg har ikke noe ord. Gud være oss alle nådig. La oss synge salmen på nr. …»

Det var det mest allmektige antiklimaks jeg noen gang har opplevd.

Kvinnens plass

Jeg har helt siden begynnelsen av barneskolen vært en håpløs beundrer av kvinnen. Det var så mange utrolig flotte jenter rundt meg at jeg ennå, i høyst fremskreden alder, kan fremkalle suget i brystet ved å tenke på noen av dem. I første gym holdt jeg opptelling; da var jeg intenst forelsket i femten stykker. De var ikke bare nydelige, de var vidunderlige. Hvordan skulle man velge?

Så jeg har alltid æret kvinnen høyt og beundret henne. Det betyr ikke at jeg har forstått henne. Spesielt ikke hennes smak i menn. Den har forundret meg, men nå må jeg tilstå at siden jeg selv ikke ser på menn i det hele tatt om det er kvinner til stede, så regner jeg kun deres tiltrekning til de angjeldende kvinner som et uunngåelig produkt av evolusjonen og det mangfold av gener vi finner i befolkningen. Det er ingen annen måte å forklare dette uutgrunnelige mysterium.

For kvinnen er et mysterium, en enigma, noe du beundrer og grunner over, noe som beriker både ditt følelsesliv og ditt intellekt. Så når du har funnet din utvalgte, er du så dypt takknemlig for at den ene har funnet deg og du har funnet henne.

En kvinne er så mye at Gud har sagt at én per mann får være nok. Jeg er derfor ikke helt sikker på hvordan Salomo kunne være så vis at han fikk en egen bok i Bibelen med ordspråk, men det er mulig at han på grunn av at han hadde tre hundre hustruer og syv hundre medhustruer lærte ett og annet av dette som han kunne nedfeste i ordspråk.

Av skade blir man som kjent klok. Jeg tror ikke jeg ville ønsket å være tilstede når kvinnene kranglet om hans gunst og hva ellers de kunne finne på å krangle om. Men han var jo også så gal etter damer at han skrev Salomos Høysang, som også har funnet plass i den hellige boksamling.

Når kvinnene ikke lenger er til å bli gale etter, og når mennene ikke lenger blir gale etter kvinner, da vil samfunnet uunngåelig skrumpe sammen til intet. Og når de unge i sin galeste ungdomstid bruker prevensjon, for å unngå følgene med sin dopaminjakt, da kan ikke samfunnet overleve.

Så enkelt er det.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!

Er du lei av media som ikke forteller deg alt? Støtt frie og uavhengige Document.