Philippe de Champaigne (1602–1674), «Moses med de ti bud», Eremitasjen, St. Petersburg.

¹ Gud talte alle disse ordene:

² Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.

³ Du skal ikke ha andre guder enn meg.

⁴ Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. ⁵ Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, ⁶ men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.

⁷ Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren frikjenner ikke den som misbruker hans navn.

⁸ Husk sabbatsdagen og hold den hellig. ⁹ Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, ¹⁰ men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken slaven eller slavekvinnen din, verken buskapen din eller innflytteren som bor i byene dine. ¹¹ For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.

¹² Du skal hedre din far og din mor, så du kan leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg.

¹³ Du skal ikke slå i hjel.

¹⁴ Du skal ikke bryte ekteskapet.

¹⁵ Du skal ikke stjele.

¹⁶ Du skal ikke vitne falskt mot din neste.

¹⁷ Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til.

2. Mosebok 20, 1–17

Vesten forandres foran øynene på oss, og våre myndigheter har forkastet både den Gud som i sin tid ga Israelsfolket de ti bud, men også budene i seg selv. Budet om ikke å ha andre guder enn treenighetens Gud oppfattes som et moderne blasfemi. Fatalismen er blitt normen vi skal leve etter. Det som skjer, det skjer, og vi skal ikke gjøre motstand, og kirken står passiv og ser på. Men er det god kristendom?

En av de fremste formidlerne av den kristne tros mangfoldighet, var G.K. Chesterton (1874–1936), og i boka Ortodoksi tok han et kraftig oppgjør med dem som angriper kristendommen for at den enten bare er det ene eller det andre, fred eller krig. Et av Chestertons mål var å vise at det alltid har vært kirkens mål å holde to farger opp på samme tid, men uten å blande dem sammen.

Han skriver at slik er det også med beskyldningen om at kirken enten har vært preget av underdanighet eller maktlyst, Chesterton mener det ikke stemmer. Han peker på at det er sant at kirken ba noen menn om å kjempe og andre om å la være å kjempe. Og at det var sant at de som kjempet, var som lyn, og de som ikke kjempet var som statuer. Han ser det gode i å kjempe for det som er rett, på samme tid som det må være noe godt i pasifismen, men at det kirken i sin tid gjorde, var å hindre at disse to gode tendenser utelukket hverandre.

Middelalderens pasifister ble munker, mens krigerne ble korsfarere, begge deler like godt og riktig fra kirkens ståsted, og Chesterton skriver:

Pasifistene forsikrer oss alltid at når løven legger seg ved siden av lammet, da blir den som et lam. Men det er brutal anneksjonslyst og imperialisme fra lammets side. Det betyr jo ganske enkelt at lammet sluker løven i stedet for, som ellers, at løven sluker lammet. Det virkelige problemet er: Kan løven legge seg ved siden av lammet og fremdeles beholde sin kongelige villskap? Det er dette problemet kirken har prøvd å løse, og miraklet er at det lykkes.

Chesterton mener at det er denne oppdagelsen, at det er mulig å være barmhjertig, men samtidig streng, som var den nye likevekten i den kristne etikken. Han mener at hedenskapet er som en marmorsøyle som beholder sin reisning på grunn av de symmetriske proporsjoner, mens kristendommen er som en kjempemessig forreven og eventyrlig klippe som svaier ved den minste berøring, men den har allikevel tronet i årtusener fordi alle dens besynderlige utvekster holder den nøyaktig i likevekt.

Samtidig er Chesterton klar på at kirken veldig lett kan la seg bli misbrukt, og da særlig hvis man svekker den ene tanken i forhold til en annen. Han peker på at den kristne hyrden ikke leder en flokk av sauer, men en horde av okser og tigre, av forferdelige idealer og fortærende dogmer, alle sammen sterke nok til å lage falske religioner med makt til å legge verden øde.

Det var derfor så nødvendig å definere troens læresetninger så bestemt som mulig, også for at menneskene skulle få nyte alminnelige friheter, og når han skriver følgende, vet vi at han ville reagert på dagens politisk korrekte kirke.

Chesterton skriver nemlig:

Kirken har aldri vært spak og medgjørlig, den har aldri vært respektabel. Det ville vært det letteste å ta imot arianismens jordiske makt. I det kalvinistiske syttende århundre ville det vært lett å falle i predestinasjonslærens avgrunn. Det er lett å være gal, det er lett å være kjetter. Det er alltid lett å la tidsånden få herredømmet, vanskeligheten er å beholde tøylene selv. Det er alltid lett å være moderne, akkurat som det er å være snobb. Å gå i disse fellene som mote etter mote og sekt etter sekt har stilt opp langs kristendommens vei, med all den villfarelse og alle de overdrivelser de representerer – det ville i sannhet ha vært lett. Det er alltid meget enkelt å falle, det er uendelig mange vinkler som fører til fall, det er bare én som gjør at vi står.

Chesterton beskriver kristendommen som en stridsvogn med sannheten svaiende på bukken, og Chesterton trodde, og var overbevist om at sannheten er i Gud, og at Gud er sannheten. En sannhet som begrenset Gud, på samme måte som den måtte begrense menneskets rett til å gjøre hva det selv ønsket.

Og i en tid der biologi og kultur utfordres på de mest grunnleggende måter, og kirken ikke har annet å si enn at vi alle må være gode uansett hva vi møter, og at sannheten finner vi alle på hver vår måte, forstår vi at det er lammets naivitet og godtroenhet som har fått sluke løvens kongelige villskap. Og det er årsaken til at kirken ikke forstår islams amoralske uforutsigbarhet eller kjønnskampens naturstridige premisser. Kirken har nemlig forkastet sannheten til fordel for en tidsånd preget av gudløs relativisme.

Hadde kirken vært opptatt av sannheten, ville den bedt oss om å kjempe, av den enkle grunn at sannhetens Gud, som en gang ga oss de ti bud, har bedt oss om å gjøre det. Det er på tide å forkaste tidsånden og gjenoppdage at det er mulig å være både streng og barmhjertig, både ridder og munk.