Det har lenge vært slik i Vesten at den rådende ideologien deler befolkningen inn i over- og undermennesker. Overmenneskene, som også sitter ved makten, er progressive, innvandrings­liberale, innbilt åpne, tolerante og kosmopolitiske – kort fortalt woke – og høyt hevet over undermenneskene, som ikke liker det vi kan kalle den store omveltningen.

De siste dagenes hendelser gir en sjeldent god illustrasjon av denne tilstanden.

Trippeldrapet på Bebe King (6), Elsie Dot Stancombe (7) og Alice Dasilva Aguiar (9) i Southport tirsdag, der flere andre barn også ble alvorlig skadet av knivvolden fra en 17 år gammel 2. generasjons­innvandrer fra Rwanda, har utløst en rekke opptøyer i Storbritannia. I Sunderland er en politistasjon og flere kjøretøyer blitt satt i brann, og det er kommet til sammenstøt mellom politi og demonstranter.

Opptøyene skjer naturligvis ikke i et sosialt eller historisk vakuum. For den hvite, innfødte arbeiderklassen i England har de siste tiårenes samfunnsutvikling skapt mange tapere. Og etterhvert som de ser hvordan deres egne samfunn gradvis blir overtatt – til dels også ødelagt – av mennesker uten dype slektsrøtter i Storbritannia, blir de forbannet, noen sikkert også «radikalisert».

Trippeldrapet var utvilsomt en dråpe i et allerede fullt beger som rant over med den forferdelige ugjerningen. I begeret lå mye forhistorie, som islamisering, grooming-saker, tallrike terrorangrep og annen kriminalitet – alt sammen resultater av en politikk for flerkultur.

Sinnet som ugjerningen i Southport utløste, er således rettet mot selve samfunnet, også representert ved politiet, hvis tjenestemenn for en stor del nok ikke tenker svært forskjellig fra Tommy Robinson, men som likevel er den mest kontante av maktens forlengede armer. Men også sakesløse sivile samfunnsmedlemmers velbefinnende og eiendom er blitt rammet, hvilket naturligvis alltid er galt.

Ingen som forsøker å se inn i fremtiden, kan bli overrasket av det som skjer. Det flerkulturelle samfunnets frukter er alltid bitre, uansett om det er Storbritannia eller andre land som høster dem. Opptøyer har da også skjedd i mange andre vestlige land.

Men opptøyer deles også inn i klasse A og klasse B.

Da George Floyd ble drept under politipågripelse i Minneapolis den 25. mai 2020, utløste det en bølge av opptøyer som ikke ble møtt med overmenneskenes fordømmelse. Man skulle snarere vise forståelse for sinnet og knele i skam over det som var skjedd. Man forsøkte også å dekke over volden ved å bruke uttrykk som «mostly peaceful protests». Når opptøyer utløses fordi en svart kriminell dør under politi­pågripelse, anses det man ikke klarer å bagatellisere bort, med andre ord som rettferdig harme.

I juni 2020 vedtok EU-parlamentet at «Black Lives Matter», og satte dermed overmenneskenes godkjentstempel på volden fra en radikal, marxistisk bevegelse som fikk sitt eget navn til å bli et internasjonalt slagord.

Men hvis de hvite niggerne av noen engelsk­menn fra arbeiderklassen gjør opprør etter et trippel­drap på småjenter, anses de som samfunnets søppel. Og nåde den som måtte prøve seg på at «White Lives Matter».

Fler­kulturens forkjempere ser ikke dobbelt­moralen, og høster derfor som de sår.

Det finnes ingen gode metoder for å holde noenlunde orden på et samfunn som har dype flerkulturelle motsetninger. Segregasjon er en hyppig benyttet metode, men er ikke alltid mulig. Der hvor det ikke er mulig, er et autoritært samfunn den eneste måten. Tito holdt Jugoslavia samlet på den måten så lenge han levde.

Et annet autoritært eksempel er Singapores mangeårige leder Lee Kuan Yew. En av metodene han innførte, var å lage et mektig apparat for skadebegrensning som kan rulles ut hver gang det kommer til hendelser som risikerer å true samfunnets stabilitet.

Lee Kuan Yews sønn og senere statsminister Lee Hsien Loong redegjorde for noe av dette apparatet under en tale i 2017.

Multirasialisme i seg selv vil ikke stoppe et angrep. Det kan fortsatt skje, for selv om 99,99 prosent av singaporianerne trodde på multirasialisme, ville det fortsatt finnes en håndfull som ikke gjorde det. Men multirasialisme vil hjelpe oss å takle dagen etter at et forferdelig angrep har skjedd – når folk er i sjokk, har det vondt, og føler sinne og frykt. Det er veldig lett for et terrorangrep – som skjer i islams navn – å skape splittelse mellom muslimer og ikke-muslimer, og for oss å bli splittet som samfunn. Mange vil bli sinte og redde. Men hvis dere har jobbet sammen om dette gjennom IRCC-ene (statlige Inter-Racial Confidence Circles, red.) og SGSecure (statlig aksjonsgruppe for «community response» etter terrorangrep), og hvis alle våre bydelsgrupper og religiøse ledere jobber sammen, så kan vi holde ut sammen og la livet gå videre som ett folk. Det er grunnen til at jeg nylig holdt lukkede møter for å diskutere terrortrusler. Først for muslimske religiøse ledere og samfunnsledere, og deretter for en blandet gruppe. Orienteringene var nyttige for å få dem til å forstå hvor viktig og presserende terrorproblemet er, og for å få dem med på vår side for å hjelpe oss med å håndtere det. De reagerte positivt. Jeg tror vi vil ha deres fulle samarbeid i arbeidet mot flerkulturell enhet.

Og dit er også vi på vei – nei, vi er omtrent der allerede – uten at folk flest egentlig har ønsket det.

I Storbritannia staker toryenes nye stjerne Kemi Badenoch ut kursen mot Singapore. Til The Telegraph sier hun at man «ikke bare kan ignorere spenningene i samfunnet».

De burde si at vi trenger en klarere strategi for integrering, noe vi ikke har for øyeblikket.

I stedet later vi som om alt er i orden og at det bare er noen få råtne epler, noe som av og til er tilfelle. Men hvis du vil ha et vellykket land med flere raser, må du gjøre en innsats for å få det til. Du kan ikke bare late som om det ikke finnes noen spenninger.

«I have seen the future», skrev Theodore Dalrymple for flere år siden og la til: «and it’s riots». Og fra tid til annen blir altså land og riker brutt opp som følge av interne motsetninger.

For Storbritannias vedkommende er et viktig eksempel den amerikanske uavhengigheten, senere også den irske. For britiske myndigheter blir det kanskje ekstra kinkig hvis det er briter som ønsker uavhengighet på eget territorium.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.

Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her.