I de senere årene har debatten om transpersoners deltakelse i kvinneidrett blitt stadig mer intens, og spørsmålet om rettferdighet har stått i sentrum.

Kvinneidrett, som tradisjonelt har vært et rom for kvinner å konkurrere på lik linje, har siden tidlig 2000-tall vært preget av en økende inkludering av transpersoner som identifiserer seg som kvinner.

Men hva skjer med rettferdigheten når biologiske faktorer blir satt opp mot ønsket om inkludering?

Det er ingen tvil om at sport er en arena hvor kroppen spiller en avgjørende rolle. Styrke, fart, utholdenhet og andre fysiologiske faktorer kan være av stor betydning for utfallet av konkurranser.

En biologisk mann som transitterer til kvinne, vil ha fysiske fordeler som var naturlig før hormonbehandling. FN og flere idrettsorganisasjoner har forsøkt å tilpasse retningslinjene for å imøtekomme transpersoners rett til å konkurrere, men det er vanskelig å finne en løsning som både fremmer inkludering og ivaretar rettferdighet.

Flere idrettsutøvere, både «transkvinner» og «CIS-kvinner», har uttrykt bekymring over konsekvensene av dette. Noen hevder at det kan føre til en skjevfordeling i konkurransen – at biologiske faktorer som styrke og muskelmasse gir en urettferdig fordel. Andre argumenterer for at idrettens kjerneverdier aldri bør ekskludere noen, og at transpersoner har rett til å delta på lik linje med andre.

Forvaltningen av idrettens verdier har dermed blitt en kompleks oppgave, hvor spørsmålet blir hvor man skal sette grenser for hva som definerer en kvinne?.

Det hele er en unødvendig diskusjon. Dette fordi i alle andre sammenhenger, så vil en kvinne som inntar mannlige kjønnshormoner bli utestengt for doping.

Spesielt i fysiske idretter, som i boksing, vil enhver form for inntak av mannlige kjønnshormoner, både for menn og kvinner, diskvalifisere vedkommende for å ha jukset.

I mannlig proffboksing har mange blitt tatt for dette og fått utestengelsesdommer.

Imane Khelif etter å ha slått ut Angela Carini med kun to slag. Foto: AP/John Locher/NTB

Den store snakkisen for tiden er Imane Khelif fra Algerie.

Denne personen er født med DSD (forskjeller i kjønnsutvikling) også kalt «interkjønn», noe som betyr at personen utad fremstår som kvinne, men har mannlige kromosomer eller anatomi.

Så urettferdig det en gang virke, så har Imane Khelif ingenting i kvinneboksing å gjøre. Dette fordi det bryter med dopingloven. At man er født som en blanding av kvinne og mann kan ikke være en unnskyldning for å være med i kvinneidrett.

Imane Khelif burde nok ha deltatt blant de mannlige bokserne, men det ville sikkert også ha blitt kontroversielt.

Lin Yu-ting, den taiwanske bokseren, var i likhet med Khelif i søkelyset etter en kjønnstest som diskvalifiserte begge to fra verdensmesterskapet i 2023, men nå får de altså lov til å delta i OL.

Lin Yu-ting har samme tilstand som Khelif.

Taiwanske Lin Yu-ting. Foto: AP/Aijaz Rahi/NTB

Så sies det at ingen av disse to er transer, fordi de ikke er født menn. I utgangspunktet så blir jo det feil, da enhver person med XY-kromosomet må kunne defineres som hankjønn, uavhengig av den siste tidens påstander om at det finnes flere enn to kjønn.

Konklusjonen må derfor dessverre bli at Lin Yu-ting og Imane Khelif, sammen med andre som stiller i samme kategori, ikke kan stille i kvinneboksing.

En egen kategori for personer med DSD og andre som går inn under dette begrepet «transer», er jo en mulighet.

Caster Mokgadi Semenya er en sørafrikansk mellomdistanseløper som også er født med DSD. Denne personen har offentlig uttalt at har både en vagina og testikler, selv om de er på innsiden.

Den sørafrikanske løperen Caster Semenya, olympisk gullmedaljevinner og verdensmester på 800 meter, ankommer den første dagen av høringen i den internasjonale voldgiftsretten for idrett, CAS, i Lausanne, Sveits, mandag 18. februar 2019. Semenya anket avgjørelsen fra Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) til CAS, som tvinger kvinnelige løpere til å ta medisiner for å redusere testosteronnivået i seks måneder før de kan konkurrere internasjonalt. Semenya tapte anken. Foto: Laurent Gillieron/Keystone via AP/NTB

Semenya ble den 16. april 2016 den første utøveren som vant både 400, 800 og 1500 meter ved det sørafrikanske mesterskapet i friidrett. Alle tre øvelsene var innenfor en periode på 4 timer.

Semenya har vunnet en rekke internasjonale konkurranser, og ble utestengt fra friidretten i 11 måneder mens  IAAF foretok en kjønnstest.

I juli 2010 kunne Semenya konkurrere igjen, og IAAF publiserte ikke resultatet av kjønnstestene «av hensyn til privatlivet».

Så vanskelig det enn måtte være for utøveren det gjelder, så kan ikke slike personer konkurrere mot kvinner, da det strider både mot dopinglovene, og ikke minst mot det som oppfattes som fair play, og dermed brudd på de olympiske lekers slagord.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.

Kjøp «Europas underlige død»!