Da Rihan Ismail kom tilbake til familiens hjem i hjertet av yazidi-samfunnet, var hun sikker på at hun kom for å bli værende for alltid.

Gjennom lange år i ekstremistgruppa IS’ fangenskap hadde hun lengtet etter øyeblikket hun skulle få se barndomshjemmet sitt igjen.

IS-krigere bortførte Ismail da hun var tenåring mens de herjet gjennom Sinjar-distriktet i Nord-Irak, der tusenvis av mennesker fra den religiøse yazidier-minoriteten ble gjort til slaver eller drept.

Da hun ble bortført fra Irak til Syria, klamret hun seg fast til minnene hjemmefra: en barndom fylt med latter, et samfunn så sammensveiset at naboens hus var som ditt eget.

Da de som bortførte henne omsider tok henne med til Tyrkia, klarte hun å få tak i en telefon, kontakte familien og planlegge sin flukt. Drømmen var å komme hjem til samfunnet hun så brått hadde forlatt flere år tidligere.

– Hvordan kan jeg noensinne dra igjen? sa 24 år gamle Ismail til nyhetsbyrået AP i fjor, kort tid etter at hun kom tilbake til landsbyen sin Hardan.

Men virkeligheten satte raskt inn.

Huset der hun bor med brorens familie er et av de få som fortsatt står i landsbyen. En skole i nærheten huser fordrevne familier.

Hennes far og yngre søster er fortsatt savnet. På en lokal gravlund ligger tre av brødrene hennes gravlagt sammen med 13 andre gutter og menn drept av IS.

Hver gang hun har en ærend i en naboby, må Ismail gå forbi gravlunden. Det gjør vondt.

– Du føler at du dør tusen ganger mellom her og der, sier hun.

Et tiår etter IS-volden har flere yazidier omsider våget å reise tilbake til hjemmene sine i Sinjar. Men til tross for at hjemlandet Irak bærer dyp følelsesmessig og religiøs betydning for dem, er det mange som ikke lenger ser en framtid der.

Det er ingen penger til å gjenoppbygge ødelagte hjem. Infrastrukturen er fortsatt ødelagt. Flere væpnede grupper kjemper fortsatt om innflytelse i området.

Fremdeles hjemsøkes regionen av forferdelige minner. I august 2014 stormet IS-krigere Sinjar, fast bestemt på å utslette den lille, religiøse gruppen de betraktet som vantro. IS drepte gutter og menn, mens jenter og kvinner ble solgt som sexslaver eller tvunget til å konvertere og gifte seg med IS-krigere. De som kunne, flyktet.

Over 3000 yazidier, i hovedsak menn og eldre kvinner, ble drept. Rundt 6000 kvinner og barn ble tatt til fange. Guttebarna som ble bortført, ble trent som krigere for ekstremistgruppa som hadde drept deres fedre.

Det har gått sju år siden IS ble beseiret i Irak. Likevel, per april i år har kun 43 prosent av de over 300.000 menneskene som ble tvunget på flukt fra Sinjar, returnert, ifølge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM).

Noen frykter at dersom yazidiene ikke kommer tilbake, kommer samfunnet til å miste sin identitet.

– Uten Sinjar blir yazidismen som en døende kreftpasient, sier Hadi Babasheikh. Han er broren til yazidienes avdøde åndelige leder, og hadde rollen som hans kontorsjef under IS’ grusomheter.

Sinjar, et strategisk fjerntliggende område i hjørnet av nordvest-Irak nær grensen til Syria, har vært yazidienes hjem i århundrer. På en halvtørr slette ligger landsbyene deres spredt.

Sinjar-fjellene hever seg høyt over slettelandskapet og fjellryggen anses som hellig av yazidiene. Ifølge legender var det der Noah, som bygde Noahs ark, slo seg ned etter syndeflommen. Da IS stormet landsbyene deres, flyktet hundre tusenvis av yazidier opp fjellet for å unnslippe ekstremistene, slik de også har gjort ved tidligere anledninger der de har blitt forfulgt.

Foran små butikker på hovedgaten i Sinjar by hviler soldater i ettermiddagssola. Et husdyrmarked i sentrum bringer kjøpere og selgere fra nabolandsbyer og andre områder. Noen arbeidere jobber med gjenoppbygging av et hus blant hauger av betong.

Men i Sinjars ytre områder forblir tegnene etter IS’ ødeleggelser, med kollapsede hus og forlatte bensinstasjoner så langt øyet rekker. Vannettverk, helseinstitusjoner og skoler, selv religiøse helligdommer, har ikke blitt gjenoppbygd. Sinjar bys viktigste sunnimuslimske distrikt ligger fortsatt i ruiner.

Den irakiske regjeringen og myndighetene i den semi-autonome nord-kurdiske regionen kjemper over makt og innflytelse, og begge har støttet hver sin rivaliserende lokale regjering. Striden utspiller seg for tiden i debatten om flyktningleirene i regionen, som fortsatt huser mange av dem som flyktet fra Sinjar.

Tidligere i år beordret den irakiske regjeringen at leirene skulle stenges innen 30. juli og tilbød utbetalinger på 4 millioner dinarer, i overkant 32.000 norske kroner, til beboere som drar.

Karim al-Nouri, viseminister for de fordrevne, sa i juli at vanskelighetene med å reise tilbake til Sinjar ikke lenger var til stede. Men kurdiske myndigheter sier de ikke vil kaste ut menneskene som fortsatt søker tilflukt i flyktningleirene.

– Sinjar er ikke egnet som et hjemsted for mennesker, sa Khairi Bozani, en rådgiver for den kurdiske regionspresidenten Nachirvan Barzani.

– Regjeringen skal jo flytte folk fra et dårlig sted til et bedre sted, ikke omvendt.

Kudeida Murad Ismail er blant dem som nekter å forlate leiren i Dohuk, der han har startet sin egen provisoriske butikk. Å forlate leiren vil bety å miste levebrødet, og utbetalingen fra myndighetene dekker ikke gjenoppbyggingen av huset hans, sier han.

Dersom leirene stenges, sier han at han vil bli i området og se etter annet arbeid.

Men noen vender likevel tilbake til Sinjar. Den 24. juni forlot Barakat Khalils familie på ni Dohuk, som hadde vært deres hjem i nesten et tiår.

Nå bor de i et lite hus de har leid i Sinjar by. De har fikset husets ødelagte dører og vinduer og gradvis begynt å møblere, og til og med plantet noen blomster utenfor. Deres gamle hjem, i en nærliggende landsby, er ødelagt.

– Vi ble værende i det huset i to måneder før IS-krigere kom og sprengte det i stykker, forteller han.

Khalils 25 år gamle datter Haifa Barakat er den eneste i familien som har jobb. Hun jobber på det lokale sykehusets apotek.

– Nå lever vi et helt nytt liv. Vi kjenner ingen her, sier hun.

Selv om livet i Sinjar er levelig nå, bekymrer hun seg for familiens sikkerhet på sikt. Deler at territoriet patruljeres av den irakiske hæren, andre deler patruljeres av kurdiske peshmerga-styrker og andre militser som kom dit for å bekjempe IS, men aldri dro. En av dem er den væpnede yazidimilitsen YBS, som har tette bånd til Kurdistans arbeiderparti (PKK).

At væpnede grupper opererer i området har i enkelte tilfeller gjort det komplisert å gjenoppbygge regionen. I 2022 ble en ødelagt skole gjenoppbygget av en japansk hjelpeorganisasjon, for kun å bli okkupert av en milits kort tid senere, til organisasjonens store frustrasjon.

I juli stemte omsider provinsrådet i Nineve for å utnevne en enkelt ordfører for Sinjar, men uenigheter har forsinket hans inntredelse.

Den kommende ordføreren, skoleadministrator og samfunnsaktivist Saido al-Ahmady, håper å bygge opp igjen samfunnstjenester slik at det blir attraktivt for flere å vende tilbake.

Men mange av dem som flyttet tilbake til Sinjar sier de vurderer å dra igjen.

Ved solnedgang i Dugure sykler barn i gatene og kvinner slår av en prat utenfor hjemmene sine.

Rihan Ismail, som en gang drømte om å komme hjem igjen til Sinjar, ønsker nå komme seg vekk.

– Det er umulig å glemme. Men i det miste slipper man da å bli påmint om hvordan landsbyen ble ødelagt hver gang man kommer og går, sier hun.

Les også eldre sak:

Enken til IS-kalif dømt til døden i Irak, skal ha holdt barneslaver

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag.