Russlands president Vladimir Putin taler under marine­paraden som markerer den russiske marinens dag i St. Petersburg den 28. juli 2024. Til høyre den russiske marinens øverst­kommanderende, admiral Alexander Moisejev. Foto: Dmitri Lovetsky / Pool via AP / NTB.

For ti år siden kom et musikkalbum med tittelen «Gå inn i din tid». En av de 38 velkjente og kjære sangene var den norske versjonen av Gracie Fields’ udødelige «He is dead, but he won’t lie down». Et av versene er et reinspikka frampek og lyder slik:

Som så mang en tyrann
gjennom tiden endte han
i et ragnarok av stål og brann.
Likevel ser vi så menn
at herr Hitler går igjen.
He is dead,
but he won’t lie down.

Sangen ble i sin tid skrevet til filmen «Looking on the Bright Side» (1932), en forløper til Monty Pythons svarte, sanglige komikk i filmen «Life of Brian».

I våre dager kan det være behov for å finne det gode i en internasjonalt skremmende situasjon. De fleste av oss forsøker å finne lyspunkter i hverdagen, tross vissheten om det katastrofemørke som er kastet over oss fra Kreml.

Ikke slik at «Hitler går igjen», som det heter i sangteksten. Men det ligner…

President Vladimir Putin omtalte i 2005 Sovjetunionens sammenbrudd som «det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe». Restene av et svunnet imperium hadde drevet vekk med de internasjonale strømningene, som krevde andre og mer menneskevennlige statsdannelser.

Slikt var ikke den gamle KGB-offiseren Putins stil. Han ville noe annet, noe som i historiens grelle lys fortoner seg mer som tilnærmet stalinisme.

Russere flest synes å bøye seg som siv i stormen. De gjør gode miner til slett spill og har ingen friske erindringer fra verdenskrigen. Enkelte russere protesterer – og må ta konsekvensene av det. Men et ukjent antall andre (trolig flere enn vi liker å tenke på) – er godt fornøyd med Putin ved statsroret.

Den andre verdenskrigen sluttet for nærmere 80 år siden. Men Putin har minne som en elefant, i den grad elefanter er i stand til å erindre sitt lands historie. Putin ønsker å gjenskape det gamle russiske imperium, og tror han har makt til å gjøre det.

Forrige gang de russiske ambisjonene var like høye var i 1917, da store deler av befolkningen var med på notene, tilskyndet av materiell nød og raseri.

I dag – 107 år senere – er det ikke lenger utbredt fattigdom og hungersnød som driver befolkningen. Mange russere har det bra under sin krigerske leder, og de som er uenige i hans politikk holder klokelig kjeft, i vissheten over hva «oppsetsighet» kan resultere i.

Revolusjonen av 1917 er med andre ord stein død, skjønt Putin kan ha grunn til å frykte sangens konklusjon: «It’s dead, but it won’t lie down». Despoten Hitler, som tapte og som deretter tok sitt eget liv, kunne komme tilbake. Den russiske revolusjon i 1917 resulterte i årtier med grusom stalinisme i det glitrende Sovjet-samfunnet. I dag tror vi at den er død. Men vil den bli liggende urørt i historiebøkene? Og hva er utsiktene til at det russiske folk igjen skulle kunne gripe makten?

I dag er utsiktene svært magre.

I 1990-årene gjennomlevde befolkningen i «det nye Russland» en tid med tilpasning til en – for dem – ny og kapitalistisk livsstil, uten noen stor politisk ide eller kollektiv vilje, definert av staten.

De så seg også tilbake i tiden. Med en nærmest medfødt nostalgi betraktet de den forgangne Sovjet-perioden, slik Putin gjør i dag.

Mange lengtet etter en mytisk fortid, den som de erindret eller forestilte seg som «Stalin-tiden». De lengtet etter den tid da Stalin styrte med materiell overflod for folket, og med orden og sikkerhet for alle. Unntatt millionene av ofre for Stalins pogromer. I sine nostalgiske drømmer syntes russerne at Stalin-tiden var «den beste tid i landets historie». Og de våknet aldri av drømmen.

Høsten 2011 satt millioner av russere foran TV-skjermen for å se showet Sud Vremeni (The Court of Time).

Russiske seere deltok massivt i avstemningene om innholdet i TV-programmet, som i ett tilfelle dokumenterte Stalins krig mot småbøndene og de katastrofale effektene av tvungen kollektivisering, hvor millioner av mennesker døde av sult og mange flere ble sendt til Gulag-leirene eller fjerntliggende straffekolonier.

Avstemningene viste at 78 prosent av seerne trodde på det som ble sagt til dem: at Stalins politiske handlinger var berettiget og at de var en «fryktelig nødvendighet» for industrialiseringen av Sovjet. (Orlando Figes: «A People’s Tragedy – The Russian Revolution»).

Slik kan man med god grunn tolke stemningen i folket, så ufattelig det enn kan høres. Nåtidens sterke leder nyter – slik det ser ut – samme grad av popularitet og velvilje.

Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp eboken her.

Er du lei av media som ikke forteller deg alt? Støtt frie og uavhengige Document.