Det er mye klaging i svenske turistkommuner. Argumentasjonen er rimelig: «Vår koselige lille by blir invadert av turister hver sommer. De skitner til, skaper køer på Systembolaget og ICA, utnytter helsevesenet vårt og sliter ut fasilitetene våre. De jævlene bør betale …»
Så ser kommunens politikere sørover, til de virkelig store turiststedene ved Middelhavet, og tenker: «Kan ikke vi gjøre det samme som dem ..?»
For stadig flere turiststeder er løsningen på problemet «skatt». Turistskatt. En ekstra skatt på alle som besøker feriestedet for å generere inntekter til kommunen. Siden 2011 har alle kommuner i Italia kunnet innføre en turistskatt for overnattingsgjester, og i vår valgte Venezia til og med å innføre en inngangsavgift til byen.
Det er forståelig at denne løsningen tiltrekker seg svenske politikere. For dem er løsningen på alle økonomiske utfordringer «mer skatt». I en undersøkelse gjennomført av SVT sa de styrende politikerne i halvparten av de 22 undersøkte turistkommunene at de var positive til en slik skatt. Aftonbladet publiserte nylig en artikkel om at Sotenäs i Bohuslän kan bli den første svenske kommunen som faktisk innfører en turistskatt.
Men dette er en elendig løsning, med mindre målet også er å gjøre det helt umulig for en vanlig svensk lønnsmottaker å unne seg noen form for feriereiser.
Feriereiser er allerede for dyre
Havneavgifter og campingavgifter i høysesongen ligger allerede rundt en tusenlapp mange steder. Ei stadig svakere svensk krone kombinert med «klimasparende» prisøkninger har gjort det umulig for mange allerede hardt beskattede personer med normal inntekt å reise utenlands. En ny skatt som skal betales med allerede beskattede penger, vil gjøre det umulig å forlate leiligheten – og dette uten at en turistskatt vil utgjøre noen reell forskjell for kommunene.
Kommunenes problemer er langt større enn noen symbolsk turistskatt kan løse for deres samlede økonomi. At en kommunes befolkning vokser ti, tjue eller hundre ganger i løpet av noen sommer- eller vinteruker, stiller selvsagt store krav til alt fra infrastruktur og helsevesen til innbyggernes tålmodighet.
Men la meg se det fra et annet perspektiv: Problemene skyldes slett ikke de egentlige turistene, altså dem som tilbringer noen dager eller uker i et turistsenter, men de sesongboende.
Problemet er ikke turistene, men de sesongboende
På turiststedene er det såkalte Stockholms-priser på boliger. Den som vil kjøpe et enkelt hus i Grebbestad eller på ei øy i Stockholms skjærgård, må regne med å punge ut med hele ti millioner. Et småbruk med renoveringsbehov i Årjäng går også for et syvsifret beløp.
Eiendommer på attraktive turiststeder kjøpes opp av svenske og utenlandske sesongbeboere til priser som gjør det umulig for de lokale ungdommene å bli boende. Det er her det virkelige problemet ligger.
For når hus i Åre, Malung, Leksand, Marstrand eller Dalarö står tomme elleve måneder i året, betyr det ikke bare at kommunen har problemer med mange turister i høysesongen. Det betyr også at kommunen får problemer med fraflytting resten av året, for når innbyggertallet synker, får det konsekvenser. Det betyr for eksempel stengte skoler og barnehager, stengte butikker og restauranter, inndratte bussruter og færre leger på helsesenteret (og lengre mellom helsesentrene). Bare for å nevne noe.
Sesonginnbyggere betaler ikke skatt til kommunene de bor i når de har ferie eller er pensjonister. De påfører imidlertid kommunene kostnader, samtidig som de fortrenger dem som gjerne vil bli boende i området, men som ikke har råd til å betale de samme fantasiprisene for eiendom som spekulanter fra Oslo eller Stockholm.
Innfør boplikt også i Sverige
Løsningen på de svenske turiststedenes problemer er derfor ikke å innføre en ekstra skatt, men et bopliktkrav. Jo da, du kan kjøpe en liten kalksteinsgård med havutsikt på Gotland, en liten landbrukseiendom i Värmland eller en kapteinsvilla med egen brygge i Grebbestad – men da må du også være folkeregistrert der og betale kommuneskatt der. Problemet er løst!
Til gjengjeld ville vi få levende nabolag med barnefamilier, skoler, butikker og bussruter når de som ønsker å være fastboende også har råd til å være det.
Dette har politikere i andre land allerede skjønt. I Norge er mange eiendommer allerede underlagt boplikt, noe som betyr at du kan kjøpe en liten hytte beregnet på bruk som fritidsbolig, men ikke et gårdsbruk beregnet på å være fast bosted. Da må du være folkeregistrert der. I Danmark er eieren av eiendommen forpliktet til å sørge for at en boligeiendom er bebodd hele året. På Åland må du ha bodd på øyene i fem år før du får lov til å kjøpe bolig. Før dette må du gå til leiemarkedet.
Kommuner i Spania velger nå å trekke tilbake de såkalte turistlisensene, som gjør det mulig for folk å tjene store penger på å leie ut eiendommer de ikke bor i. Årsaken er at man mener at turistlisensene driver opp prisene på eiendomsmarkedet slik at fastboende spanjoler ikke har råd til å kjøpe.
Andre land har med andre ord allerede tatt grep for å beskytte feriestedene og innbyggerne sine. Så hvorfor skal vi tillate at eiendommer i attraktive byer i Sverige kjøpes opp – for så å bli stående tomme – hvis konsekvensene er en døende bygd og røde tall for kommunene?
Selv om svenske politikeres ryggmargsrefleks er å innføre enda en skatt, er ikke det løsningen. Ikke i dette tilfellet heller. Hvis Sverige og de vakre svenske byene skal leve – og overleve – trengs det andre løsninger. Innføring av boplikt er en slik løsning.
Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!
Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.
