For snart hundre år siden oppsto den store depresjonen (The Great Depression), etter at børsen i New York kollapset, og spekulanter hev seg ut av vinduene i ren frustrasjon.

President Hoover og senere Franklin D. Roosevelt har fått æren for å løse krisen ved å la staten blande seg inn, i det vi historisk omtaler som The New Deal.

Før den tid hadde ingen president forsøkt å få den føderale regjeringen til å gripe inn for å få slutt på en depresjon. Mange på den tiden så i den store depresjonen at den frie markedskapitalismen som økonomisk system var mislykket, og en grunn til å søke en radikalt annen type økonomi – for noen kommunisme, for noen fascismen og for noen FDRs New Deal-politikk.

Med tanke på de to mest slående hendelsene i denne epoken – det enorme børskrakket og en omfattende statlig inngripen i økonomien – er det ikke umiddelbart åpenbart hvilken av disse som var mest
ansvarlig for de dystre økonomiske forholdene som fulgte.

Dette skriver økonomen Thomas Sowell i en av sine essays i boken Intellectuals and Society, som jeg garantert vil komme tilbake til, siden tekstene er overfylt av perler.

Sowell sjekker historiske fakta, og påpeker at selve børskrakket på sitt verste førte til 9 prosent arbeidsledighet. Før New Deal ble iverksatt var ledigheten kun litt over 6 prosent.Arbeidsledigheten nådde aldri 25 prosent før etter massive statlige inngrep.

Kort sagt, den korte (én måned) arbeidsledigheten på 9 prosent i kjølvannet av børskrakket i
1929 ble overskygget av senere arbeidsledighetstall som steg kraftig etter statlige inngrep under både
Hoover og FDR.

Federal Reserve System skjøttet jobben sin dårlig under den store depresjonen, ifølge flere ledende økonomer. Milton Friedman  beskrev de som styrte Federal Reserve som «udugelige», og John Kenneth Galbraith sa at Federal Reserve-tjenestemenn viste «oppsiktsvekkende inkompetanse».

Allikevel ble New Deal hyllet over hele verden, og lærte sosialdemokrater i alle land hvordan man skal styre en nasjons økonomi. Resultatene er i ferd med å merkes på kroppen, og hele Vesten blir stadig fattigere. Myndigheter vil ha kontroll, men de aner ikke hva de holder på med.

Den tilgjengelige pengemengden i USA ble redusert med over 30 prosent, og allikevel hevet Feds renten, mens myndighetene forsøkte å ta kontroll over både priser og lønninger.

Walter Lippmann påpekte det åpenbare i 1934 da han sa:

– Under en depresjon kan ikke mennesker selge sine varer eller tjenester til priser fra før depresjonen. Hvis de insisterer på før-depresjonspriser for varer, får de ikke solgt dem. Hvis de insisterer på lønninger fra før depresjonen, blir de arbeidsløse.

Dette synliggjøres i dag, i form av Californias krav om minstelønn for ansatte i fast food-bransjen.

Californias minstelønn virker mot sin hensikt

Det er lite empirisk belegg for å hevde at de mange statlige inngrepene på 1930-tallet hjalp økonomien, og mye tyder på at de forverret situasjonen.En studie fra 2004 av økonomer i et ledende vitenskapelig tidsskrift konkluderte i 2004 med at myndighetenes politikk forlenget den store depresjonen med flere år, skriver Sowell.

En interessant sammenligning er børskrakket i 1987, da aksjekursene falt mer på én dag enn noen annen dag i 1929.

Reagan-administrasjonen gjorde ingenting, til tross for at mediene var rasende over regjeringens passivitet. «Hva skal til for å vekke Det hvite hus?» spurte New York Times, og erklærte at «presidenten abdiserer fra lederskap og inviterer til katastrofe.» Spaltisten Mary McGrory i Washington Post sa at Reagan «har vært enestående likegyldig»

FDR ledet en økonomi med tosifret arbeidsledighet i syv år på rad, mens Reagans politikk med å la markedet komme seg uten at staten grep inn, førte ikke til en ny stor depresjon, men i stedet til til en av landets lengste perioder med vedvarende økonomisk vekst, lav arbeidsledighet og lav inflasjon, som varte i tyve år.

Historier om den store depresjonen av ledende historikere som Arthur M. Schlesinger Jr. og Henry Steele Commager gjorde FDR til helten som kom til unnsetning, selv om Schlesinger selv innrømmet at han «ikke var særlig interessert i økonomi».

Dette forhindret ham dog ikke til å være villig til å gjøre historiske vurderinger av hvordan FDRs politikk påvirket økonomien.

Professor Schlesinger er imidlertid på ingen måte uvanlig blant intellektuelle når det gjelder å trekke bastante konklusjoner om økonomiske spørsmål uten å uten å føle noe behov for å forstå økonomi. Men nå er det verre: Nå er det ledende politikere i Vesten, som Biden, von der Leyen og våre egne norske politikere, som har null peiling på grunnleggende økonomiske regler og prinsipper.

Derfor må vi høre Støre si at den nye oljen er å redde verden gjennom klimatiltak. Derfor må vi lide oss gjennom subsidievoldtekter som Green New Deal og EUs «grønne giv», alt perfekt formet for å rasere vestlig økonomi så kjapt som mulig.

Derfor opplevde vi nedstengningene under pandemien, som trolig drepte flere mennesker enn de reddet. Så kom vaksinetvangen, og millioner av mennesker døde som følge av politikeres avgjørelser, som var skremmende samstemte, i så stor grad at man må mistenke at det var krefter som koreograferte hele sirkuset.

Så opplever vi Agenda 2030 og FNs bærekraftsmål, som bokstavelig talt beskriver hvordan vi i tidligere vellykkede land skal trykkes ned, slik at alle i hele verden blir like fattige. Alt under kontroll av et globalt tyranni.

Cayman Islands er snart overfylt av subsidier fra en befolkning i blant annet Norge. Her hjemme vokser matkøene for hver dag som går, og antallet bedrifter som går konkurs øker stadig.

Hvor er høygaflene? Hvis vi noensinne har trengt en revolusjon, eller i det minste et folkelig opprør, så er det NÅ. Men helst uten å spise hverken våre egne barn, eller disse insektene eliten forsøker å dytte ned i halsene våre. For ordens skyld: Dette er ikke et håp om en voldelig, men en åndelig revolusjon.

En god start er kanskje å stemme på alle andre enn de partiene som er ansvarlige for denne utviklingen? Så kan man samtidig velge å følge og abonnere på medier som har vilje til å i det minste forsøke å beskrive hva som egentlig foregår.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!

Er du lei av medier som ikke forteller deg alt? Støtt frie og uavhengige Document.