Hvis man beveger seg i Russlands gater er det få åpenbare tegn på at landet er involvert i en blodig og kostbar krig, utover en og annen plakat om militærrekruttering og annen propaganda.

I motsetning til Ukraina opplever russerne ingen utbombede byer eller ødelagte landsbyer. Men en bølge av paranoia, ofte kombinert med patriotisme, er allikevel i ferd med å prege Russland, skriver Sunday Times.

De har snakket med flere russere, som kommer med ulike uttalelser som illustrerer problemet. Her er noen av sitatene, det første fra en innbygger i Moskva.

– Jeg går rundt i gatene, og alt ser stort sett likt ut. Men det føles som et helt annet land. Og du må passe på hva du sier, hele tiden.

Ytringsfrihet er ikke akkurat hva Russland (og tidligere Sovjetunionen) er kjent for. Nå følger hele Vesten i kommunistenes fotspor, så kanskje vi ikke lenger har så mye å skryte av?

Ytringsfriheten er demokratiets kanarifugl

Sunday Times har lovet sine intervjuobjekter anonymitet. Slik begynner det å bli hos oss også: Selv her i Document har vi flere som skriver under pseudonym. Å ha feil meninger kan ikke tilgis, da er man jo antistatlig. Vel, jeg skriver under fullt navn, og er ikke redd for å si det rett ut: Jeg hater virkelig den norske Staten, som kun bruker meg som en økonomisk melkeku, og gir ingenting tilbake.

Send Beredskapstroppen, jeg bryr meg ikke lenger.

Staten er noe man blir meldt inn i uten eget ønske. Å melde seg ut er umulig. Det er et tyranni som lederne under føydalismen ville misunnet og beundret. Den nye føydalismen som utvikles nå blir tross alt langt verre.

Svetlana er en 23 år gammel dame og mor, som ble invitert av barnehagepersonalet i Moskva til å forestille seg at hennes fire år gamle barn hadde blitt skadet i krigen.

– De hadde arrangert konkurranser med militært tema og bedt oss late som om ett av barna hadde blitt såret i hodet, ett i beinet og et annet et annet sted. Og at vi måtte forbinde dem. De satte på litt munter musikk og ba oss sette i gang.

– Jeg nektet, men alle de andre mammaene var enige.

Man trenger ikke å støtte Putin for å ønske en slutt på den meningsløse krigen. Selvsagt er lidelsene størst i Ukraina. Men også russere, vanlige sivile som aldri har gjort noe galt, rammes av dette blodbadet.

Militariseringen av utdanningen i Russland begynte etter at Kreml annekterte Krim fra Ukraina i 2014, men har akselerert kraftig de siste to årene. Elever tvinges til å veve kamuflasjenett og sende postkort til fronten, mens skolene har lansert programmer for «patriotisk utdanning» som fremmer statlig propaganda.

Her hjemme tvinges barna våre til å la seg indoktrineres av skruller fra LHBTQ-mafiaen. Hva er verst? Ikke et enkelt spørsmål, hvis man bryr seg om nasjonens evne til å overleve.

Lærere som tar til orde mot invasjonen eller nekter å delta i krigsforherligende undervisning, har blitt anmeldt til myndighetene av kolleger, foreldre og til og med sine egne elever.

Selvsagt bør det være lov å protestere mot invasjonen av et naboland. Men i Vesten er det snart forbudt å protestere mot en ønsket invasjon av våre egne land. Noen millioner voldtekter, tusenvis av drap og gjentatte terrorangrep? Shut up! Dette må man både tåle, akseptere og helst hylle (i mangfoldets hellige navn).

Så sent som i mars opplevde Russland et grusomt terrorangrep, hvor 145 uskyldige mennesker ble drept i en konsertsal i Moskva. Putin hevdet innledningsvis at det var Ukraina og Vesten som hadde organisert angrepet. Dette måtte Irinas datter høre Putin si i barneskolen.

– Jeg fikk først vite om det da datteren min [i tredje klasse] kom hjem, og jeg ble rasende.

Men den russiske økonomien går bedre enn forventet, og lønningene øker for de som utfører krigsnødvendig arbeid.

– Lønningene har økt med 1,5 til to ganger, og de betaler oss stadig bonuser, sier en som jobber i kjemisk industri.

– Jeg har motstridende følelser, for jeg innser at alt er på grunn av krigen.

Krig betyr at noen blir rike om mange taper. Dette gjelder også for russere. Hvorfor er det slik at vi nå skal hate russere, kun fordi de har politiske ledere vi misliker?

Hvem liker egentlig Ursula von der Leyen? Ingen foreslår vel at vi skal hate alle europeere på grunn av den uvalgte lederen? Hva med Biden, Barth Eide og Støre?

Mennesker er mennesker, ideologi er ideologi. I dag er det lov å hate mennesker, men forbudt å kritisere ideologi, som f.eks. islam eller kjønnsideologi.

Man blir raskt sprø av å følge med på det som foregår.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!