Mens president Nicolás Maduro i Venezuela i det siste har avstått fra å fengsle sine motstandere, er situasjonen i Storbritannia en helt annen.

I dag er det presidentvalg i Venezuela, etter 25 år med kommunisme. Opposisjonen er så historisk sterk at Maduro-regimet ikke våger å kaste noen av opposisjonspolitikerne i fengsel.

Han har nøyd seg med å bruke lawfare i form av – blant annet – å fradømme den populære María Corina Machado retten til å stille til valg i 15 år. I tillegg brukes alle mulige andre skitne triks i boken for å ødelegge for velgere som vil ha landet sitt tilbake.

Selger du så mye som en empanada til en opposisjonspolitiker slås firmaet ditt konkurs.

Maduro kaller regelmessig opposisjonen for terrorister. Alle som vil frigjøre seg fra narkokommunismens halsgrep er «fascister». Det er Maduro det er synd på.

– Bu-hu, fascistene i utlandet prøver å motarbeide min fantastico bolivarianske revolusjon, og sier jeg er en slem president.

Narkokommunismen i Venezuela henger i en tynn tråd. I Maduro selv. Maduro er narkostaten, narkostaten er Maduro.

Rakner Maduro, rakner hele lappeteppet.

Regimet i Storbritannia derimot, er en ansiktsløs maskin til sammenligning. Et teknokratisk monster med islamo-sosialistisk kroppslukt, lydige hemmelige tjenester og politistyrker bemannet og bekvinnet av menneskeroboter uten likhetsprinsipper. Uten sympati med landets opprinnelige innbyggere.

Som i Venezuela ligger robotenes lojalitet i hånden på den som betaler.

Dette er systemet som kan holde en Assange eller en Tommy Robinson  fengslet på åpenbart fiktive anklager, uten at det finnes et ansvarlig «ansikt på saken».

Sammensuriets antagonister gjør seg uangripelige. Det finnes ingen åpenbar Maduro man kan rette sin harme mot.

Da arbeiderklassens opposisjonsleder Robinson ble fengslet i 2018, gjorde dommeren det forbudt for journalister å skrive om saken.

Sannheten om pakistanske muslimers nærmest industrialiserte sexovergrep mot mindre privilegerte engelske jenter, som Robinson var sentral i å formidle og avsløre, måtte holdes skjult for de uvaskede masser av desillusjonerte småkårsfolk i distriktene. Lappeteppet viste tegn til å kunne rakne også i dette hjørnet, så regimets jernhånd måtte forhindre det.

I Storbritannia kaller de ikke bare Tommy Robinson for terrorist og fengsler ham. De fradømmer ham også retten til å utøve sin ytringsfrihet. Nå sist fikk han forbud mot å vise en dokumentarfilm.

I filmen advarer Robinson om at landet hans farlig fort drives i retning av et totalitært regime, og beskriver hvordan politiets nådeløse undertrykkelse mot opposisjonelle danner reisverket for et slikt regime.

– Du havner i fengsel hvis du viser den, var den klare meldingen fra regimet, som for å bekrefte filmens hovedpoeng.

Det kunne Robinson fortelle i et intervju med Jordan og Tammy Peterson i Canada denne måneden. Selv denne detaljen hadde han visst ikke egentlig lov til å fortelle om.

I går ble filmen likevel vist, under det store Unite the Kingdom-arrangementet på Trafalgar Square. Den ligger også ute på toppen av Robinsons profil på X.

Britain’s banned documentary – SILENCED pic.twitter.com/HKIBPsuZTA

— Tommy Robinson 🇬🇧 (@TRobinsonNewEra) July 27, 2024

Visningen falt regimet svært tungt for brystet. I dag ble Robinson arrestert og er ifølge det vi vet per nå siktet etter terrorparagrafen.

Regimet vet at det ikke står til troende, men de gir blaffen. De vet at de har lite å tape, alternativet er verre.

– There was no Met involvement, sa The Metropolitan Police i London til pressen etter arrestasjonen. Politiet var altså ikke involvert.

Du henvises i stedet til regimemonsteret med alle spørsmålene.

Lappeteppet må ikke rakne. Det er den eneste prioriteten det britiske regimet har på det nåværende tidspunkt. Parallellen til Maduros Venezuela er 1:1. Maduro har vært hardt presset det siste halvåret og virket dypt preget da han avga sin stemme i ettermiddag norsk tid.

Det menneskefiendtlige, britiske maskineriet  er også presset. Men britene har ikke latinamerikansk brus i blodet. Det bruset av overlevelseskraft og stolthet som gjør at narkokommunistene ser slutten på sin egen epoke. Britene har latt seg knekke igjen og igjen, over tiår. Det er ikke mye brus igjen.

De britiske herskerne har intet å tape på å overkjøre sammensuriet med skurtreskeren en stund til. Etter så mange år, der bare noen ytterst få patriotiske helter som Tommy Robinson har hevet stemmen, gambler regimet på at undertrykkelsen kan videreføres – enn så lenge.

Det kan det kanskje. I Venezuela er undertrykkelsen nå inne i sitt 25. år. Men i kveld kan det være slutt for Maduros lappeteppe.

Undertrykkerne på de britiske øyer vil også snart se slutten, uavhengig av om den brysomme mannen Robinson overlever regimets våte drømmer om å få tatt ham av dage av sine nyttige islamidioter i fengslene.

På et tidspunkt rakner det.

Sammensuriet må bare, for Tommys skyld, dra litt hardere i de løse trådene.

Her er Tommy Robinsons nyeste dokumentar, «Lawfare», som ble laget etter «Silenced».