Onsdag kveld åpnet årets Olsokutstilling på Stiklestad. Årets olsok-utstiller er kurdiske Shwan Dler Qaradaki fra Irak, og han følger tradisjonen ved dagens kultursenter på Stiklestad, ved å bruke minnefesten for vår nasjonalhelgen Olav den hellige til å minnes noe helt annet – ikke bare ukristelig, men faktisk ikke engang noe norsk tema i det hele tatt. Det var selsomt å være der som journalist fra et fritt medium.

Kunst har alltid vært en viktig del av olavsarven, svarte ledelsen for museet på Stiklestad på spørsmål om kriterier for å bli olsokkunstner. Og ja, det har de selvsagt rett i. Olav Haraldsson, kongen som ble Olav den hellige etter sin død i slaget på Stiklestad i 1030, er verdens mest kjente nordmann og har vært det i tusen år. Hans person, liv og virke er et av de aller mest sentrale tema i kirkekunsten i over 500 år, i inn- og utland. Og utallige olavskirker i inn- og utland er vigslet til hans ære. Ikke bare dét, men folk har valfartet til hans gravkirke Nidarosdomen i mange hundre år, fra inn- og utland, slik at Nidaros, i dag Trondheim, ble det viktigste pilegrimsmålet i den kristne verden, i tillegg til Jerusalem, Roma og Santiago de Compostela i Spania. Og i all denne tradisjonen har kirkekunsten spilt en helt avgjørende rolle.

Opptatt av sine egne

Ikke noe av dette, eller noe norsk i det hele tatt, er omfattet av utstillingen til årets olsokkunstner. Shwan Dler Qaradaki er tydeligvis opptatt av sine egne. Ikke noe galt i dét, for det er vel bare nordmenn som ikke har lov til det, men hvor relevant er det temaet for Stiklestad Nasjonale Kultursenter og minnefesten etter kristningskongen Olav den hellige?

Shwan Dler Qaradaki, kurder fra Irak, ble valgt til olsokkunstner 2024 på Stiklestad. Her fotografert av hva vi antar er lokal presse under utstillingsåpningen 24. juli 2024. Kurderen kom til Norge som flyktning i 1999. Det vil si: Norge mente at han ikke hadde grunnlag for asyl og ga ham avslag. Men Qaradaki ga seg ikke, og etter 11 år med avslag og anker fikk han ønsket oppfylt. Nå bruker han bilder for å få nordmenn til å bry seg mer om flyktninger og andre fra den islamske verden. Foto: Bente Haarstad.

Olsokutstillingen 2024 på Stiklestad består hovedsakelig av en rekke små tegninger og akvareller, pluss noen større, pluss innstallasjonen nevnt over, pluss et bildespill koblet til øretelefoner med lyd. Undertegnede tok seg ikke tid til å høre, men bildene som ble vist, var – som resten – fra den islamske verden, med glimt av moskeer, palestinaskjerf og desslike.

Kan tegne en hånd

Shwan Dler Qaradaki kan tegne en hånd, for å nevne et begrep som i norsk kunstverden er blitt latterliggjort opp gjennom årene, til fordel for slike som stiller ut masturbasjonsstoler eller sprøyter maling ut av rumpa. Han maler og tegner altså figurativt i denne utstillingen, og tema er menneskene der han kommer fra. Særlig hvor ille de kan ha det innimellom, i krig og fred.

Det tviler vi ikke på. Det er mange rundt om i verden som har det ille. Over 100 millioner er tvunget bort fra sine hjem, over 700 millioner mennesker i verden sulter, og det er utallige millioner som lever med fattigdom og krig. Dette er sikkert tema en kan ha mer fokus på, kunstnerisk eller på annen måte, men det hjelper svært få å hente enda flere migranter til Norge, i forhold til å bruke milliardene våre der folk er i nød. Og det hjelper i hvert fall ikke vår egen nasjon, men tvert imot. Temaet er uansett uaktuelt i forhold til å minnes Olav den hellige, hans kristningsverk og vår tusenårige kristne historie. Som er hva olsok handler om.

Stiklestad og Nidaros er navet i nasjonen Norge

Det som skjedde ved Stiklestad og i Nidaros (Trondheim) for 1000 år siden, er selve navet i historien om nasjonen Norge. Dagens ledelse for det kulturhistoriske senteret på Stiklestad synes, i likhet med Olavsfestivalen i Trondheim, å ha beveget seg bort fra hensikten med olsokfeiring og den arv de er satt til å forvalte.

Stiklestad nasjonale kultursenter ble etablert ved stortingsvedtak i 1995, og ble gitt et nasjonalt ansvar for formidlingen av Olavstradisjonen og Olavsarven. Ifølge leksikon har de selv tolket begrepet Olavsarven slik: «på den ene siden summen av alle elementer som kan knyttes til Olav Haraldssons liv og død, og på den andre siden summen av de elementer som kan knyttes til konsekvensene av hans liv og død». Men det er muligens lenge siden. For nå skal vi visst helst vite minst mulig om konsekvensene av kristningen av Norge og vår egen historie.

Undertegnede har vært journalist i noen tiår, i inn- og utland. Aldri har forsøket på å utføre en jobb vært så ubehagelig som denne utstillingsåpningen. Slike har jeg for øvrig dekket utallige av, tidlig i karrieren, og det har alltid vært helt uproblematisk. Åpningen av olsokutstillingen var et åpent arrangement, og det var gratis. Ingen billett eller påmelding krevdes. Det var heller ikke spesielt folksomt der, og utstillingen var relativt liten. Men nærmest fra første stund ble jeg omgitt av damer som på et eller annet vis representerte kultursenteret og som ville vite hvem jeg var, hvem jeg jobbet for og hva jeg gjorde der.

Jeg presenterte meg der det var naturlig, og sa som sant var at jeg er frilanser, organisert i Norsk Journalistlag Frilans i hele karrieren. Dét var liksom ikke nok info for dem. Jeg ble flere ganger bedt om å dra på et pressekontor for å registrere meg, noe jeg ikke akkurat fant nødvendig for et bittelite, åpent arrangement.

Det skal innrømmes at jeg en uke tidligere hadde skrevet en noe kritisk sak om de siste års valg av olsokkunstnere generelt, og årets spesielt. Men det er faktisk lov i Norge. Å ha ulike synspunkt og å gi utrykk for dem er et helt grunnleggende ledd i demokratiet. Et demokrati Stiklestad-ledelsen ellers synes å mene er truet. Hvis man ikke er enig med dem?

Heidi Anett Øvergård Beistad, direktør ved Museene Arven, holdt en meget begeistret tale under åpningen av utstillingen for årets olsokkunstner 2024, Shwan Dler Qaradaki. I bakgrunnen Katrin Glatz Brubakk, til daglig psykolog og Gaza-aktivist. Hun holdt en begeistret åpningstale, i likhet med Beistad. Foto: Bente Haarstad

Heidi Anett Øvergård Beistad, direktør ved Museene Arven, ga solide klemmer både til taler Katrin Glatz Brubakk og ikke minst til kunstneren. Foto: Bente Haarstad.

Etter åpningen av utstillingen, der museumsdirektør Heidi Anett Øvergård Beistad og utstillingsåpner og Gaza-aktivist Katrin Glatz Brubakk bød på panegyriske taler og ømme ord for muslimer på flukt, var det en samtale basert på utstillingen og dens tema i et annet og lite folksomt lokale. Journalisten ble igjen omringet av damer for nytt forhør. De kunne jo ikke akkurat kaste meg ut heller. Det var igjen et åpent, gratis arrangmenet, og som sagt, ikke akkurat overbefolket sal. Men jeg tok aller nådigst to bilder fra lengst bak i salen, og forlot åstedet litt tidligere enn jeg hadde tenkt. For kunstneren selv skulle jo også si noen ord, i motsetning til under åpningen, da han ikke sa noe som helst, bortsett fra å takke for blomsten og muligens for omfavnelsen fra direktør Øvergård Beistad.

«Temaet for Olsokdagene 2024 er «TRYGG?». Temaet er blant annet inspirert av en verdenssituasjon preget av både væpnet konflikt og politisk uro, samt en polarisering av den offentlige samtalen som gjør at begrepet trygghet – og i forlengelsen av det også utrygghet – fremstår uhyggelig relevant. Etter utstillingsåpningen møtes kunstneren Shwan Dler Qaradaki og Katrin Glatz Brubakk, universitetslektor ved NTNU, til en samtale med utgangspunkt i utstillingen og årets festivaltema «TRYGG?». Samtaleleder er Øyvind Skogvold, direktør ved Falstadsenteret. Samtalen starter klokken 19.00 og er gratis. Velkommen», skrev arrangøren. Foto: Bente Haarstad.

Jeg rakk å få med meg at Qaradaki sa at han ikke kom med noe nytt materiale til denne utstillingen, men hadde plukket fra det han hadde fra før. Noe som synes å være noe på kollisjonskurs for kriteriene for å bli valgt som olsok-kunstner. Hvilket ifølge ledelsen er:

«Har bred appell. Bør være villig til å lage et verk spesielt for anledningen, relatert til enten sted eller tema. Høy kunstnerisk kvalitet. Tendensen over tid skal være å etterstrebe mangfold og representativitet i valget av olsokkunstner.»

De to første punktene synes ikke oppfylt. Qaradaki kan som sagt tegne, og det må jo sies å være en kvalitet i seg selv i dag, men det er særlig på siste punkt han skårer høyest. Mangfold. Tro når dét kom inn som kriterium, og hvorfor.

Hvit mann fra Falstadsenteret

Jeg rakk også et par setninger fra den relativt nye direktøren ved Falstadsenteret, Øyvind Skogvold, sivilingeniør som for et par år siden gikk fra jobb som forskningsleder i Sintef til å lede minnestedet for det som under krigen var SS-Strafgefangenenlager Falstad. Skogvold var ordstyrer, men satte tonen ved å fortelle om da han ble satt på plass av en sønn:

– Husk at du er en hvit, middelaldrende mann, fortalte Skogvold.

Vet jo ikke om det var en slags spøk, men om det var tvert imot, så kan en lure på om ikke motstandsmennene som ble henrettet i Falstadskogen, ville vridd seg i graven. Senteret utvikles for øvrig til ikke å bare å handle om krigen og stedets dramatiske historie, men også «om demokrati, menneskerettigheter og dagsaktuelle samfunnsspørsmål», ifølge nettsiden.

Deretter gikk turen ut i frisk luft, men på veg ut gikk jeg bort til to uniformerte politimenn i vestibylen, som jeg hadde observert hele kvelden. Noe jeg ikke husker å ha sett på Stiklestad før. Så jeg spurte om det brukte å være uniformert politi der eller om det var en spesiell grunn. De vred litt på det, men sa de brukte da å stikke innom en gang iblant. Mer rakk jeg ikke, før stimen av kontrollerende damer kom etter meg dit også. For forhør. Jeg dro.

Tore Haugmark deltar for 29. gang i Spelet om Heilag Olav. Blant annet i rollen som Finn Arnesson. I bakgrunnen Olavshaugen med Olavsstøtta, og Olavskorset formet med blomster. Korset er også Verdals kommunevåpen. Motivet er hentet fra en billedframstilling over Olav den helliges liv og død på et alterbord datert til omkring år 1300, opprinnelig sannsynligvis fra Haltdalen stavkirke, i dag oppbevart i Nidaros domkirke, dvs. i museet. Omtales også som «Olavskorset». Foto: Bente Haarstad

Heldigvis hadde jeg med meg et glimt av Spelet i bagasjen hjem. Det vil si bilde av en av skuespillerne som varmet opp hesten på veg inn på friluftsscenen. Tore Haugmark fortalte at det var 29. året han deltok i Spelet om Heilag Olav, et spel som fyller 70 år i år. Haugmark har blant annet rollen som Finn Arnesson, en som skal ha vært lojal mot Olav Haraldsson, i motsetningen broren Kalv, som var en av de tre som såret kongen dødelig. Og med det fullførte kristningsverket til ham som skal feires i disse dager. Skulle vært feiret i disse dager.

Det var andre toner før, dvs. de forrige tusen år:
«Av Sigvats kvad lærer vi, at kong Olav har set paa sit kongedømme som en hellig opgave, git ham av Gud. Han har ment, at motstand mot dette viede kongedømme og mot ham, Herrens utvalgte, var dødelig synd. I et par av Sigvats vers klinger kongens mening klart igjen: Enhver vet, sier skalden, at den, som sviger sin herre, ‘vil fare til det svarte helvede, til den dype verden, hvor høi ild flammer’.»

Og videre siterer Heimskringla:

Slik som det heter i hans lovgivning: «Det er vor lovs ophav, at vi skal bøie os mot øst og bede til den hellige Krist om fred og godt aar og at vi maa bevare vort land bygget og vor konge lykkelig. Være han vor ven, og vi hans, men Gud være alles vor ven:»

Endnu paa Stiklestad lever en uro i fiendernes sind. Bondehærens høvdinger skyver førerskapet fra sig. Kalv vil, at Haarek skal raade, Haarek vil ha Tore til fører, men Tore viser tilbake til Kalv.

I denne uklare uro-stemning ligger spiren til det store omslag efter kongens undergang. En snigende følelse av at uret er øvet verker i seierherrernes sind. Det haarde fremmedstyre gjør den stadig sterkere, de frygtelige uaar, som i denne tid herjer Norge (som mange andre lande), blir opfattet som en himlens gjengjældelse. Det fremmedfølte og uforstaatte ved den faldne konge blir gjennemtænkt paany. Snart tales der om jertegn av den døde. Det ender med at han blir skinnende i nordmændenes bevissthet. Tore Hund, som har dræpt ham, farer til Jerusalem sammen med de store skarer av vesterlandske kristne, som paaskedagen 1033 staar paa Oljeberget og venter paa Herrens gjenkomst til jorden — tusen aar etter hans død.

Men kong Olav hviler i skrin i Nidaros:

Der ringer

klare klokker

av sig selv

over hans seng.

Og hver dag

hører folket

klokkers klang

over kongen.

Der flammer

fra alteret

op mot Krist

rene kjerter.

Saa har Olav,

før han døde,

fra al synd

berget sjælen.

Der kommer

mænd og knæler

ned i bøn

hos den hellige.

Mangen blind,

mangen maal-løs

lægedom

faar av fyrsten.»

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!