OL-åpningen gikk av stabelen uten at et eneste synlig skudd ble avfyrt og en eneste bombe smalt foran to milliarder tv-seere, og de franske samfunnstoppene puster nok svært lettet ut. Styrtregn var en detalj i forhold til hva som kunne skjedd. Alt heretter vil skje utenfor historiens største propagandashow av det moderne Frankrike som et varmt, inkluderende, mangfoldig, fredelig og samstemt EU-land hvor det er plass til alle og alt går strålende! Det ingen så på tv-skjermen, var monsteret som må til for å sikre dette eventyret med sukker på.

Før OL bestemte myndighetene seg for en såkalt zero risk-strategi for angrep, terror eller vold under OL, og grunnen til det er at hele verden ser på. Den raskt økede volden, kriminaliteten, uroen, redselen, splittelsen og paranoiaen som Frankrike og Paris har opplevd siden migrantkatastrofen i 2015 går nemlig under radaren på de fleste, selv for franskmenn. «La oss snakke om noe hyggeligere», er omkvedet, akkurat som i Sverige, for ellers blir splittelsen så tydelig. Som om dét løser noen problemer.

Denne «zero risk»-strategien er helt uten sidestykke i noe europeisk land siden krigen. Paris er rett og slett omgjort til en militært sikret krigssone med 45.000 politifolk, 20.000 sikkerhetsvakter og 10.000 soldater fra flere land som patruljerer overalt i byen døgnet rundt, med skarpladde våpen. Men de får du aldri se på tv-skjermen. Det er som om de ikke finnes, og det er en politisk beslutning fra franske myndigheter. Illusjonen av «kjærlighetens by» skal opprettholdes for enhver pris.

OL-sendingene inneholder derfor ikke et pip om alle de titusenvis av innvandrede uteliggere som er uttransportert, og beboerne som må ha sikkerhetspass for å komme til eget hus og hjem – hvis de er heldige. Alt du ser, er OL-ilden som bæres forbi plassen foran Louvre, som er rensket for mennesker. Tomt og sterilt, som om alle menneskene i Paris er borte. Og mens de fleste nyter renheten og wow-faktoren i teaterforestillingen, bør man heller stille spørsmålet «hvorfor ble alt dette nødvendig, og hvem har skylden for det?»

Hvorfor ble alt dette nødvendig?

OL-åpningen var spektakulær og full av kulturuttrykk som ikke har noe med idrett å gjøre, og ikke minst dans, som ikke er en OL-gren. Frankrikes nyvunne flerkultur skulle vises frem i all sin prakt, i den grad at selv «Marseillaisen» ble sunget av en afrikaner. Noe annet ville vært rasistisk. For virkelig å understreke hvor varmt, mangfoldig, inkluderende og moderne Frankrike er, ble mye tid avsatt til et helt freakshow av mikroskopiske miljøer som virkelig skulle sette fingeren i øyet på moralister, konservative og kristne i ekskluderingens ånd. Alle skal tvinges til å like fremtidens Europa, for dét er inkluderende.

Jeg er altfor voksen og erfaren til å la meg provosere av menn med skjegg som tror de er kvinner. Sett det før, og who cares? Jeg lar meg ikke hisse opp av teaterforestillinger i pøsende regnvær som gir fingeren til europeisk kultur og historie for å skape en helt ny form for «flerkultur» som ingen egentlig tilhører. Det er fort glemt. Det som OL-åpningen skaper hos meg, er forundring:

Alle disse subkulturene, overseksualiserte mikromiljøene, perverse gærningene og tvilsomme psykiske profilene som plutselig havnet på utstilling foran over to milliarder tv-seere, har alltid vært til stede i det franske samfunnet. Det er ikke noe nytt – det er trivia. Dette mangfoldet var alltid inkludert i Frankrike, i den grad at 95 prosent av befolkningen ga fullstendig blaffen i hva de sløser bort livet på. Who cares? Så hvorfor ble det plutselig å utrolig viktig å bevise at de er inkludert og teller på denne krampaktige måten? Hva gjorde det plutselig nødvendig?

Jo mer man insisterer på at alt er normalt, desto mindre normalt blir det

Menneskelig adferdspsykologi tilser at vi er vår egen verste fiende når ekte farer truer: Vi forsøker å rasjonalisere og nedtone faren for vårt indre, og utad blir vi mer opptatt av å vise omverdenen hvor normalt og trygt allting er jo større faren som truer er – enten den er en skilsmisse eller personlig konkurs, faren for vold og voldtekt, eller kanontordenen fra frontlinjen som rykker stadig nærmere. Historien er full av mennesker som var opptatt av å vaske tøy og spise middag når skogbrannen eller krigen passerte og tok livet av dem. I 1984 sverget alle fred under vinter-OL i Sarajevo. Ti år etterpå lå snikskyttere fra alle fraksjoner og plaffet løs på kvinner og barn. Så tar du fred for gitt, er du farlig naiv.

Også styresmakter og adelskap har en tendens til å lure seg selv: Jo nærmere et samfunn er kollaps, desto mer vil de insistere på at alt går helt strålende: De gir hverandre stadig flere medaljer og priser. De sørger for at media skriver det som virker minst urovekkende. De vil sette opp stadig flere propagandashow som viser hvor utrolig normalt, samlet, inkluderende, bra og trygt samfunnet er, for det viser både borgere og verden at samfunnet er nesten bedre enn før, og her hersker det kontroll, orden, optimisme og fremtidstro. Men stive smil stopper ikke voldsmenn.

Folk som er ansvarlige for sikkerhet (slik jeg har vært i mange år i mine yngre dager), har selvbedragets luksus. Det er sikkerhetsstyrkers jobb å opprettholde illusjonen av trygghet og sørge for at den faktisk blir virkeliggjort. Politiets og soldatenes jobb er å sørge for at ingenting kan skje, og det håper jeg de lykkes med under OL. Men hvis den jobben krever stadig større og større innsats og ressurser, så er det et sikkert tegn på at samfunnet blir farligere og farligere. Og det er nettopp dét Paris-OL avslører: Ingenting er mer avslørende enn væpnede soldater i gatene. Jo flere, desto verre.

Når hva du tror og hva du ser, ikke lenger henger sammen

Selv om folk i Paris har hatt ti år på seg til å bli vant med soldater i gatene, skremmer OL-eskaleringen selv de mest woke. Det ekstreme sikkerhetsoppbudet står i så ekstrem motsetning til franskmenns ønskede oppfatning av samfunnet sitt (gjenspeilt i åpningsshowet på TV) at det blir til psykisk sykdom, kjent som kognitiv dissonans: en tilstand hvor tanker, oppfatninger og virkelighetsbildet ikke lenger stemmer overens med hva du faktisk ser, observerer og opplever, og skaper en forvirring som ikke er til å leve med. Det er dette teater-mesteren Ibsen kaller å «ta livsløgnen fra et menneske», og som derfor også tar lykken fra mennesket.

Dette leder meg til hva den svenske Aftonbladet-kommentatoren Johanna Fränden, som har bodd i Paris siden 2012 og sier til VG at «Alle er i helspenn», i en artikkel som er tankevekkende. Ikke gjennom det hun avslører om sikkerhetsoppbudet, men fordi hun systematisk forsøker å finne forklaringer på hvorfor dette er nødvendig, og som stemmer med hennes egen virkelighetsoppfatning. Den virkelighetsoppfatningen er nemlig skapt av politisk ensrettet propaganda basert på en systemisk løgn: at styrende myndigheter ikke har skylda for at Paris ser ut som en krigssone bak kameraene.

Det er ikke dem som styrer som har ødelagt borgernes, byens, landets og kontinentets sikkerhet. Noen andre må klandres. Noe annet må ha skylda. «Vi har ikke gjort noe galt. Vi i eliten forsøker heller å rydde opp og sikre at alle er trygge, inkludert og omfavnet». Men det er feil. Når man insisterer på å ville ha makta, så må man også ta ansvaret for alt som går galt.

«Eksperter» skal berolige folk

I artikkelen har VG som alltid henvendt seg til «eksperter», som har blitt nåtidens geistlighet, rundt å forklare det uforklarlige for folk. Frankrike-ekspert Kjerstin Aukrust er førsteamanuensis i fransk litteratur og kulturkunnskap ved UIO, og hun har svarene: Det er «veldig komplekst» og utenforliggende årsaker:

– Det handler om at Frankrike har hatt en ganske intervensjonistisk utenrikspolitikk i flere muslimske land, og de har lenge hatt militante islamistiske nettverk på fransk jord. Det er også en del polarisering knyttet til innvandring og islam. Frankrike har i tillegg vært engasjert i krigen mot terror, og det har gjort landet til et mål for mange islamistiske terrorister. Det er det ene. Så er det også trusler knyttet til utenrikssituasjonen, sier Aukrust, og sikter til at Frankrike er i høy beredskap, både på grunn av Russland og på grunn av frykten for at protester i forbindelse med krigen i Gaza kan bli voldelige.

Men sannheten er mye enklere: Dårlig politikk skaper dårlige resultater. Og dårlige resultater er et sikkert tegn på dårlig politikk fra myndighetene side. For hvorfor har ikke franske myndigheter tatt grep om sikkerheten før? Hvorfor har de ikke stoppet militante islamistiske nettverk på fransk jord? Hvorfor har de tillatt at islam skaper polariseringen islam alltid skaper? Politikerne som styrer et land, har ansvaret for alt som skjer i landet. Hvorfor har de ikke gjort noe?

Hvorfor har ikke franske myndigheter tatt samfunnsutviklingen på alvor?

Macron hadde ingen problemer med å slå ned «de gule vestene» med ekstrem maktbruk. Hvorfor har han ikke sikret landet bedre mot terror når man skal engasjere seg i krigen mot terror? Trodde de at terroristene bare ville finne seg i det uten å ta hevn? Hvorfor tillater franske myndigheter at vold, voldtekter, kriminalitet, farer og utrygghet eskalerer i ti år uten å stoppe det? Hvorfor tillater de at diasporaer vokser frem til å bli rene kolonister? Hvorfor lar de utenlandske gangstere og mafia ta over hele bydeler? For hadde de gjort noe med det, ville ikke dagens sikkerhetsoppbud vært nødvendig. See?

At Paris er omgjort til en militærforlegning så lenge OL varer, er ikke beroligende, det bør vekke panikk – for hva skjer når OL er over, alle utenlandske journalister har dratt hjem og tv-kameraene skrus av? Da er franskmenn overlatt til seg selv igjen, med samme politikk som de siste ti år, og med en elite som insisterer på å sette opp stadig flere fasader av normalitet og angripe alle som måtte varsle om stormen som truer.

Slike show var ikke nødvendig før. Å insistere på å vise frem «inkludering» var ikke nødvendig før. Å omgjøre Paris til en militærleir var ikke nødvendig før. Å spille teater for å vise at Frankrike er akkurat som før, var ikke nødvendig før. Det er bare urovekkende, for alle vet at det ikke er sant. Man kan ikke fylle et samfunn med helt nye mennesker, tanker, kulturer og innhold, for så å insistere på at landet forblir akkurat som før. Og man kan gjerne insistere på at endring er uunngåelig og normalt, men det finnes ingen automatikk i at endring er til det bedre. Dét er en tilsnikelse.

Der loven ikke opprettholdes, blir det før eller senere nødvendig å sette inn militære styrker for å trygge sivile liv. Det har jeg advart om før, fordi jeg faktisk har greie på sikkerhetsarbeid, og Paris-OL beviser at jeg har rett uansett hva dårekisten på venstresiden måtte forvrenge mine advarsler til.

OL er en advarsel om hva samfunnseksperimentet «flerkultur» fører til. Ikke en festforestilling.