Vi lever i en omskiftelig tid med store og hurtige endringer. Europa vil, etter krigen i Ukraina, se ganske annerledes ut. Vårt forhold til USA, vil være et annet. Demografi, økonomi, sikkerhets- og allianseforhold er i endring i Europa som i USA.

Derfor er det viktig å forstå våre omgivelser, samspillet mellom stormaktene og hvordan det internasjonale statssystem fungerer. Det er faktisk avgjørende for å kunne utvikle robuste strategier for å kunne ivareta landets interesser generelt, og vår sikkerhet i særdeleshet.

Dette er kunnskap som ikke er fremtredende hos våre ledere. I det hele tatt har forsvars- og sikkerhetspolitikken lenge vært nedprioritert og de forsvars- og sikkerhetspolitiske fagmiljøene tråkker stort sett i gamle spor. Det er sterkt bekymringsverdig.

For deres fremste oppgave og plikt er å ivareta landets og befolkningens sikkerhet. Det er å sørge for at krigen ikke kommer hit. Ingen andre oppgaver er viktigere. Det gjelder i krig som i fred.

For et lite land, gjelder det, ikke minst i fredstid, å unngå i det hele tatt å bli gjort til objekt for stormaktenes interesser, og å være best mulig forberedt om vi likevel skulle bli det.

Asymmetrien mellom stormaktene og de små landene, skaper dynamikk i det internasjonale statssystem. De store landene har ressurser til å tvinge gjennom deres interesser. For stormaktene er det makt- og realpolitikken som gjelder. Når det kommer til stykket vil de alltid prioritere egne interesser fremfor andres, også fremfor deres alliertes interesser.

De små og mindre ressurssterke landene, er av motsatt grunn defensivt innrettet. Deres interesse er å opprettholde status quo. De små landene søker redningen i allianser, internasjonal rettsorden og i eget forsvar. Men til syvende og sist, ligger den i eget forsvar og å gjøre terskelen mot eventuelle overgrep fra stormaktene høyest mulig.

For allianser er flyktige. Særlig allianser med stormakter. Når det kommer til stykket gjør stormaktene uansett som de vil. Den internasjonale rettsorden er heller ikke til å stole på.

Folkeforbundet kunne verken forhindre første eller andre verdenskrig. Og verken FN, Folkeretten eller den såkalte liberale verdensorden, har klart å forhindre noen av de mange krigene siden andre verdenskrig, heller ikke krigen i Ukraina.

Til tross for de små landenes begrensninger ressursmessig og militært, nyter de imidlertid godt av forsvarerens defensive taktiske, logistikkmessige og moralske fordeler ved å kjempe forsvarskrig på eget territorium. Det har på lang sikt en tendens til å bli utslagsgivende, jfr. de mange krigene USA har vært involvert i på andre kontinent siden andre verdenskrig.

De har stort sett og så godt som uten unntak, endt med politisk og militært ‘overstretch’, tap og amerikansk tilbaketrekning, nå senest i Afghanistan.

I Norge har vi vært med i NATO siden alliansen ble stiftet i 1949. Og NATO har tjent oss vel. Det vi i Norge og i Norden imidlertid bør være klar over, er at de store landene vi er alliert med, dvs. USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike og landene på NATOs sørflanke, ikke bare har sammenfallende interesser med oss. De har også klart kontrære interesser.

I fredstid utspiller det seg bl.a. på energisiden og i Svalbard-spørsmålet hvor de utfordrer norsk suverenitet og råderett over ressursene på Svalbard-sokkelen og i Arktis.

Og supermakter, som USA og Russland, kan ha egne offensive og strategiske interesser å ivareta som små stater ikke har, som f.eks. atomvåpenbalansen mellom supermaktene, som de små landene ikke har noen innflytelse over annet enn som satellitter eller hjelpestater for de store.

Dessuten er det i enhver stats interesse at krigen, om den kommer, ikke utkjempes på eget, men på andres territorium, om nødvendig på alliertes territorium. Det vet de store landene å utnytte.

Når USA dekker over 70 % av forsvarsutgiftene i NATO og har flere baser og betydelige kapasiteter i Europa, er det ikke av veldedige grunner eller primært for å forsvare Europa. Det er primært for å forsvare USA. Sekundært for å forsvare Europa.

Sett fra Washington, er Europa å betrakte som en fremskutt forsvarsperimeter. Sett fra Moskva, er de amerikanske basene utenfor Russlands stuedør, å betrakte både som en offensiv konvensjonell trussel og en forskyvning av den kjernefysiske terrorbalansen i Russlands disfavør, jfr. Cuba-krisen i 1962 og nå spørsmålet om Ukrainas medlemskap i NATO.

Da USA omsider og etter nesten to år, aktivt kom med under andre verdenskrig i desember 1941 på de vestalliertes side, var det pga. Pearl Harbor, Tyskland og Italias krigserklæring mot USA etter at USA hadde erklært Japan krig og frykten for at dersom Storbritannia også falt, ville tyskerne og japanerne i neste omgang bringe krigen til USA. USA søkte i det lengste å holde seg utenfor aktiv deltakelse i krigshandlingene i Europa.

Etter 1918 var det ’opplest og vedtatt’ i generalstabene i flere europeiske hovedsteder, ikke bare at en ny krig i Europa var uunngåelig, men at den ikke måtte finne sted ‘i deres egen hage’ på det befolkningstette kontinentet. Det tynt befolkede Skandinavia ble derimot betraktet som mer velegnet geografisk og demografisk og ville også kunne bidra til å ‘isolere’ Sovjet.

Den som kontrollerte Norden satt med en revolver mot Tysklands tinning, kunne stenge Russland inne og kontrollere Atlanteren øst for Island og beleire de britiske øyer. Den tyske overkommandoen så for seg et tysk-svensk-nordisk system som ville bli dominerende i Europa, gjerne sammen med Sovjet.

‘Geopolitikkens far’, den tyske generalen Karl Ernst Haushofer, så derimot for seg et system av Frankrike, Tyskland og Sovjet med Norden som ‘pendent’. Franskmennene, men også britene, ønsket rent militært, et nordisk felttog. Det var ikke uten grunn at man på de norske kystfestningene var usikre på om det var tyske eller britiske krigsskip som kom gjennom morgentåken i de tidlige morgentimene i 1940.

Felttoget i Narvik dreide seg om langt mer enn svensk malm, slik etterkrigstidens historieskrivning har latt oss tro. Det skulle innlede og avslutte ‘den nye krigen’. Nå gikk det ikke slik. Pga. nedrustningen i mellomkrigstiden lå Norge åpent for en liten tysk invasjonsstyrke på under 10.000 mann. De begrensede franske og britiske styrkene måtte snart trekkes tilbake fra Narvik-avsnittet for å forsvare hjemlandets egne grenser, mens de norske styrkene ble overlatt til seg selv.

Det er viktig å forstå at det er makt og interesser som styrer stormaktene. Allianser er fornuftig, særlig for små land. Men jo større asymmetrien er i forhold til våre viktigste alliansepartnere, jo mer er vi prisgitt deres prioriteringer. Derfor er det er viktig å forstå våre venner så vel som våre fiender.

Hvilke lærdommer kan vi trekke ut av dette, nå når de nordiske land omsider og bokstavelig talt er i samme båt, i samme allianse?

Norge, Sverige, Finland og Danmark (Grønland) er små stater, men avanserte samfunn med enorme territorier med stor tilgang til strategiske viktige ressurser som Vesten trenger. Samlet vil vi både økonomisk, politisk og militært kunne opptre som en stormakt som kan balansere de andre stormaktenes interesser.

Om vi innretter oss viselig, som en allianse i alliansen, kan det bidra til å holde våre fiender i sjakk og våre venner blant stormaktene på passe avstand. Det vil trolig Washington, London, Berlin og Paris være mindre interessert i, men det vil gi økt kollektiv sikkerhet for oss i Norden og bidra til at krigen ikke kommer hit.

(Den neste artikkelen vil dreie seg om allianseforhold og hvordan vi i Norden bør innrette oss slik at vi unngår å bli objekt for stormaktenes interesser og for å unngå at krigen kommer hit.)

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester