De sju stortingspolitikerne tilhører hvert sitt parti, men blide er de alle sammen i Vandrehallen den 16. mai 2024. Foto: Terje Pedersen / NTB.

Iblant passer uttrykket «de gærne har det godt». Det hender ordtaket har noe for seg, for eksempel myntet på klima­hysterikere. Men ett er sikkert: Stortings­representant­ene og regjerings­medlem­mene har det mye bedre.

300.000 kroner opp på ti år

En rask sjekk på Stortinget.no viser de gjeldende godtgjørelser, sist regulert i mai i år: Stortings­president­en får 1,95 millioner i året for innsatsen, mens vanlige stortings­representant­er per dato godtgjøres med litt over 1,107 millioner kroner. Et raskt blikk på utviklingen de siste ni–ti år viser at de har gitt seg selv en lønnsøkning på godt over 300.000 kroner i dette tidsrommet. Ikke så verst.

Ja, jeg skriver «gitt seg selv», for det er Stortingets eget lønnsutvalg som foreslår godt­gjørelsene, som det så stemmes over i Stortinget. Her er svaret alltid ja fra det store flertallet til det årlige forslaget om oppjustert godtgjørelse.

Gode vilkår

Regjerings­medlemmene har litt andre «lønns­bestemmelser»; per nå hever stats­ministeren 2,05 millioner, mens statsrådene må nøye seg med 1,67 millioner kroner.

I tillegg har man «gratis» kantine og diett som på reise for alle som ikke har fast bopel i Oslo og omegn. Vi kjenner ordningen om pendler­boligene, som i seg selv utgjør en skjult inntekt på hundre­tusener og mer, især hvis man har registrert bolig på gutte- eller jente­rommet.

En rekke andre ordninger, som fri parkering ved behov, og selvsagt egen statsråds­bil for regjeringens medlemmer m.fl. Det finnes garantert andre ordninger også (som reiser, representasjon og familie­fordeler), men jeg velger å skjære klar av flise­spikkeriet i denne spalten i dag.

Poenget er at om de gærne har det godt, så har våre fremste politikere det bedre. Hvis de ikke får fornyet mandat, har de rett på etterlønn; også stortings­representant­er som ikke blir gjenvalgt, med inntil ett år. Om en statsråd skulle bli sparket uten å ha en jobb å gå til, gjelder det samme.

Svært lange ferier

Det er vanlig her i landet å klage på lærerne og gjenta til det kjedsommelige at de har ok lønn og laaange ferier. Tja, de tjener i snitt om lag det halve av en stortings­representant, men har mye KORTERE ferie. Mens skolen slutter rett før sankthans og begynner igjen innen 20. august, stenger Stortinget ned tredje fredag i juni og åpner først igjen første mandag i oktober.

Stortings­politikerne har med andre ord halvannen måned lengre «ferie» enn våre ofte utskjelte lærere. Skjønt, det er valg hvert fjerde år, så da må de jobbe litt i ferien også. Rett skal være rett.

Og arbeidsbyrden, hva skal vi si om den? Vel er det mange på Stortinget som er komite­ledere eller har andre såkalt tunge verv og dermed ansvar for alskens stortings­melding­er, planer og framlegg, men brorparten av representantene slipper enklere unna. Her fins store mengder såkalt stemmekveg, det vet alle som har hatt som jobb/oppgave å vandre i korridorene på Løvebakken (som journalister m.fl).

Jeg sier ikke at det er urimelig at våre fremste folkevalgte skal ha en viss godt­gjørelse, som de selvsagt skal leve godt og trygt av. At stats­ministeren får to millioner kroner for jobben årlig, er heller ikke helt urimelig, isolert sett. Men med ordningene som «naturlig» kommer på toppen, kan man for de flestes vedkommende legge på atskillige hundre­tusener. Ingen skal fortelle meg noe annet.

Noen få hederlige unntak

Tidligere så man iblant at stortings­representant­er og endatil regjerings­medlem­mer menget seg med publikum og til og med viste fjeset sitt på bar. Dét var tider, det! Nå skjer det nesten aldri; det er enkelt sagt oppsikts­vekkende om så skulle skje.

Det hendte at salig Jørgen Kosmo tok seg en tur, og av de nålevende Per Olaf Lundteigen (Sp) og Morten Wold (FrP og president­skapet). Lundteigen går innom Mjøndalen-sjappa Olsen på Hjørnet ved Nedre Eiker iblant for å snakke med kjente og fiske stemmer. Morten Wold gikk en del på Herr Nilsen og på Trafalgar i Hegde­haugs­veien, noe han var stolt av, kunne jeg lese i en god artikkel i Avisa Oslo for et års tid siden. Det har han all grunn til. Jeg har påtruffet Tor Mikkel Wara på den lokale fotball­sjappa på Hammers­borg, men han sitter ikke på Tinget for øyeblikket – han var bare justis­minister en ganske kort stund. Og Eirin Sund (Ap), men hun ble ikke renominert.

Fjernt fra folket

Men altså, stort flere er det ikke. De har fjernet seg fra det folket de er satt til å tjene, heist opp stigen etter seg og tatt med seg de meget gode godt­gjørelser og ordninger til engere forsamlinger og tettere klikker.

De har det enkelt sagt for godt og har satt seg selv for høyt på strå til å kunne ha noe med vanlige folk – den såkalte allmuen – å gjøre. Et slående sykdomstegn ved dagens samfunns­utvikling.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!