Foto: h2greensteel.com

Svenske politikere er nesten like hardt angrepet av kollektivt klimahysteri som norske: Også der hopper politikerne over logikk, matematikk, økonomifag og småskala prøveprosjekter, og bruker heller utallige milliarder på å gå rett til storskalaproduksjon for å virkeliggjøre sine politiske visjoner. En av klimapolitikkens fantasifostre er «grønt stål», altså stål som er laget uten utslipp av CO2 fra fossile energikilder. Akkurat som andre «klimatiltak» er også dette i ferd med å gå fryktelig galt.

Forretningsideen til H2 Green Steel (H2GS) er å lage «klimastål» ved at koks som energikilde erstattes av hydrogen produsert ved hjelp av fornybar elektrisitet. Også dette grønne selskapet ble grunnlagt av en dresskledd smarting som vet hva som skal til for å utløse massive subsidier: Harald Mix i Vargas Holding

Selskapet valgte Norra Svartbyn i Boden i Nord-Sverige som plassering av stålverket, som skal få en kapasitet på 2,5 millioner tonn per år og angivelig skape 1500 arbeidsplasser – slik de grønne finanshaiene alltid lover politikerne. Fra før ligger gruveselskapet LKAB i Nord-Sverige, hvor de samarbeider med det private selskapet Hybrit AB. Som for alle grønne selskap er ikke målet å oppnå profitt og aksjeverdier og sånt gammeldags tøv, men heller å redde kloden fra klimakrisen – bare de får nok penger av det offentlige.

En ufattelig pengestrøm fra skattebetalerne

For å bygge luftslottet, som er hentet rett ut av formann Maos ståldrømmer under det «store spranget fremover», har H2GS AB allerede mottatt 75 milliarder svenske kroner i investeringer fra blant annet Kinnevik, Andre AP-fondet, AMF og EUs innovasjonsfond. Men dét er ingenting, for det er flere grønne stålprodusenter på banen i Sverige: Det statlig eide LKAB forventer å «investere» hele 400 milliarder svenske kroner i «fremtidens grønne, klimavennlige stålproduksjon».

Det er denne gigantomanien som gir det verdiløse selskapet H2GS fiktiv aksjeverdi og lokker til seg andre investorer, og nettopp dette er forretningsmodellen til klimaindustriens utallige aksjeryttere: De «store visjonene og hårete målene» (som er helt uten grunnlag) er å produsere hele fem millioner tonn stål fra 2030 til bilindustrien og hvitevareprodusenter. Akkurat som for all annen grønn industri er det skattebetalerne som tar risikoen, mens kapitalkreftene bak prosjektene tar lønna, bonusene og aksjeutbyttet, samt profitten, hvis det skulle bli noen – men det går ikke så bra:

I løpet av det siste året har H2 Green Steel tilsynelatende fått flere kunder og underleverandører, men selskapet tjener ikke penger: Årsrapporten for 2023 viser at driftsresultatet var på minus 816 millioner kroner, som representerer en firedobling i forhold til 2022, og postene som utpeker seg, er personal- og andre eksterne kostnader. Og at de ikke tjener penger, er ikke så rart, for akkurat som for FREYRs batterifabrikk i Mo i Rana er det ikke produsert et gram grønt stål. Dét skal først skje mot slutten av 2025. Kanskje.

Klare advarsler fra flere hold mot prestisjeprosjektet

Akkurat som med CCS, batterifabrikker, samt sol- og vindkraft, er ståldrømmene preget av gigantomani frakoblet alle fakta: Ved midten av 2040-tallet anslår det statseide gruveselskapet LKAB at deres overgang til grønn stålproduksjon vil kreve 70 TWh strøm per år for å drive elektrolyse av vann til hydrogen. Dette er rundt halvparten av Sveriges nåværende strømforbruk, og mer enn de få gjenværende svenske kjernekraftverkene produserer til sammen – og Sverige har allerede alvorlige kraftproblemer.

I september 2023 slapp sosialøkonomene Magnus Henrekson og David Sundén en omfattende rapport hvor de har gått gjennom de gigantiske visjonene om grønt stål i Nord-Sverige, og konklusjonen var entydig: H2 Green Steel bør legges ned hvis ikke investorene vil se pengene forsvinne i et grønt sluk, og LKAB & co. bør fortsette å investere i tradisjonelt stål, ellers kan det ende med den største økonomiske kollapsen i svensk historie for skattebetalerne.

Også Svenska Dagbladets lederskribent Peter Wennblad har påpekt at det er nesten umulig å få innsikt i hvor alle skattemilliardene går. Ifølge ham har «grønt stål» utviklet seg til et klimapolitisk prestisjeprosjekt hv0r ingen har fått rollen som djevelens advokat, all risikovurdering er eliminert og alle parter har en felles interesse i at det ikke undersøkes grundigere enn nødvendig.

Dette er nøyaktig den samme korrupte røra som skapte batterikollapsen i Mo i Rana, og som vil få Støres absurde «grønt industriløft» basert på bl.a. batteriproduksjon, CCS og flytende havvind til å kollapse: Selvbekreftelse og ekkokammer fungerer bare en stund før virkeligheten og økonomisk tyngdekraft trenger seg på. Klimapolitikere har flyttet inn i sine egne luftslott, og det er en gavepakke til alle private kynikere og profitører som vil utnytte deres dumskap, naivitet og selvhøytidelighet for å grave ut subsidie-gull.

Mange uløste problemer

Svenske politikere later fortsatt som om klimaprosjektene går strålende, men rapporten om «grønt stål» er krystallklar: Den dokumenterer at visjonene rundt grønt stål lider av alvorlige barnesykdommer, i likhet med alle andre grønne industritiltak. Kritikken går på at man gjennomfører gigantiske prosjekter før teknologien er ferdig utviklet og modnet, basert på overoptimisme, selvbekreftelse og ignorering av realfaglige fakta:

• Det er ikke mulig å få tak i nok jernmalm av den kvaliteten som kreves for å produsere det fossilfrie stålet.
• Det er ikke nok strøm til å drive virksomheten.
• Etterspørselen på verdensmarkedet etter sluttproduktet er uavklart og overoptimistisk beregnet.
• Jernbanenettet har ikke kapasitet til å frakte malm til produksjonsanleggene og frakte det ferdige produktet ut.
• LKAB og H2 Green Steel har bestemt seg for å bruke direkte reduksjon med hydrogengass i prosessen, men ingen vet om det er den beste løsningen.

Kollektivt massehysteri skaper fravær av voksen risikovurdering

Energi- og industriminister Ebba Busch (KD) har uttalt at prosjektet rundt grønt stål «må lykkes», ikke minst fordi Sverige blir presset av EU til å redusere sine CO2-utslipp. De fleste voksne mennesker ler av en slik uttalelse, for selv om man føler at man «må» vinne en million i lotto, eller «må» kurere kreft fordi EU forlanger det, betyr ikke at man faktisk lykkes. Det er ikke slik virkeligheten fungerer, men det tror klimapolitikere, for de lider av kollektivt massehysteri. De klarer ikke lenger å bruke hodet.

Dette er symptomatisk for alle «klimatiltak»: Politikere bare vedtar at de skal gjennomføres etter innfallsmetoden, basert på overoptimisme – uten konsekvensutredninger, risikovurdering, analyse av negative ringvirkninger, økonomiske overslag eller ansvarliggjøring når noe går galt. Årsaken er at den angivelige klimakrisen gjør at alt haster! (Som om dét gjør suksess mer sannsynlig?)

Dette kollektive gruppepresset for å «redde kloden» gjør det viktig å skape full konsensus og eliminere all kritikk i panikkfart. Og nettopp dét er selve lakmustesten for en massepsykose.

Gruppetenkning og manglende kontroll fører til bobleøkonomi

At ikke flere psykologer kaster seg over dette samfunnsfenomenet, er forunderlig, for massehysteri er en veldokumentert og tilbakevendende fare for alle samfunn. Massehysteri er dessverre også svært profitabelt, for folk som ikke lenger klarer å bruke hodet og tenke kritisk, er lette å lure: Panikken, hastverket, manglende skepsis og skjødesløsheten med offentlige penger gjør klimapolitikken til den reneste gullgruven for smarte finanshaier og svindlere på jakt etter offentlige penger:

De får milliarder, men trenger ikke holde løftene sine og trenger ikke betale tilbake når de visjonære aksjeselskapene kollapser. Se også børskollapsen i 1987, docom-boblen i år 2000, Enron-skandalen i 2001, Terra-skandalen i 2007 og Finanskrisen i 2008.

Klimapolitikken er imidlertid et mye større og farligere monster enn disse «bagatellene», for klimaboblen er finansiert av endeløst med offentlige penger – dermed kan den bli så stor den bare vil.

Du vil stå ribbet tilbake. Om det ikke har skjedd allerede.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.