Hva har en ung, fortapt person med dårlig selvtillit alltid gjort for plutselig, som ved et trylleslag, å få trygghet, tilhørighet og status – og ofte en god del makt?

Tatt på seg en uniform.

Hvis du vil forstå fenomenet, kan du strømme dokumentarer som Helt vanlige folk på Netflix. Nazismen vant mange tilhengere ved å tilby tilhørighet, status og den tryggheten som følger med strenge regler. Med et stemplet medlemskort, en ed om lojalitet til døden og en uniform seinere var en fortapt og utstøtt ung mellomkrigstysker forvandlet til en viktig brikke i det tyske tusenårsriket.

I dagens Sverige foregår den samme tilhørighetsprosessen, men detaljene er annerledes: Lojaliteten sverges ikke til Føreren, men til den såkalte profeten, og uniformen er ikke hvit skjorte og slips, men hijab. Med ett har en fortapt ung samtidssvenske blitt forvandlet til en viktig brikke i den verdensomspennende muslimske ummaen.

SVT Nyheter Skåne har intervjuet to svenske kvinner som har valgt å konvertere til islam. I en reportasje klinisk fri for kritiske oppfølgingsspørsmål forklarer de for seerne hvordan islam har forvandlet dem fra fortapte unge jenter til selvsikre muslimske kvinner, og hvor befriende det er å bære den religiøse klesdrakten som tydelig viser omverdenen at de underkaster seg den totalitære ideologien.

«Venninnene Emelie Andersson, 29, og Martina Hildingsson, 39, har begge konvertert til islam. De deler opplevelsen av å ha funnet svar på store livsspørsmål de tidligere søkte, og funnet et fellesskap», innleder SVT, som ikke lar anledningen gå fra seg til å erklære islam som overlegen den kristne troen.

– Jeg har aldri vært tiltrukket av kristendommen. Det fikk meg til å prøve å lytte til Koranen for første gang og begynne å gråte. Jeg følte at «dette trenger jeg». Det var en spesiell følelse, sier Emelie Andersson.

Det blir imidlertid raskt klart at valget aldri stod mellom islam eller kristendom, men mellom islam eller poliklinisk psykiatri. Intervjuet med Emelie og Martina viser at de valgte islam fordi de ikke klarte å forholde seg til den individuelle friheten og normløsheten som kjennetegner det moderne Sverige.

«Før var det veldig mye sånn at man ikke hadde så mye struktur. Jeg hadde ikke noe jeg måtte følge, men jeg kunne gjøre hva jeg ville», sier Emelie, før hun smiler og forklarer at beslutningen om å bruke hijab «faktisk har vært det beste i livet hennes».

«Jeg synes det er fint å være kledd som jeg er. Jeg trenger ikke å leve opp til noen andre normer i Sverige. «Sånn skal du se ut», men jeg kler meg slik. Er det ikke akseptert? Det er ikke mitt problem», sier Martina, og erklærer at hijaben har «brakt henne nærmere Gud».

Det er altså dette SVTs reportasje egentlig handler om: to svenske kvinner som ikke har klart å skape en struktur for seg selv i et samfunn preget av individuelle friheter og rettigheter. De har løst problemet ved å slutte seg til en ideologi som ikke aksepterer avvikende meninger, alternative normer eller individuelle valg. Den totalitære ideologien islam har tilbudt dem den identiteten, de klare normene og det fellesskapet som de manglet i det svenske sekulære majoritetssamfunnet.

De viser at de har tatt det steget ved å bære islams uniform for kvinner: hijaben. På klassisk konvertittvis velger både Emelie og Martina også å bære en streng, svart hijab for å signalisere at de er litt mer beskjedne og ærbare.

På Facebook skriver signaturen NiMa blant annet:

«Når vi andre kritiserer sløret, blir vi som regel møtt med kommentaren om at det «bare» er et «tøystykke»: «Hvordan kan du bli så opprørt av et lite tøystykke?» spør de.

Men når svake mennesker «med behov for struktur» har konvertert, er sløret neppe et lite tøystykke. De nevner DET og ikke nye åndelige tilnærminger som tiltrakk dem. De er STOLTE av det. Det ser ut til å fange og legemliggjøre hele deres tro. Sløret er viktig fordi det legemliggjør hele islams syn på kvinner, menn og deres relasjoner. Hele kvinnens liv, hvert skritt utenfor hjemmet, hver eneste interaksjon med NOEN som ikke er i nær slekt, styres av dette tøystykket. Islams syn på familien, det som opprettholder den, ja, hele synet på samfunnet og nasjonen dreier seg om kledet. [-]

Bær et stykke tøy, og du er elsket av Profeten, det ultimate mennesket, og av hans gud. Krydre talen din med fraser som «bismillah», «astakhfurullah», «subhanallah», og du signaliserer tilhørighet til en gruppe. Skinheadsene ble tiltrukket av sin gruppetilhørighet, og du er også et menneske.

Bruk slør, og du kan føle deg som en «beskyttet perle» i stedet for «et stykke kjøtt i et butikkvindu», som de har fortalt deg.
Plutselig er du «opphøyet», «verdifull», spesiell, alt det du ikke følte på egen hånd, sammen med den skjøre selvtilliten din, som ble lagt av din keffafar og forsterket av alle keffakjærestene du hadde.

Du ble født inn i et samfunn som aldri ga deg noe mål eller mening, ikke noe større enn deg selv å tro på. Det lot deg bare fokusere på deg selv, men du har aldri likt deg selv. Det lot deg søke dine egne svar, men som jeg sa … Du vil ha det enkelt: adlyd, vær god og bli belønnet.

Det ironiske er selvfølgelig at Emelie og Martina har kunnet ta dette skrittet – å konvertere og bære hijaben de elsker – nettopp fordi de bor i det sekulære og, i deres øyne, vantro Sverige. Her har de rett til både å tro og kle seg som de vil.

Hvis Emelie og Martina hadde blitt født i et strengt islamsk land, der den ideologien de forfekter, er normen, ville de ikke hatt den friheten. De hadde ikke kunnet bytte ut hijaben med jeans og T-skjorte eller Muhammed med Jesus uten å risikere dødsstraff (den straffen som sharia foreskriver for dem som forlater islam, men det har kanskje ikke Emelie fått med seg?).

Men i Sverige kan de fritt bære sin uniform, uniformen som staves «hijab» og som signaliserer til omverdenen at den som bærer den, tilhører en kontekst og en gruppe som er overlegen alle andre. Også i vår tid finnes det kontekster der fortapte sjeler kan finne sin totalitære havn, men den hvite skjorten og slipset er byttet ut med et svart sjal.

Kjøp «Europas underlige død»!

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag.