Ursula von der Leyen jubler etter å ha blitt gjenvalgt som EU-kommisjonens president i Strasbourg den 18. juli 2024. Foto: Jean-Francois Badias / AP / NTB.

Ursula von der Leyen søkte støtte fra de grønne og ikke de konservative for å bli gjenvalgt som kommisjons­president i EU torsdag. Dermed fortsetter bestrebelsene på «avkarbonisering» og 90 prosents utslippskutt innen 2040 – en oppskrift på å fullføre en ødeleggelse av Europa som allerede er i full gang.

Det knyttet seg lenge usikkerhet til hvordan den tyske kommisjonspresidenten skulle sikre gjenvalget. Den dominerende blokken av nominelt konservative, sosialdemokratiske og liberale partier – EPP, S&D og Renew – kom noe svekket ut av valget til nytt EU-parlament, og ECR-blokken av reelt konservative partier ble større enn Renew.

Da von der Leyen ble valgt til vervet i 2019, skjedde det med knapp margin. Hun kunne ikke regne sikkert med at alle EU-parlamentarikerne i flertallsblokken ville stemme på henne denne gangen heller, og måtte derfor utvide det politiske grunnlaget for sitt mandat.

Til slutt var det til de grønne hun gikk, og dermed er det ingen vei utenom å binde seg til masten kalt «Green Deal» og stadfeste de vanvittige ambisjonene om massive kutt i unionens utslipp av klimagasser på kun få år. Det forplikter også Norge, som i praksis må rette seg nesten etter alt EU vedtar.

ECR-gruppens leder Giorgia Meloni hadde forlangt en kraftig utvanning av «Green Deal» for at Fratelli d’Italias medlemmer skulle støtte von der Leyen, og begrunnet det blant annet med at velgermassen hadde beveget seg fra partier som er på klimakjøret, til partier som ikke er det. Men slik gikk det altså ikke.

Det grønne vanviddet fortsetter altså å være den førende ideologien i den europeiske sovjetunion. Og det er naturligvis en massiv offentlig satsing som skal sørge for at femårsplanene lykkes.

Den gjenvalgte kommisjonspresidenten ønsker seg nå et «gjenopprettingsfond» som skal bringe EU ut av den økonomiske stagnasjonen, melder La Repubblica.

Her foreligger det mastodontiske planer som er hentet rett fra galehuset:

Målet om å redusere utslippene med 90 prosent innen 2040 og bekrefte at bensin- og dieselbiler skal slutte å kjøre i 2035, har konsekvenser. Den første er nettopp å ledsage omstillingen med en ny «Deal» for ren industri. Med et fond som skal hjelpe til med overgangen og gi «sikkerhet» til industrien. Et mål som skal ledsages av et fond for å øke europeisk konkurransekraft og investeringer. Et prosjekt som tydeligvis tar utgangspunkt i rapporten utarbeidet av Mario Draghi , og som den tidligere italienske statsministeren først vil legge frem til høsten, etter anmodning fra von der Leyen selv. Et instrument som kan bygges på eksemplet med «Recovery Fund» og dermed NextGenerationEu med nok en felles gjeldsemisjon.

Det betyr at den tradisjonelle motstanden mot felles gjeld fra regjeringene i Tyskland, Nederland, Sverige og andre nordeuropeiske stater er svekket.

En annen ting som skal bli felles, er forsvaret. EU tar sikte på en «europeisk hær» som skal beskytte Europa mot Russland, ikke minst av frykt for at Donald Trump vil overlate Europa til seg selv hvis han gjenvelges som USAs president i november. Unionen oppretter også en forsvarskommissær, og Frankrike har allerede forlangt at Thierry Breton skal ha den jobben. Man må anta at «cyberforsvaret» mot den fæle Elon Musk vil stå sentralt for den nye kommissæren, det er jo viktig å kunne manipulere befolkningen uforstyrret.

Von der Leyen vil også prøve å fjerne de siste restene av demokrati ved å forandre traktatene slik at kravet om enstemmighet i viktige saker utgår, dette med tanke på å forhindre veto fra medlemsland som er «små» eller har «antieuropeiske», altså konservative, regjeringer.

Spørsmålet er hvor mange slike medlemsland det blir, og hvor små. Giorgia Melonis mislykkede forsøk på å komme til en slags samforståelse med Ursula von der Leyen betyr at Italia uunngåelig vil gå inn i en mer opposisjonell rolle i unionen – og det med Mario Draghi som en «supertekniker» i kulissene, ikke ulikt situasjonen i Italia da den tidligere EU-sentralbanksjefen var statsminister i en «samlingsregjering» som omfattet alle unntatt partiet til Meloni.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.