Ukraina er fullt av mennesker du aldri hører om.

Dmitri heter en venn av meg. Han er med i et kristent fellesskap i Vest-Ukraina, og de arbeider etter Skriftens ord om å verne enker og farløse, de syke, de svake og de lidende. Slik får jeg innsyn i befolkningens lidelser.

Sovesal barnehjem. Foto: Dmitri

Hva koster krigen?

Den fullstendig unødvendige krigen i Ukraina foregår slett ikke over hele landet, men langs en front som går i en slags nordøst–sørvest-akse. Dessuten tar russerne ut infrastruktur, spesielt energiforsyning.

Det betyr ikke at resten av folket ikke lider under krigen. For Ukraina er i all hovedsak konkurs og lever på lånte midler fra Vesten. De eneste som ordner seg, er de som har forbindelser.

Merk at staten Ukraina lever av lånte midler, etter såkalt lend-lease-prinsipper. Det betyr at noe av pengene som bevilges fra vestlige budsjetter, skal betales tilbake etter krigens slutt. Hvor mye av dette som vil bli betalt i praksis, vet vi ikke. Det fortelles at vestlige land foretrekker å få betalt i jord og ressurser. Det blir uansett spekulasjon å tenke seg hvordan økonomien i et skadeskutt land skal fortone seg fremover.

Det meste av de 278 milliarder dollar som landet har mottatt fra Vesten, går dessuten ikke til Ukraina, men direkte til vestlige våpenprodusenter som får betalt for å lage våpen av alle slag som skal sendes til slagmarkene. Disse gnir seg i hendene, for de får godt betalt for å spre død og fordervelse. Ukrainerne, derimot, mottar fint lite av midlene.

Folk flest aner ikke hverken hva det koster å føre krig eller hvordan den føres i dag. En rakett som skal skytes ut med HIMARS, koster 160.000 dollar. Nå selger Lockheed Martin missiler for 250.000 dollar. Vestlig missilproduksjon for HIMARS er 10.000 missiler pr. år. Det russiske anti-missil-missilet koster omkring 20.000 dollar. Det produseres imidlertid omkring 200.000 missiler årlig for det russiske Pantsir. Mens Vesten lot våpenproduksjonen forfalle, generelt etter Sovjetunionens oppløsning, rustet Russland opp etter 2014, da de begynte å skjønne at Vesten rustet opp i Ukraina.

Grunnen til at russiske missiler koster så mye mindre enn vestlige, er at russisk våpenproduksjon utføres av staten, mens den vestlige er privat. Ifølge Parkinsons ene lov om at diskusjon rundt utgifter er omvendt proporsjonal med utgiften, blir disse vestlige astronomiske og for øvrig helt unødvendig høye prisene betalt uten diskusjon. Hva skal man tenke om slikt?

Utmattelse

Dagens krigføring er basert på utmattelse. Ukrainske byer langs fronten ble overtatt og gjort til militærbaser etter 2014. De mest utrustede basene, som Bakhmut, har falt. Ukrainske soldater utraderes dessverre av et regn av bomber og missiler. Droner med kameraer av ymse slag benyttes både til rekognosering, guiding av missiler og ofte til frakt av egne eksplosiver. Den som har den beste rekognoseringen og guidingen, vinner. Dronene finner ut hvor missilene skytes fra. Derfor må utskyting følges av at man fjerner seg så raskt som mulig fra stedet.

I Norge regner folk flest med at de tapstallene som oppgis, er fikset av propagandamaskineriet. Dette er tvilsomt, fordi de offentliggjøres i detalj hver dag i Russland, selv om vestlige medier holder dem kunstig lave og de russiske tapstallene kunstig høye. Det oppgis i detalj hvor mange fly, helikoptre, stridsvogner, militærkjøretøy av ymse slag og utskytningsbatterier som ødelegges, og hvor dette skjer, hver eneste dag.

For tiden regner man med at over 2000 ukrainske soldater blir drept daglig. I fjor var raten omkring det halve. Soldater blir stort sett tvangsvervet over hele Ukraina. Derfor flykter de som kan. Det er vel hva man kan kalle naturlig, for Ukraina kan ikke vinne krigen, uansett hva man måtte mene om den.

Russernes elektroniske krigføring gjør avanserte vestlige våpen ubrukelige

Barnehjemmene

Barnehjemmene i Ukraina fylles opp. Det betyr ikke at myndighetene bevilger mer penger. De betaler det nødtørftige. Det er hundretusener av barn, kanskje millioner, som har mistet foreldrene og som nå bor i skuffesenger på barnehjem. Dmitri og vennene hans hjelper flere av disse barnehjemmene. Nå i juli arrangerer de barneleire på landet, slik at barna kan få komme ut i naturen og se noe annet, få komme seg litt vekk fra det traumatiske livet sitt.

Matservering. Foto: Dmitri

Men barnehjemmene er også avhengige av hjelp utenfra. Med masser av barn i et overfylt barnehjem er det helt normalt at man vasker kopper for hånd. Oppvaskmaskin må eventuelt bli donert av noen fra utlandet. Det er helt normalt at sengetøyet sliter ut vaskemaskinene. Da må nye bli donert av noen fra utlandet. Man bruker lang tid på å henge opp sengetøyet og få det tørt. Da kan en tørketrommel bli donert av noen fra utlandet. Barnehjemsbarna skulle gjerne vært engasjert i noe, for eksempel skolearbeid. Da må noen fra utlandet donere skolepulter og skolemateriell.

De syke og fattige

Dmitri og vennene hans deler også ut mat, til gamle, syke, invalide, fattige, til alle dem som så vidt overlever – og knapt nok det – på sin pensjon fra staten, og som kort sagt ellers hadde sultet i hjel. Disse har ikke råd til å bestikke grensevakter eller administrative folk for å flykte til vesten. De har ikke helse til å komme seg unna heller. De bruker kanskje stokk eller rullator. Hvor mange er det ikke som sitter i rullestol. Hvor mange tidligere soldater går nå med proteser? De er avhengig av matutdelingene.

Matutdeling til eldre og syke. Foto: Dmitri

Dmitri får tilbud om 200 kg kjøtt til 500 euro, som han kan bruke til matutdeling. Det må doneres av noen fra utlandet. Men kjøttet holder seg ikke så godt nå om sommeren, så han trenger en dypfryser.

Det kan doneres av noen fra utlandet. Men Dmitri er avhengig av personlige givere som kan sende penger direkte til ham og dem han samarbeider med. Penger fra eventuelle norske offisielle bistandsorganisasjoner ser han ingenting til. Han kan bli frustrert over det, men så rister han det av seg og fortsetter å arbeide og be. For bønn virker.

Foto: Dmitri

Hvordan vil dette ende?

Ukraina er et forholdsvis ungt selvstendig land, og området har alltid blitt styrt av diverse større makter, som det Polsk-Litauiske samvelde, Østerrike, Ottomanene og Russland/Sovjetunionen. Man skal ikke underslå at der finnes ukrainsk nasjonalisme, men slett ikke over hele landet.

Dagens Ukraina oppsto som en administrativ sovjetrepublikk for omkring hundre år siden, og etter invasjonen i 1939, hvor Tyskland og Sovjet delte Polen mellom seg, ble landet tildelt et stort stykke av det østlige Polen, i form av de gamle og ærverdige områdene Volhynia og Galicia, det som i dag er fem provinser i vest. Man overdriver ikke om man sier at Polen er lysten på å få områdene tilbake, men lingvistisk var områdene ukrainske før krigen.

Provinsen Transkarpatia ble overført fra Slovakia og Ungarn, og også innbyggerne der vil tilbake. Romania ga et større område til Ukraina i 1940, provinsen Chernivtsi og nesten halve provinsen Odessa, og Krim ble underlagt ukrainsk administrasjon i 1954.

Landet er dessuten nærmest delt i en ukrainskdominert del på 16 provinser og en russiskdominert del på ni provinser inkludert Krim, som har avholdt folkeavstemning hvor de besluttet å bli en del av Russland. Av de andre åtte provinsene har fire allerede avholdt folkeavstemning og besluttet å bli en del av Russland, og så får folk mene hva de vil om dette. Jeg anser det som sannsynlig at krigen ender med at Ukraina vil bestå som et område rundt Kiev og at hele den sørøstlige delen underlegges Russland.

Man får huske at Ukraina alltid har vært et grenseland, noe også navnet betyr. Grensene har blitt flyttet frem og tilbake i tusener av år, og man bør ikke tro at grenser er særlig stabile uansett. Befolkningen innen de offisielle grensene har falt fra over 50 millioner i 1991 til langt under 30 millioner nå. Fertiliteten var på 0,7 i 2023, en av de laveste i verden, og noe av det skyldes nok at så mange menn er sendt til fronten og ikke returnerer. Også mange andre land i Øst-Europa har enorm befolkningsnedgang de siste 30 årene.

Dessuten har åtte millioner flyktet ut av landet, derav fem millioner til Russland. 3,7 millioner har flyktet innenlands. Over 14 millioner trenger humanitær hjelp. Det er nesten ikke våpenføre menn igjen i landet, og de vestlige landene gjør bare vondt verre ved å fortsette å sende våpen til landet. Våpnene blir raskt ødelagt, da russerne følger med på leveransene og bomber de sentrale lagrene. Men gjelden forsvinner ikke.

Det er grotesk hvordan folk sitter i andre land og heier på de krigførende styrkene, som om det var en fotballkamp. Når menn i sin beste alder dør, betyr det at hverken jordbruk eller industri kan holdes i gang på samme vis som tidligere. Flere mennesker vil sulte, og presset på den medisinske infrastrukturen vil bli enormt.

Krigen i Ukraina kunne for lengst vært avsluttet, men det vil ikke de vestlige landene. I stedet sender de stadig større våpenpakker til Ukraina. Og nordmenn heier på dem. Det er underlig.

Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp eboken her.