Bortsett fra det neglisjerbare mindretallet som støtter Russland i Ukraina-krigen, finnes det i hovedsak to syn på konflikten i Vesten, som vi kan kalle henholdsvis det realistiske og det moralistiske. De to synene personifiseres nokså greit av Nigel Farage og Boris Johnson.
Farage
Nigel Farage støtter ikke Russland, selv om han anklages for det, men mener at Vesten med Ukraina-krigen har høstet som den har sådd. Han redegjorde selv for den saken i en kronikk i The Telegraph 22. juni.
Farage ser seg først nødt til å gjendrive anklagen:
Ikke klandre meg for å fortelle sannheten om Putins krig i Ukraina. Å se fortidens feil i øynene må være det første skrittet mot den fredelige fremtiden vi alle ønsker oss.
I mitt BBC Panorama-intervju sist fredag beskyldte Nick Robinson meg for å «gjenta» den russiske presidenten Vladimir Putins unnskyldninger for sin invasjon av Ukraina. Siden da har det politiske establishment vært travelt opptatt med å gjenta denne slengbemerkningen.
Så la meg gjøre det helt klart. Jeg er ikke og har aldri vært en unnskylder eller støttespiller for Putin. Hans invasjon av Ukraina var umoralsk, skandaløs og uforsvarlig. Som forkjemper for nasjonal suverenitet mener jeg at det var helt feil av Putin å invadere den suverene nasjonen Ukraina. Ingen kan med rette beskylde meg for å være en ettergivenhetsfront. Jeg har aldri forsøkt å rettferdiggjøre Putins invasjon på noen som helst måte, og det gjør jeg heller ikke nå.
Reform UK-lederen ble likevel ikke overrasket over at krigen brøt ut:
Jeg så den komme for ti år siden, advarte om at den var på ve,i og er en av de få politikerne som konsekvent har hatt rett og vært ærlig om Russlands krigføring i Ukraina.
Det jeg har sagt de siste ti årene, er at Vesten har spilt Putin i hendene og gitt ham en unnskyldning for å gjøre det han uansett ønsket å gjøre.
Tilbake i 2014, da EU først tilbød Ukraina en tiltredelsesavtale, sa jeg i en tale i EU-parlamentet at «det kommer til å bli krig i Ukraina».
Vesten hadde nemlig rokket ved den skjøre maktpolitiske likevekten som oppstod etter oppløsningen av Sovjetunionen.
Utvidelsen av NATO og EU ga Putin et påskudd han ikke ville ignorere.
Som jeg har gjort det klart ved flere anledninger siden den gang, skal du ikke bli overrasket om den russiske bjørnen reagerer hvis du pirker i ham med en kjepp. Og hvis du hverken har midler eller politisk vilje til å konfrontere ham, er det åpenbart ikke god utenrikspolitikk å pirke i en bjørn.
Selv om han i går kveld benektet det på radio, har også den tidligere Labour-ministeren George Robertson, som senere ble NATO-sjef, nylig gjort det klart at Putins frykt for EU-utvidelse bidro til å forårsake krigen. Han har uttalt seg to ganger – i en artikkel i New Statesman i mai og i et BBC-intervju i februar i år.
Farage ser på Vestens håndtering av Putin-regimet som et utslag av overmot:
Vestens diplomatiske tabbe med hensyn til hvordan man skulle takle Putins blanding av paranoia og selvsikkerhet, var bare én av mange katastrofale intervensjoner i de to tiårene som har gått siden Tony Blairs Labour-regjering sluttet seg til den katastrofale invasjonen av Irak (som jeg var motstander av).
Vestlige statsmenn har altfor ofte forsøkt å kle seg i hvite cowboyhatter og posere som helter som redder verden. Vi har vært vitne til at forfengelighet har erstattet fornuft i utenrikspolitikken, og resultatet har vært destabilisering av en rekke land med alvorlige konsekvenser både der og her.
Vi bør huske hvordan USAs president Obama og hans utenriksminister Hilary Clinton, med full støtte fra David Camerons Tory-regjering, reduserte Libya til en rykende ruin for å fjerne diktatoren Gaddafi, omtrent samtidig som spenningen med Russland ble trappet opp.
Det gir ham ingen glede å observere konsekvensene av Vestens utenrikspolitikk, forklarer Farage.
Krigens tåke gjør det alltid vanskelig å være sikker på tapstallene, men amerikanske etterretningskilder antydet i fjor at nesten en halv million hadde blitt drept eller såret på begge sider i konflikten. Det er en kjøttkvern for både ukrainske og russiske soldater, og det er ingen åpenbar slutt på nedslaktingen i sikte.
Storbritannia alene har lovet Ukraina 12,5 milliarder pund i militær støtte og annen bistand. Krigen har også hatt en drastisk innvirkning på den europeiske og britiske økonomien, og har bidratt til den store økningen i alt fra energikostnader og matvarepriser til renter, noe som har forsterket levekostnadskrisen som har rammet millioner av hardt pressede britiske husholdninger.
Det nytter ikke å late som om virkeligheten er noen annen, ei heller å skyte budbringeren som forteller om virkeligheten, fortsetter Farage:
Det finnes ingen enkel løsning på krigen. Men å se sannheten om årsakene og konsekvensene i øynene må være en begynnelse. Derfor vil jeg bare si det som det er, og det har jeg gjort i et tiår. De baktalerne som hevder at det å fortelle sannheten gjør meg til et «talerør for Putin», avslører bare svakheten i sin egen sak.
Det er også et spørsmål om britisk demokrati her. Opptrappingen av den britiske støtten til krigen i Ukraina har ikke engang vært et tema i denne valgkampen, siden alle de gamle partiene er enige om det. Har jeg, som leder av Reform UK, et parti som nå ligger på andreplass på de største meningsmålingene, ikke engang lov til å stille spørsmål ved denne politiske konformismen?
Hva slags reelle demokratiske valgmuligheter kan det være, hvis det forventes at vi alle skal si det samme, og hvis vi blir krenket hvis vi nekter å gjøre det? I disse valgtider er ytringsfriheten mer enn noensinne selve livsnerven i demokratiet vårt.
Selv om store deler av offentligheten utvilsomt deler vurderingene til Farage, er folk tilbakeholdne med å si det høyt, for nettopp frie ytringer om Ukraina-krigen er ikke like velkomne i den moralistiske leiren.
Johnson
Og der finner vi altså Boris Johnson, som redegjorde for hovedtrekkene i dens oppfatninger i en kronikk hos Daily Mail den 12. april, skrevet i frustrasjon over at Vesten ikke gir Ukraina mange nok våpen raskt nok.
Men hvorfor denne somlingen? Hva i helvete er det som går av oss? Hvis krigen i Ukraina ender med katastrofe, vil det være av én eneste grunn: på grunn av Vestens sendrektighet.
Hver måned vi venter, er en måned hvor flere ukrainske barn blir bombet og drept.
Hver uke vi unnlater å gjøre det åpenbare – og gi ukrainerne de våpnene de trenger – er en uke hvor Putin kommer nærmere sin motbydelige ambisjon om å torturere et europeisk land til døde.
Johnson mener at det egentlig er lett å beseire Russland i Ukraina, bare man gjenfinner ånden etter Reagan og Thatcher:
Hver dag øker presset på ukrainerne – og likevel er løsningen innen rekkevidde. Vi vet hva vi skal gjøre. Vi har gjort det før, og vi kan lett gjøre det igjen.
Da Ronald Reagan vant den kalde krigen – med solid støtte fra Margaret Thatcher – lyktes han fordi han konfronterte problemet med så stor hast og besluttsomhet. Han så med full moralsk klarhet at USA var engasjert i en gigantisk kamp: mellom frihet og tyranni.
Derfor fant han en løsning som ble muliggjort av nettopp den økonomiske friheten han trodde på. Etter mange år med kommunistisk undertrykkelse i Sovjetunionen var USA blitt så uendelig mye rikere at han var i stand til å utkonkurrere Moskva massivt.
Han brukte den rene og skjære tyngden av amerikanske militærutgifter til å skremme russerne, tvinge dem til forhandlingsbordet og sette i gang en prosess som førte til oppløsningen av det sovjetiske imperiet.
I likhet med de fleste som opplevde det øyeblikket, har Johnson varme minner om det:
For dusinvis av undertrykte befolkninger i Øst-Europa og rundt om i det gamle Sovjetunionen var dette frihetens daggry.
Da Berlinmuren falt, var det det mest gledelige politiske øyeblikket i min levetid. For hundrevis av millioner mennesker betydde det slutten på politistaten og midnattsklokkene på døren. Det var slutt på terroren fra Securitate og Stasi, på barn som ble betalt for å sladre på foreldrene sine, og på mennesker som ble sendt i fengsel – i tusentall – bare fordi de hadde mot til å være uenige med kommunistregimet.
Det var et øyeblikk av total moralsk, økonomisk og politisk triumf for vestlige frihetsidealer.
Johnson mener at denne idealtilstanden er truet:
Verden i 2024 står på en knivsegg, med en reell risiko for at vestlige demokratier er i ferd med å bli ydmyket og autokratier oppmuntret over hele verden – på grunn av vår slapphet, vår patetiske vegring mot å gjøre det som er nødvendig.
At Putin ikke lyktes straks med krigføringen, skyldtes ukrainsk heltemot samt amerikanske og britiske våpen som kom raskt, analyserer han.
De har drevet Putin ut av mer enn 50 prosent av territoriet han har okkupert; de har satt mer enn 40 prosent av Svartehavsflåten ut av spill; de har påført Putins væpnede styrker forferdelige tap – mer enn 300.000 døde eller sårede.
Løsningen er mer våpen, mener Johnson:
Mangelen på granater ved den ukrainske frontlinjen er nå så stor at de noen ganger må vente under russisk bombardement, ute av stand til å skyte tilbake.
Mangelen på luftvern er nå så akutt at Kharkiv – Ukrainas nest største by – står i fare for å bli forvandlet til et nytt Mariupol. Ukrainske kraftverk blir pulverisert. Før kunne ukrainerne avskjære 90 prosent av innkommende missiler.
Nå sulter vi dem, av grunner jeg ikke forstår, for de beskyttende skjoldene de trenger. Det er rundt 100 Patriot-systemer rundt om i Europa som ikke brukes til noe.
Han tegner et skremmende portrett av mulige konsekvenser:
La oss gjøre det klart at hvis Ukraina faller, vil det ikke bare være en katastrofe for det uskyldige landet.
Det vil være en total ydmykelse for Vesten – første gang i de 75 årene NATO har eksistert, at denne hittil så vellykkede alliansen har blitt fullstendig satt ut av spill – og det på europeisk jord.
Et nederlag for Ukraina vil innlede en ny æra av frykt i hele det euro-atlantiske området, ettersom Putin fortsetter sitt forsøk på å gjenoppbygge det sovjetiske imperiet: fra Baltikum til Georgia til Moldova til Sentral-Asia til Arktis.
Det vil være et skremmende øyeblikk for Taiwans befolkning og det tydeligste signalet til Kina om at Vesten har mistet viljen til å beskytte demokratiet.
Johnson mener at Vesten fremdeles har et hegemoni – som andre, eksempelvis Indias statsminister, mener den har mistet – men at dette nå er truet:
Det vil bli et vendepunkt i historien, øyeblikket da Vesten til slutt mister sitt hegemoni fra etterkrigstiden, øyeblikket da grensene plutselig står på spill overalt, og aggresjon viser seg å lønne seg – og alt dette på grunn av manglende evne til å stå opp for Ukraina.
Dette kan avverges med letthet, tror han:
Det som gjør en så rasende over denne langsomt utfoldende katastrofen, er at vi så lett kan avverge den. Vi har det i vår makt å gi ukrainerne det de trenger: ikke bare den bistandspakken på 60 milliarder dollar som jeg håper og tror at den amerikanske kongressen snart vil godkjenne.
Tyskerne kunne og burde gi Taurus-missilene, og vi kunne alle gi og gjøre mye, mye mer. Vi kunne enkelt gi Ukraina langtrekkende artilleri for å slå ut kommunikasjonen mellom Russland og Krim og skape alvorlige strategiske problemer for Putin.
Hvorfor gjør vi det ikke? Denne gangen har Vesten et enda større overtak enn under den kalde krigen. NATOs økonomier er omtrent 30 ganger så store som Russlands.
Hvis vi tar oss sammen nå og begynner å produsere krigsmateriellet ukrainerne trenger, kan vi ikke bare løse problemet i Ukraina – vi kan også skape arbeidsplasser og vekst i våre egne land.
Det er på tide at Vesten, inkludert Storbritannia, våkner opp fra søvngjengeriet, at vi finner tilbake til Reagans og Thatchers ånd og investerer i forsvaret av våre friheter.
Både Farages og Johnsons oppfatninger er naturligvis legitime i et demokrati. Men det man ser fra den moralistiske leiren, er forsøk på å delegitimere det realistiske synet.
Både en realist og en moralist kan være enige i at det er rett å gi Ukraina våpen til selvforsvar så lenge det ikke er utsikter til fredsforhandlinger.
Men den moralistiske leiren avviser enn så lenge at det er grunnlag for fredsforhandlinger med mindre Russland enten oppgir vunnet terreng eller fordrives militært fra det (av et Vesten som gav opp i Afghanistan).
Den realistiske leiren frykter at det å slå til for hardt mot Russland, kan ende med tredje verdenskrig og menneskehetens utslettelse. Den moralistiske leiren ser ikke ut til å ha noen slike bekymringer. Forstå dette siste den som kan.
Maktapparatet i Vesten befinner seg i all hovedsak på den moralistiske siden. En mørk side ved den saken er at enhver som står på den realistiske siden, kan bli motarbeidet av dypstaten med dens medier, NGO-er og annet i egenskap av å anses som en slags indre fiende. Når en skuespiller som gir seg ut for å representere partiet til Farage, strør om seg med rasistiske utsagn, får man et glimt av denne mørke siden.
Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp eboken her.