Det går ikke en dag uten at medier over hele verden lager overskrifter hvor de hausser opp stemningen mot den jødiske staten Israel, dens ledere og befolkning. Fenomenet omtales daglig i internasjonale medier. Virkningen av kampanjen mot jødene registreres i meningsmålinger som viser en dramatisk økning i antisemittiske hendelser over hele den vestlige verden. En indikasjon på denne utviklingen i Norge får vi i HL-senterets seneste holdningsundersøkelse, hvor det blant annet konstateres følgende: «En tydelig utvikling er målt i støtten til en analogi mellom Israels behandling av palestinerne og behandlingen av jødene under 2. verdenskrig (tabell 7). Over halvparten (51 %) av befolkningen sier påstanden «Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under 2. verdenskrig» stemmer helt eller nokså godt (økt fra 33 % i 2022).»
Når mer enn halvparten av Norges befolkning er bærere av slike forestillinger, kan vi slå fast et par konklusjoner: Slike oppfatninger er ikke nedarvet hverken fra middelalderkirken eller fra nazismen: De er implantert i befolkningen av statsfinansierte massemedier ved hjelp av vedvarende og målrettet politisk agitasjon. Det er ingen tilfeldigheter i det som skjer; det gjøres bevisst og med forsett.
Vi ser hver eneste dag hvordan dominerende medier, og især NRK, konsentrerer store deler av nyhetsformidlingen om en ensidig, tendensiøs og forfalsket fremstilling av den krigen og konflikten som terrororganisasjoner som Hamas og andre, i samarbeid med flere stater i regionen, daglig fører for å ødelegge Israel og dens jødiske befolkning. De ansvarlige vet inderlig godt hva de holder på med: De rapporterer ikke fra terrorkrigen mot jødene – de deltar i den. Det står ikke til troende at norske redaktører og journalister skulle være helt blanke når det gjelder medievitenskapelig kompetanse. Det er deres fag å skape folkeopinion om hva det skal være.
«Agitprop», som opprinnelig var en forkortelse for avdelingene for agitasjon og propaganda i det tidlige kommunistpartiet i Sovjetunionen, er navnet på en velkjent teknikk som er spesielt effektiv i en statsfinansiert medieverden hvor det aldri forekommer at den andre siden i konflikten noen gang kommer til orde. Også i Sovjetunionen og DDR hadde man en rik flora av statsfinansierte massemedier som unisont og uimotsagt formidlet det samme budskap. Dette står i sterk motsetning til en presse som liker å omtale seg selv som den fjerde statsmakt fordi den etter eget utsagn står for en kritisk og gravende journalistikk. Men representerer virkelig pressen en slik genuint kritisk holdning i dekningen av det som skjer i Midtøsten?
Mens mediene konsentrerer seg om reportasjer om hvordan barn på Gaza-stripen utsettes for lidelser og død, har vi ennå ikke sett en eneste reportasje om deltakelse av noen av disse barna i krigen mot jødene i egenskap av opplærte og mobiliserte frontsoldater for Hamas. Vi har skrevet om dette i mange år uten å ha sett en eneste bemerkning om denne grusomme atferden til Hamas-ledelsen, hvor de med overlegg sender barn med våpen ut i kamp mot israelske soldater. Ingen skal få oss til å tro at dette ikke er kjent, hverken for Utenriksdepartementet eller for ledelsen i Redd Barna, som er opptatt av barn i Gaza, men samtidig ignorerer de lidelsene som jødiske barn har gjennomgått under oktober-massakren. Når har Utenriksdepartementet eller ledelsen i Redd Barna tenkt å bruke like mye oppmerksomhet som de har overfor barna i Gaza, også på lidelsene til millioner av uskyldige barn i Sudan? Vi savner den genuine omsorg til barn uansett hvor de er fra, enten de er fra Gaza, Sudan, Kurdistan eller Nigeria. Denne selektive moralen, hvor man misbruker barn fra Gaza til å underbygge jødehatet i befolkningen, vil aldri føre til noe godt i vårt samfunn.
Det blodbadet norske hjelpeorganisasjoner i Gaza frykter, er det deres samarbeidspartner Hamas som iverksetter, blant annet ved hjelp av barnesoldater opplært på FN-skoler drevet av UNRWA. Hensikten er å få Vesten til å reise anklager mot Israel for forbrytelser som Hamas begår. Hvorfor tier de frivillige hjelpeorganisasjonene om de vedvarende krigsforbrytelsene som begås av Hamas og som FNs hjelpeorganisasjon UNRWA bidrar til med ideologisk undervisning? Og hva er det Leger uten grenser ønsker å oppnå ved å beskylde Israel for forbrytelser som beviselig ble begått av Hamas?
Hva har norske frivillige hjelpeorganisasjoner fått ut av de hundrevis av millioner som regjeringen har bevilget for å gjøre en humanitær innsats på Gaza-stripen? Omtrent ingenting. Nøkternt vurdert fremstår de som krigsprofitører som haler penger ut av myndighetene og legger skylden på Israel når Hamas konfiskerer hjelpesendinger og selger nødhjelpen på svartebørsen. Vi oppfatter norske hjelpeorganisasjoner som en del av det problemet som via mediene resulterer i voksende antisemittisme i Norge.
Også norske myndigheter bidrar til dette problemet når de i enhver beskrivelse av forholdene i regionen henfaller til å legge skyld for problemene på den jødiske staten. Vi kan ikke lenger forestille oss at ensidigheten og skjevhetene i det som sies, skyldes uvitenhet. Det er ikke informasjon som mangler. Det lille som trengs hos våre ledere, er ryggrad til å stå imot den gamle og velkjente fristelsen til å slå politisk mynt på det jødehatet som virvles opp av massemediene. Å ofre jødene i egen vinnings hensikt har aldri før vært godtatt politikk her i landet.
Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: https://sma‒norge.no/
Støtter du det du leser? VIPPS til SMA: 84727 eller bruk vår bankkonto: 6242 10 60644
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme
Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!