Biden var oppe til eksamen og strøk. Igjen. Det skjedde allerede da han skulle introdusere Zelenskyj og kalte ham Putin. Flere hundre journalister var samlet, og Reuters forteller at det gikk et gisp gjennom forsamlingen. Du kommer deg ikke etter en slik lapsus.

Det er som å vinne gull i OL og falle ned fra seierspallen. Toppmøtet var et OL for Nato.

Under selve pressekonferansen gjentok Biden Madeleine Albrights formulering om at USA er the indispensable nation, den uunnværlige nasjon.

Hvis man lyttet nøye til hva Biden sa, var det seg selv han mente. Han er den uunnværlige. Bare han «can get the job done»: å vinne krigen i Ukraina.

Men da kan man ikke ha en øverstkommanderende som ikke vet hvor han er og hva han sier.

Når general Jack Keane fra Institute for the Study of War intervjues av Martha MacCallum, feller han en hard dom over Biden: USA kan ikke ha en president som ikke kan lede i en krig. Én ting er nølende Demokrater, noe annet er krigsguden. Her er det ikke rom for sentimentalitet.

Biden er ekspert på å manipulere publikum på en autoritær måte. Han får journalistene til å spise av hånden sin. Dette er noe han har lært av Obama. Under pressekonferansen stilte han med en liste over utpekte journalister. Det var kunngjort at det skulle være en big boys-pressekonferanse, dvs. med fritt frem. Slik ble det ikke. Det var den samme regien vi kjenner fra før. Likevel turde journalistene fra Reuters, AFP, AP denne gang stille noen ubehagelige spørsmål.

Bidens hjerne er blitt en hovedsak. Biden skjøv toppmøtet foran seg: Alle ledere han snakket med, hadde gitt ham æren for at Nato sto samlet mot Russland.

Men fremdeles er det en rest av tilbakeholdenhet: – Alle skjønner at vi ikke kan la ukrainerne skyte raketter mot Moskva, sa Biden.

Jonas Gahr Støre og hans utenriksminister vil ikke legge noen slike begrensninger på Kyiv. Ukrainerne skal selv få bestemme.

Nato stirrer ned i avgrunnen og er fast bestemt på ikke å falle ned i den. Hvis Biden må ofres, så la det skje.

Biden har selv rotet til krigen, og nå røyner det på. The Big Guns are coming for him. De kan bruke mange angrepsvinkler. Den mest drepende er den Demokratiske representanten fra California som sier han på en mils avstand kan diagnostisere Biden med en eller annen form for Parkinson.

Hvis vi hadde hatt ærlige medier, ville dette klippet vært på toppen av alle sendinger. Det er helt ødeleggende. Men mediene og kommentariatet i Norge har vært blant de verste til å dekke over Bidens tilstand.

Det sentrale spørsmål er: Når visste mediene om hvor dårlig det sto til med Biden, og hva gjorde de med kunnskapen? Vi vet svaret: De sa at han aldri hadde vært piggere.

Chuck Todd fortalte på sin podcast at noen høyt oppe i Biden-administrasjonen for to år siden hadde sagt til ham at Biden var så dårlig at han ikke forsto hvordan han overhodet kunne tenke på å stille til valg igjen. Hva gjorde Todd med denne informasjonen? Ingenting. Han kommer med den nå, når det passer inn i det nye narrativet. Journalistene er som haier, og de kjenner lukten av blod i vannet.

Men skulle Trump bli valgt, vil medienes rolle bli tydeligere. Hvordan kunne Biden overhodet bli president? Atlanta var ikke enestående. Dette har pågått lenge. Han hadde samme uttrykk da han var i kirke i Harrisburg søndag.

Vi er vitne til en historisk dreining: Demokratene er blitt krigspartiet. Det har gått til venstre og samtidig alliert seg med storkapital og e-tjenester: alt de tidligere var imot. Denne endringen er ikke kommentert i norske medier. Den er farlig for den norske eliten.

Nå er vi helt on board med krigen. Norge går foran.

Krigen i Ukraina er ved et avgjørende vendepunkt, og Nato og krigspartiet har erklært at de ikke skal tape. Da kan de ikke ha en bortreist øverstkommanderende i Det hvite hus. Hvor mye har Bidens feeble mind betydd for at Ukraina ikke har fått de tillatelser de ønsker til å angripe Russland?

Kamala vil sannsynligvis ta over frem til valget 5. november. Hun vil være en symbolfigur. Ingen tror hun er i stand til å lede noe som helst.

Men hvem skal være Demokratenes kandidat? Dét er det store spørsmålet. Konsensus graviterer mot at Biden må presses ut. Men hvem skal erstatte ham? Reservebenken er tynn og kompromittert.

Uansett hva Demokratene gjør, øker Trumps sjanser.

Det må foregå mye i kulissene som forbereder seg på en Trump-seier.

Først må det gråtes over Biden. Hvorfor sa ikke Clooney fra for tre uker siden at Biden ikke var til stede? Hvorfor stilte ikke mediene spørsmål?

Et ubehagelig spørsmål er hvem som har styrt USA i disse fire årene. Det er ikke Joe Biden. Dét hører man når han roser sin egen politikk. Det er kun propaganda han serverer: Han har reddet middelklassen, trafikken over grensen er mindre enn da Trump gikk fra borde. Han har temmet inflasjonen, osv. Alt er bare sprøyt, og velgerne vet det.

Men før har mediene kunnet gå god for løgnene fordi avsenderen har fungert. Det er når han svikter mentalt at også den politiske løgnen blir tydelig.

Norge har spilt en fremtredende rolle pga. Jens Stoltenberg. Hvem har styrt krigen? Var det fordi det var bekvemt å ha en øverstkommanderende som ikke stilte spørsmål, slik at de kunne styre krigen som de ville?

Nå er Biden blitt en pinlighet. Det er ikke mulig å opprettholde skuespillet lenger. Det er derfor han må gå. Men det at politikere og medier har latt ham sitte der, blir ikke gransket. Da ville man nemlig funnet ut at publikum, velgerne, ble bedratt. De har hatt en president bare i navnet.

Og ingen vil ta ansvaret for noe som helst. Det er ikke noe godt utgangspunkt for å føre en krig, hverken mot Russland eller Kina.

Hvor imponert er Xi Jinping av Bidens trusler?