Ragnar Larsen døde tirsdag på St. Olavs hospital i Trondheim. En stor pressemann har gått bort og vil bli savnet. Med «stor» mener jeg: Han forsto hva pressefrihet betød og at den var under press.

Ragnar Larsen hadde alle de kvaliteter som skaper en god redaktør: Han var uhyre kunnskapsrik og analytisk. I Document hadde vi gleden av å publisere hans kommentarer gjennom en årrekke: Spennvidden var stor. Ragnar kunne det norske samfunn, både hvordan forvaltningen fungerer og hva samfunnet består av: Småsamfunn som må ha noe å leve av. Ragnar var sosialdemokrat, men han ville at ordet skulle bety noe.

De senere år har de som bruker ordet frakoblet seg befolkningen. Det er selve demokratiets kjerne som er ødelagt. Derfor påligger det oss å gjenreise demokratiet, og dét kan ikke skje uten pressefrihet og ytringsfrihet.

Ragnar visste presis hva det betød. At man måtte tørre å gjøre seg upopulær i det gode selskap. Det var en pressemanns lodd. Han gikk til jobben med iver og lyst.

Ragnar vil bli husket for det eksemplet han satte, og hans artikler vil bli lest.

Den senere tid kom han også med i Document radio, og her viste han igjen sin allsidighet og ikke minst omgjengelighet. Ragnar var trivelig og folkelig, noe ikke minst John Martin Johansen fikk oppleve og dele med lytterne.

Tenk at en så flink pressemann som Ragnar Larsen havnet hos Document. Det sier noe om hvordan norsk presse og den norske eliten har utviklet seg.

Ragnar var i en årrekke ansvarlig redaktør i Haugesunds Avis. Hans kvasse og tydelige penn var ofte ikke innenfor rammen av det vi kaller for, politisk korrekt. Han mente, han turte og han sparket i fra. Mange satte stor pris på det, men i HA ble dette utfordrende. En avis kan ikke mene noe annet enn brorparten av journalistene, gang på gang, over tid.

Det skriver hans gode venn Gudvin Selsås på Facebook. En utrolig historie. Det er redaktøren som må gå når journalistene mener noe annet enn redaktøren. Forklaringen er selvsagt at de har noe/noen i ryggen: «Samfunnsutviklingen», det store Man, den rådende mening.

Vi er tilbake til Ibsens dager. Ibsen ville ikke hatt noe problem med å forstå hvilke krefter som skjøv Ragnar til side. Men det skjer under en mørkere himmel enn den gang.

Ragnar var i godt humør. Han gjorde det han måtte gjøre. Han var «en glad gutt».

Vi henger ikke med hodet. Vi er glad for at vi fikk lære Ragnar å kjenne og nyte godt av hans kvasse penn.

Han vil bli husket.

24. mars fylte Ragnar 80 år.

Ragnar Larsen fylte 80 år!