Stemningen på Nato-toppmøtet kan minne om Europa før utbruddet av 1. verdenskrig. Ukraina er blitt en samlende sak, et oppdrag man stiller seg bak, og som man står last og brast med. Slik uttrykker Espen Barth Eide seg, og han er ikke alene om det.

Det finnes en krigsvillighet i alliansen, og sammen med journalistene tester politikerne ut hvor grensene går. For det er tydelig at det de har gjort hittil, ikke er nok.

Onsdag vedtok alliansen en slutterklæring der Ukraina garanteres en «irreversibel vei» til Nato-medlemskap når krigen en dag er over.

– Det har vært en stor bekymring for hvor tydelig støtten var, men nå er det avklart at Nato står samlet ved Ukrainas side, sier Eide.

Men så leser vi et telegram fra Ritzau, og der står det svart på hvitt at løftet om irreversibilitet ikke er juridisk bindende. En ny administrasjon i Washington kan vrake det når det måtte passe.

Bak toppmøtet spøker Trump. Han kommer til å skru igjen pengekrana, ganske enkelt fordi USA ikke har råd til å finansiere kriger verden over. De «endeløse krigene» er blitt et begrep, og det klinger ikke godt. Før valget i 2016 slo kampen for Muren an. Siden har Biden sluppet inn mellom 10 og 20 millioner illegale og sendt nærmere 200 milliarder dollar til Ukraina. Selv om mye av det havner i amerikansk våpenindustri: Er det dette USA trenger?

Men vi hører ingen motforestillinger. Ordet krigsøkonomi brukes på ramme alvor.

På toppmøtet har land etter land lagt nye våpenløfter på bordet. Blant annet har Canada, Tyskland, Norge, Spania og Storbritannia lovet å sende flere luftforsvarssystemer, noe Ukraina har tryglet om i lang tid. Andre land har lovet å sørge for ammunisjon til systemene.

Ifølge nyhetsbyrået AP vil USA også kunngjøre en ekstra støttepakke på 225 millioner dollar torsdag. Den omfatter blant annet et Patriot luftforsvarssystem i tillegg til dem Ukraina har fått fra før.

Samtidig er norske, danske og nederlandske F-16 jagerfly allerede på vei til Ukraina, ifølge USAs utenriksminister Antony Blinken. (NTB)

Flere har den siste tiden reist nettopp spørsmålet om Russland faktisk kan vinne krigen.

Da har Barth Eide et kryptisk svar: Nato vil ikke la det skje.

Det er allianser eller imperier med allmakt som kan uttale seg slik.

– Hvis betydelig sterkere militærmakter enn Russland er enige om at det er et uakseptabelt utfall, så betyr jo det også at vi ikke vil tillate at det skjer. Da må man jo gjøre mer på et senere tidspunkt for å hindre det, slår han fast.

– Betyr det at Natos røde linje om ikke å involvere seg i krigen kan flytte seg?

– Jeg tror man kommer til å stå fast på at Nato ikke skal inn i krigen. Det ville jo på mange måter være starten på tredje verdenskrig.

Her formulerer Barth Eide to posisjoner som er gjensidig utelukkende. Hvis man ikke vil tillate at Russland vinner, må man også være villig til å ta i bruk midlene. Samtidig vil man ikke bli direkte involvert. Barth Eide flytter seg i retning av engasjement.

– En analytiker mener at Nato må endre strategi fra «as long as it takes» til «as much as it takes». Hva tenker du om dét?

– Jeg er enig i det i den forstand at vi må gjøre det som trengs for at Ukraina skal lykkes. Og det er ikke bare i tid, det er også i volum og kvalitet. Jeg skjønner hva han mener, sier Eide.

Hvis man skifter fra as long as it takes til as much as it takes, vil det bety fordypning av krigen. At Nato trekkes inn. Det er den klassiske definisjon på mission creep. Hvorfor kommer ikke disse begrepene opp? Mission creep vil si at man suges inn og at motparten er med på å bestemme hvor dypt du involveres. Da er det ikke lenger bare opp til deg selv.

Men Nato snakker som om man kan få i både pose og sekk. Det er det tydelig at man ikke kan. Enda har ikke Nato bestemt seg, men det går i retning av mission creep.

Den eneste som kan forhindre katastrofen, er Donald Trump. Men når han frem i tide?