Det er ikke så mange som har fått med seg at Statkraft er en av Europas ledende aktører innen «grønn energi», og størst i Norden på vannkraft, vindkraft og solkraft. Selskapet har også hatt kontorer i USA siden 2015 som i størst grad har fokusert på handel med CO2-kvoter og fornybare energisertifikater, som er en snedig kamuflasje av subsidier for å presse «grønt skifte» igjennom med tvang.

Statkraft har altså vært totalt dedikert til subsidiene og profitten bak «det grønne skiftet», men nå trapper selskapet ned planene sine for nye vind- og solkraftverk i Europa. Årsaken er fallende strømpriser og økende kostnader, altså mindre profitt. Dette har har vakt internasjonal oppmerksomhet, ettersom det er det stikk motsatte av hva både Norges og EUs politikere signaliserer: De hevder det skal bli full fart fra nå. 

Offentlige og private krefter i parløp for en altomfattende «energiomstilling»

Helt siden det grønne skiftet tok over norsk politikk i 2015, har Statkraft gått «all in» og håvet inn på kraftsalg, kvotehandel og subsidierte investeringer i sol- og vindkraft samt vann- og gasskraft, samtidig som de har lansert stadig nye ekspansjonsplaner internasjonalt. Så sent som i begynnelsen av 2024 signaliserte selskapet rekordhøye investeringer og store planer for «grønne» subsidierte investeringer –men det må ha skjedd noe svært dramatisk i styrerommet hos Statkraft, og det temmelig brått, for både 2022 og 2023 var rekordår:

I mars overtok Birgitte Ringstad Vartdal som konsernsjef, og allerede i mai satte hun bremsene på og signaliserte en ny kurs hvor realitetene rundt vanskeligere markedsforhold og høyere kostnader gjør at Statkraft-målet for bygging av fornybart ble satt til 2–2,5 GW i stedet for signaliserte 4 gigawatt årlig. Det er en halvering av de tidligere målene, og ingenting garanterer at de nye målene vil bli oppfylt. I offshorevind-energisektoren har konsernet nedjustert målet fra 10 gigawatt til 6–8 gigawatt

Voksne folk med risikovurdering i styrerommet

Ringstad Vartdal er ikke en av de unge klimafriskusene som er blitt normen etter at politikk og næringsliv smeltet sammen til en eneste lykkelig grønn enhet av korrupsjon og vennetjenester. Hun er født i 1977 og har master i finansiell matematikk, er kjent for en «eksepsjonell forståelse av risiko» – og dette er et klart brudd med alt som har skjedd i norsk offentlighet de siste ti årene:

Klimapolitikken er nemlig fundamentert på fjerning av all risikovurdering, konsekvensutredning, økonomifag, matematikk, kritikk, innvendinger og studier av faktiske resultater. Skulle man ta hensyn til slike «bremsefunksjoner», ville klimapolitikken aldri kommet noen vei, og Norge ville aldri fått vindkraft, overføringskablene ville aldri blitt bygget, og hundrevis av milliarder skattekroner ville vært spart.

Ærlig risikovurdering og kost/nytte-kalkyler ville gjort at Vestlandet aldri ville fått eksperimentelle batteriferger, CO2-avgiftene som gjør drivstoff dyrere ville aldri blitt innført, strømprisene ville aldri eksplodert, og rene Ponzi-svindelprosjekter som batterifabrikken i Mo i Rana og andre «klimatiltak» ville aldri fått så mye som en offentlig krone hvis ansvarlige voksne med sunn risikovurdering hadde styrt Norge. Men da ville heller aldri den grønne pengemølla og klima-bobleøkonomien tatt av og gjort Statkraft mye rikere. Anti-riskovurdering har altså vært selve forretningsmodellen til AS Klima-Norge.

Politikere kan være skjødesløse, men det kan ikke næringsdrivende

Hvis klimaprofitører som Statkraft plutselig begynner med ærlig riskovurdering, nedjusteringer, nedsalg, kostnadskontroll og innskrenkninger, gjør de det fordi de må: Politikere kan leve i Disneyland og tro at politisk fanatisme og ønskedrømmer er virkelighet, men det kan ikke næringslivet – uansett hvor mye penger politikerne gir dem for å holde drømmen og luftslottet oppblåst.

Når trading- og markedsresultater blir halvert, kostnadene øker dramatisk, resultatene ikke blir som lovet, bunnlinjen forvitrer og politikerne ikke vil gi dem enda mer penger (som Biden har gjort med sin ekstreme subsidepakke Inflation Reduction Act), må klimaprofitørene følge økonomiske tyngdelover og justere kursen – og Statkraft er ikke den eneste som gjør det:

Nedskaleringen følger andre europeiske selskaper som trekker i nødbremsen, inkludert det danske energiselskapet Orsted, som har senket sine mål med mer enn ti GW, kansellert to havvindprosjekter i USA og rapportert nedskrivninger på 28,4 milliarder danske kroner. Også Energias de Portugal (EDP) har redusert investeringsplanene på grunn av «forverring av markedsforholdene», og den franske energileverandøren Engie har utsatt Sinde hydrogenprosjekter fordi man ser «ingen relativ avkastning». Som et resultat har produsenter av sol- og vindutstyr sett verdiene deres stupe på såkalt grønne ESG-aksjefond.

Dette er altså det stikk motsatte av hva politikerne ønsker og sier: Det grønne skiftet skyter ikke fart, det bremser ned – uten at Støre har tenkt å informere publikum om dette, nedjustere sine «klimamål» eller dempe ambisjonene for «grønt industriløft».  For selv om risikovurdering har tatt over i styrerommet til Statkraft, så er ikke den slags velkommen i regjeringskontorene, hvor man fortsatt tror vi skal «leve av å redde klimaet». Dette har aldri vært mulig, og en ærlig risikovurdering ville avslørt det for ti år siden.

En splitt i den grønne sammensmeltningen av offentlig og privat

Politikernes forutsetning for det grønne skiftet og det forjettede «nullutslippssamfunnet» er at staten betaler private aktører for å skape de «klimatiltakene» som er nødvendige for å oppnå klimamålene. Dette er umulig, og selvbedraget er en katastrofe for Europas økonomi, energisikkerhet, næringsliv og fremtid. Nå begynner de kommersielle aktørene å innrømme at dette kan bli en katastrofe for deres egen økonomi – og pengefolk er alltid seg selv nærmest.

Vi ser altså konturene av at klimapolitikkens korrupte sammensmeltning av offentlig/privat økonomi er i ferd med å slå sprekker: Etter å ha gitt profitørene alt de peker på av penger og særfordeler, begynner business-partnerne å vinke farvel til sine venner i politikken ved å gjøre det motsatte av hva politikerne sier offentlig.

Dette betyr slutten for grønt skifte, som jeg påpekte allerede i 2022,  men det kan fortsatt ta et tiår eller mer før noen vil innrømme det, siden bobleøkonomien har fanget alle parter. Eneste redning er at norske politikere gjør som Biden og blar opp enda mer offentlige penger for å kompensere for de økte kostnadene og skape inntrykk av grønn «lønnsomhet» en stund til.

Klimapolitikk har aldri handlet om klima, miljø, natur, bærekraft eller vitenskap. Det handler om makt, penger og prestisje. Derfor bruker regjeringen stadig flere ressurser på å intensivere klimakampen, vise at «grønt skifte» er i rute og at klimamålene i 2030 vil oppnås. Det er mye «fuzz» fra politikere, men næringslivet heller altså mot det motsatte.

All økonomisk bobleøkonomi kollapser nemlig til slutt, selv når den blåses opp med endeløst av offentlige penger.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!