«Noe stort mangler fra Labours historiske valgskred: velgere,» skriver Fraser Nelson i The Spectator i dag. «Når det gjelder stemmer, har Labour i 2024 bare lykkes i å få 1,6 prosentpoeng mer enn Jeremy Corbyn-fadesen i 2019 – og mindre enn Corbyn fikk i 2017.» Hadde det ikke vært for Labours fremgang i Skottland, takket være fallet til Scottish National Party, ville det ikke vært noen forandring fra 2019, forteller valgekspert John Curtice:

Hadde det ikke vært for Labours fremgang i Skottland, ville vi faktisk rapportert at Labours stemmetall i utgangspunktet ikke har endret seg fra hva de var i 2019.

Det konservative partis totale nedsmelting har utvilsomt mobilisert Labour og skapt et vakuum som Reform forsøker å fylle. Toryene hadde fjorten år på å føre konservativ politikk, men mislyktes på nesten alle fronter. Skattetrykket er det største på 70 år, staten har høy gjeld (nesten 100 prosent av brutto nasjonalprodukt), og inflasjonen har steget de siste årene – dog gått ned igjen – men prisene har likevel fortsatt å stige på mat, boliger og energi.

Hvis vi legger til en autoritær håndtering av covid, høyere innvandring enn noensinne til tross for Brexit, et helsevesen i fritt fall og en infrastruktur som trenger full oppgradering – Storbritannia er Europas versting når det gjelder veikvalitet – og en hovedstrømskultur som har beveget seg langt til woke-venstre, så er bildet komplett: De konservative har ikke ført konservativ politikk. De har isteden latt landet forfalle, og folk har brukt stemmene ved valget til å kvitte seg med dem. «Det kan umulig bli verre under Labour», er gjengangeren fra folk man snakker med om regjeringsskiftet – men selv om det er ille nå, er det som kjent alltid mulig at ting blir enda verre.

Skatteraid mot privatskoler

Labour sier de ikke vil øke personskattene, men vil øke statens inntekter blant annet ved å innføre moms for privatskoler. Det betyr en økning i privatskolepengene med ca. 20 prosent, noe som vil bety økte utgifter for tusenvis av familier. I Storbritannia mottar ikke privatskoler subsidier, og må derfor helfinansieres av foreldrene selv. Det er langt vanligere å sende barna på privatskole i Storbritannia enn i Norge. I Edinburgh for eksempel går omtrent 20 prosent av elevene ved en privatskole. Om skolepengene øker drastisk i en allerede presset økonomi, og foreldrene isteden velger å flytte dem over til offentlige skoler, vil presset på disse øke dramatisk. Labour hevder de vil bruke skattene fra privatskolene til å forbedre den offentlige skolen, men i realiteten kan det bli økte utgifter på utdanningsbudsjettet hvis elevmassen økes.

Labour planlegger også å fortsette kjøret mot nullutslipp, eller «net zero» som det kalles her. De vil opprette et offentlig eid energiselskap, «Great British Energy», og skal investere i «homegrown clean power», som de hevder vil skape arbeidsplasser og gi energisikkerhet. Dette skal betales for ved å skattelegge olje- og gassnæringen ytterligere.

Labour sier også at de vil rydde opp i asylsystemet og tømme hoteller som blir brukt av asylsøkere. De skal blant annet behandle asylsøknadene raskere, og bruke antiterrormetoder til å få bukt med gjengene som organiserer båtmigrantenes ferd over Den engelske kanal. Om de lykkes, er uvisst. Én ting er sikkert: Rwanda-planen skrinlegges. Den har allerede kostet et uvisst antall millioner pund, uten at en eneste immigrant er blitt sendt til det afrikanske landet.

Folkets revolt

I Sir Keir Starmers tale på fredag sa han at han ville styre uten å forholde seg til doktriner. Han vil med andre ord være pragmatisk. Reform UK-leder Nigel Farage har beskyldt både Labour og de konservative for å være «middle managers». Sagt på en annen måte: De mangler visjoner og ideer, og styrer landet som David Brent i «The Office». Selv om det er forskjeller, er de i hovedsak sentrumspartier som ikke tar tak i det mange er opptatt av. Det er en misnøye hos mange velgere som verken toryene eller Labour fanget opp.

Derfor er historien om det britiske valget i 2024 også en historie om folkets revolt. De som stemte blått i 2019 i Nord-England, den såkalte «røde muren» («the red wall»), stemte blått på grunn av Boris Johnsons lovnader om å gjennomføre Brexit. Med Brexit kunne landet kutte i byråkratiske regler som var tredd nedover hodene på bedriftseiere fra Brussel, og kutte kraftig i innvandringen – både den lovlige og den ulovlige – men slik ble det ikke. Boris Johnson viste seg å være en opportunist og en globalist, og siden Boris har Rishi Sunak ført arven hans videre, og ført en politikk som ikke kan beskyldes for å være særlig konservativ. Ved valget på torsdag gikk mange av disse stemmene istedenfor til Reform.

Skottland er som vanlig et stykke for seg, men også her var det stor misnøye med status quo. Her har det gitt seg utslag i at Scottish National Party (SNP) er nesten utradert til fordel for Labour. Partiet har mistet hele 38 seter i Westminster, ned til kun ni. Landet er blitt vanstyrt gjennom hele Nicola Sturgeons regjeringstid, deretter under Humza Yousaf, mannen som ble mest kjent for å klage over at Skottland var for «hvitt», og nå under den anonyme John Swinney.

 Vanstyre i Skottland

Om engelskmenn kan klage over vanstyre, kan skottene klage kanskje enda mer, det til tross for subsidier fra Westminster og muligheter for å gjøre ting annerledes. Skottland har enda høyere skatter, dårligere økonomi, skoler som har falt på internasjonale rangeringer, og et helsesystem i krise. I tillegg har de enda strengere regler for ytringer, med den nye loven om hatkriminalitet som trådte i kraft for noen måneder siden. Til skotters trøst (?) har Keir Starmer planer om å innføre sterkere føringer på hva som er greit å si i offentligheten i England også, i tillegg til kinesisk teknologi for ansiktsgjenkjenning. Her i Storbritannia, som så mange andre steder, beveger vi oss i en stadig mer autoritær retning.

Dessverre for Skottland gikk stemmene fra SNP til Labour, som riktignok er for unionen, men ellers vil føre samme type sentrum-venstrepolitikk. Men håpet er at Labour er mindre korrupt og faktisk ønsker å styre landet, istedenfor å fable om selvstendighet fra Westminster.

Reforms suksess gir likevel håp. De er kanskje få, men det er en god begynnelse. Deres første store sak er å forandre valgsystemet. Enmannskretser med flertallsvalg favoriserer de store partiene, og vi ender opp med et topartisystem der det er vanskelig for mindre partier å få innpass. Hadde systemet vært som i Norge, ville Westminster gitt nesten hundre mandater til Reform. Reform fikk mer enn fire millioner stemmer (14,3 prosent) og fem mandater, mens for eksempel Liberal Democrats fikk 3,5 millioner stemmer (12 prosent) og 71 seter i parlamentet. Scottish National Party fikk rundt 700.000 stemmer, 2 prosent av stemmene, men ni parlamentsmedlemmer. Labour fikk 33,9 prosent av stemmene (9,7 millioner stemmer) og hele 410 seter i parlamentet. Toryene gjorde sitt dårligste valg i moderne tid, med kun 23 prosent, 6,8 millioner stemmer og 121 seter. Forskjellige størrelser på valgkretsene har mye å si for resultatet.

Labours Potemkin-seier

Tallenes tale er klar: Labour har vunnet, men det er en Potemkin-seier, som Fraser Nelson skriver i The Spectator. Potemkin var Katarina den stores elsker, og han bygget en falsk landsby for å imponere henne da hun reiste til Krim i 1787. Uttrykket brukes for å beskrive at man prøver å skjønnmale en situasjon. Så mens Labour kan nyte en «historisk seier», er det i realiteten en hul seier. Om ikke Det konservative partiet innser at de må begynne å føre en verdikonservativ politikk med vekt på nasjonen, familien og små bedrifter, og legger bort sin hang til globalismen, det grønne skiftet og den arrogansen som har preget partiet i flere år, vil Reform storme frem på høyresiden og gjøre partiet overflødig. Liberal Democrats, som er på sentrum-venstresiden og kan sammenlignes med partiet Venstre i Norge, gjorde det også godt.

Om Reform lykkes i å få med seg andre små partier i å endre valgsystemet med enmannskretser, og innføre proporsjonal representasjon, vil britisk politikk se nokså annerledes ut i fremtiden. Uansett har de fem år til å berede grunnen for et enda større jordskjelv. Med en plattform i parlamentet må hovedstrømsmediene inkludere dem og kan ikke lenger feie dem bort som en døgnflue. Om Tory-partiet vil overleve som det mestvinnende partiet i europeisk historie, eller gå inn i historiebøkene som partiet som ikke klarte å tilpasse seg, står igjen å se.

 

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.