Nå har berikelsen kommet for alvor også til min hjemby Moss. Det er stadig flere «situasjoner».

Nylig kunne Moss Avis fortelle om to jenter som kom ut av en pub en kveld. Der ble de omringet av et dusin unge gutter. De ble tafset på, tatt på brystene, det var forsøk på å komme ned i buksen på en av jentene, men de to klarte etter hvert å komme seg unna.

I avisen ble gjengen politisk korrekt bare omtalt som «ungdommer», men med én glipp: Jentene «forsto først ikke helt hva guttene ville», pga «språkvansker».

Dette var med andre ord høyst sannsynlig unge gutter med bakgrunn fra Midtøsten og Nord-Afrika.

De mange muslimene jeg har jobbet sammen med i årenes løp var godt integrert i Norge. Mennene hadde den nødvendige respekt for kvinnene, som på sin side stort sett var like frigjorte som norske kvinner.

Et altfor stort antall muslimske familier har likevel aldri kommet seg dit, jfr. boken «Æresrelatert kriminalitet» (Cappelen Damm, 2024).

Etter kanskje tretti-førti-femti år i Norge kan avstanden til det norske samfunnet faktisk ha blitt enda større.

Årsaken er at disse familiene bare har forakt til overs for vestlige verdier. De er her for pengenes skyld. I det daglige har de derfor prioritert å beholde og sågar styrke båndene til opprinnelseslandet, eller skal vi si: hjemlandet, med sine totalt forskjellige tradisjoner og holdninger.

Holdninger som er sterkt preget av islam.

I Koranen heter det f.eks. at «De vantro er de verste av alle skapninger» (98.6), og «Muslimer er det beste som er gitt til menneskene» (3.110).

Hva gjelder synet på kvinner er muslimenes profet Mohammeds ord retningsgivende: «Kvinnen er din åker, som du kan pløye når du måtte ønske det».

Ugifte muslimske gutter har imidlertid liten eller ingen adgang til sine «egne», til muslimske jenter. Disse jentene holdes hjemme i et strengt regime, for å beskytte «familiens ære» ved å sikre at de gifter seg med sine egne, helst i nærmeste familie, og at de fortsatt er jomfruer bryllupsnatten.

Samtidig får disse unge guttene høre av sine imamer og sine mødre at lettkledde, norske jenter er horer.

Med slike holdninger, og stappfulle av testosteron, går guttene så ut i gatene, der de enkelt kan slå seg sammen i gjenger, siden mange av dem kommer fra klan- og storfamiliebaserte parallellsamfunn.

I denne settingen er etnisk norske gutter relativt hjelpeløse, da de for det første ikke er vant til voldsbruken som er gjeldende norm i mange konservative muslimske familier, og for det andre ikke så lett kan etablere grupper som kan stå imot innvandrergjengene.

I dette bildet er det bare to ting som er sikkert:

1. Trakassering av jenter kommer til å et økende problem, med stadig flere unge gutter med bakgrunn fra innvandrede, muslimske familier. I enkelte områder i vesteuropeiske storbyer er det nå såpass ille at også ikke-muslimske jenter velger å gå med hijab, for ikke å bli trakassert, og for å redusere risikoen for overfallsvoldtekter. Det er også registrert at et foruroligende antall jenter i de mest utsatte områdene faktisk har valgt å «konvertere» til islam, for å komme seg noenlunde friksjonsfritt gjennom hverdagen.

2. Norske medier vil heller ikke i fortsettelsen nevne at dette dreier seg om unge gutter med bakgrunn fra muslimske innvandrerfamilier, for ikke å «stigmatisere» denne gruppen. De vil tvert imot gi inntrykk av at dette er vanlig, norsk ungdom, som er «trangbodd og sårbar», m.a.o. at overgriperne er de egentlige ofrene. Resultatet er at det ikke vil bli tatt seriøse grep for å håndtere situasjonen, som for eksempel å stoppe strømmen av innvandrere fra MENAPT-regionen (Midtøsten, Nord-Afrika, Pakistan, Tyrkia), og sende de mest uintegrerbare tilbake til hjemlandet. Og jentene? I mangel av tiltak vil de bli kastet under bussen – som de er blitt i altfor stor grad i land med en høy andel av innvandrede, muslimske, tradisjonstunge familier, som f.eks. i Sverige, UK, Tyskland, Frankrike m.fl.

Carl Schiøtz Wibye er tidligere diplomat og sivilingeniør. Han jobbet i utenrikstjenesten fra 1974 og var Norges ambassadør til Saudi-Arabia fra 2009 til 2014. Han er forfatteren bak bøkene Midtøsten midt i blant oss (2023), Terrorens rike (2018) og Et vaklende Europa (Document forlag, 2021).

Teksten er tidligere publisert på forfatterens Facebook-side.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!