Ytre venstre-partiet La France Insoumises (LFI) frontfigur Jean-Luc Mélenchon taler i favør av palestinerne under et opptog i Genève den 3. februar 2024. Foto: Martial Trezzini / Keystone via AP / NTB.

Venstresiden foraktet en gang ytre høyre for antisemittismen, men nå er det venstresiden som er antisemittisk, så nå bygger forakten på at den trenger en fiende, skriver den franske filosofen Chantal Delsol.

Vi har nådd grensen for det absurde når venstresiden støtter terrorister og fortsetter å påberope seg den høyeste moralen for å «blokkere» ytre høyre, skriver Delsol i en kronikk i Le Figaro torsdag.

De motbydelige trekkene som gjorde at ytre høyre pleide å frastøte oss (Holocaust-fornektelse, rasisme, antisemittisme), blir ikke lenger ansett som avskyelige nå som de er venstresidens privilegium. Vi må konkludere med at fremvisningen av disse avskyelige karakteristikkene var påskudd, ikke reelle grunner. Vi skal ikke lenger «blokkere» høyresiden fordi den er antisemittisk (det er venstresiden som nå er antisemittisk). Vi skal «blokkere» den bare fordi det er høyresiden. Keiseren er naken.

Grunnen til at dette ikke fremstår som absurd for alle, er at kommunismen ble tilgitt, mens nazismen fikk skylden for alt, mener Delsol.

Kommunismen var opplysningstidens, eller frigjøringens, uhyrlige sønn, mens nazismen var antiopplysningens, eller rotløshetens, uhyrlige sønn.

Derfor fikk førstnevnte alle unnskyldninger, mens nazismen fikk sin rettmessige straff. Det har aldri vært noe kommunistisk Nürnberg, ikke bare fordi Sovjet seiret og Tyskland ble beseiret, men fordi Vesten alltid har hatt en svært suspekt overbærenhet overfor kommunismen.

Hun peker på hvordan dette har resultert i klare doble standarder i Frankrike:

I disse dager hører jeg advarsler om at en eventuell Bardella-utnevnt forsvarsminister kan være imøtekommende overfor Putin. Men jeg hørte aldri ramaskrik da vi hadde et kommunistparti som ble finansiert direkte av Moskva, og en sosialistisk forsvarsminister som ble sterkt beskyldt for å være KGB-agent og jevnlig fikk stipend fra Sovjetunionen i årevis… Og tradisjonen med dobbeltmoral har fortsatt med bravur.

Eksemplet er ikke unikt, det handler om en dobbeltmoral som er universell:

Folk ser til folkevalgte på høyresiden for å finne eventuelle forbindelser flere tiår tilbake til høyreekstreme studentbevegelser. På den annen side later vi alltid som om vi ser bort fra at mange folkevalgte på venstresiden var stalinister eller maoister, eller forsvarte Pol Pot, og i dag er pro-Hamas.

Alle erkjenner at det finnes ekstremister både til venstre og til høyre, men de førstenevnte anses som tilgivelige unntak, mens de sistnevnte oppfattes som karakteristiske for hele den politiske leiren, observerer Delsol.

Høyresiden er med andre ord råtten på grunn av sine få ekstreme, mens venstresiden styrkes av sine få moderate.

Resultatet er at det å tilhøre venstresiden til enhver tid gir en definisjonsmakten over hva som er godt og dårlig, konkluderer hun. Og nå har den nye prinsipper.

For første gang siden Dreyfus-saken (et århundre!) har venstresiden bestemt seg for at dens egen antisemittisme ikke er en moralsk feil, men tvert imot et tegn på fremskritt. Djevelen er ikke lenger nazisten, men den hvite kolonisatoren, som jødene var idealtypen for.

Venstresidens moralske hegemoni skyldes også at en feig høyreside adlyder skjelvende istedenfor å gjøre opprør, analyserer Delsol.

Det er nemlig komfortabelt for alle å ha noen å hate, uansett om de står til høyre eller venstre.

På denne måten blir demokratiet forvrengt: Mens demokrati i prinsippet innebærer (om mulig høflig) debatt mellom motstandere, består vårt «demokrati» i å utpeke fienden og fornærme ham, en fiende som vi dessuten aldri slutter å fornærme fordi vi trenger ham så sårt.

Med krigen mot «ytre høyre» kan man også ta oppmerksomheten bort fra reelle problemer:

Det er en krig som er så lang, så grusom og så eksistensiell at den forhindrer, og fremfor alt unngår, at man tar opp de virkelige problemene med gjeld, statens autoritet, skolene, helsevesenet eller innvandringen. Fienden er så viktig at vi garanterer dens eksistens ved å snakke om den ustanselig, så nyttig at vi hver dag må pynte på dens onde trolldom.

Dette er en dyrebar fiende som det er betryggende å hate selv om man ikke engang vet hvorfor, avslutter Chantal Delsol.

Det er vel unødvendig å legge til at fenomenet ikke er begrenset til Frankrike. Men Frankrike har kanskje flere intellektuelle som ser klart hva det er, og evner å sette ord på det.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!