Foto: Pixabay.

«Hvorfor skriver du ikke om det siste svenske drapet/bombe­angrepet/gjeng­krigen/korrupsjons­skandalen/[valgfritt]?», spør gjerne nordmennene i Document-redaksjonen, og jeg har sjelden noe godt svar, bortsett fra at jeg insisterer på at de ikke forstår Sverige. Hvis vi skulle skrevet om alt slikt, ville vi ikke rukket å gjøre noe annet. Volden er blitt normen – og normen skaper ikke overskrifter.

Selv om «svenske tilstander» i all sin brutalitet er blitt et begrep, synes majoriteten av svenskene å være bemerkelses­verdig uberørte sett med omverdenens øyne. Det gjelder meg også.

Men jeg er langt fra uberørt. I dagens Sverige slites jeg mellom følelser: Jeg er på samme tid resignert, rasende, fortvilet, skuffet, redd, trist, kamplysten og apatisk. Stadig sjeldnere bryter et svakt lys av håp gjennom det ellers så tette mørket.

Point of no return er passert

Jeg er med andre ord like bekymret og opprørt som de fleste av mine venner og bekjente. Og i likhet med dem har jeg en tendens til å utbryte at noe må gjøres før landet blir fullstendig ødelagt, selv om det er lenge siden jeg for første gang innså at «the point of no return» allerede er passert. Det finnes sannsynligvis bare én endelig destinasjon: forvandlingen av det som en gang var mitt land, til en islamistisk og voldelig stat der etniske svensker (hvis de i det hele tatt finnes) blir henvist til et liv som kuffar.

På veien dit ser jeg hvordan politiet har overlatt voldsmonopolet til kriminelle klaner, hvordan barn rekrutteres til å begå drap, hvordan svensker gjøres til en minoritet i sitt eget land, hvordan uskyldige mennesker blir ofre for gjengkrig, hvordan de som sover i sengene sine kan anses å være «på feil sted til feil tid», og hvordan de med økonomiske muskler nå forlater Sverige. Mediene rapporterer, klinisk fritt for oppfølgings­spørsmål, hvordan de samme kjendisene som for noen år siden hylte om «refugees welcome» og beskyldte alle som nølte med åpne grenser for rasisme, nå flytter til den spanske solkysten «for klimaets skyld».

De som ikke har noe annet valg enn å bli i Sverige, har heller ikke noe annet valg enn å håndtere livet i Fenomenet Sverige.

Normalisering pågår

Er jeg imøtekommende eller nøytral til det? Nei, absolutt ikke. Men jeg er også et menneske, og for å overleve har mennesket som art utviklet et fantastisk – men ikke særlig heroisk – forsvarssystem: evnen til å normalisere. Til og med av det helt unormale. Det er tross alt slik vi mennesker fungerer, og må fungere for å bevare forstanden når virkeligheten rundt oss blir for uforståelig og truende.

Begrepet «normalisering» ble først introdusert i sosiologien av den franske filosofen Michel Foucault i boken «Overvåkning og straff» (1975). Foucault beskriver normalisering som en sosial prosess der visse ideer og handlinger som tidligere ble ansett som unormale, begynner å bli ansett som normale, naturlige og til og med ønskelige på grunn av endringer i moral og kultur.

Foucault hevder at en atferd blir «normal» når den oppfyller to betingelser:

Når individer idealiserer den. Dette skjer for det første når folk oppfatter atferden som verdifull i seg selv. Og for det andre når de anser den som et mål de må nå i livet.

I dagens Sverige kan passivitet og lydighet betraktes som slike idealer. I flere tiår er svenskene blitt indoktrinert til å oppfatte sinne og protest mot det staten anbefaler, som galt og et tegn på manglende intelligens. Dessuten har alle former for protest mot masse­innvandring og multi­kulturalisme blitt tolket som rasisme, høyre­ekstremisme, fascisme og nazisme, det vil si det mest avskyelige av alt. Samtidig har det multi­kulturelle samfunnet blitt presentert som det ideelle målet for Sverige av politikere og medier – og lydige individer har gjort statens mål til sine egne.

Når systemet belønner individet for å oppfylle det. Ifølge det forrige eksempelet betyr det at passivitet og lydighet gir en rekke fordeler, som karrieremuligheter og sosial status. Samtidig risikerer de som opponerer, å bli straffet av samfunnet ved å bli utestengt fra sosiale sammenhenger eller avskjediget fra jobben.

De ideene og handlingene som politikere, medier og myndigheter fremhever som ideelle, og som den enkelte belønnes for, blir raskt normen. En moralsk indeks på 100.

«Nå kan det ikke bli verre!»

Men normaliseringen virker også på et dypere plan, fordi menneskets psyke har sine begrensninger når det gjelder å håndtere negative inntrykk og innsikter. Når noe blir for truende eller skremmende, velger hjernen vår derfor å ignorere eller bagatellisere det. Selv under Holocaust var det ikke alle som skjønte hva som skjedde – selv om det hele utspilte seg foran øynene deres: Godstog fulle av mennesker kjørte én vei, for så å vende tomme tilbake. Men hva betydde det? Sannsynligvis ingenting. «Nå kan det i hvert fall ikke bli verre!» var den tilbake­vendende kommentaren når folk ble sparket fra jobbene sine, fikk eiendelene sine konfiskert og ble sendt til ghettoer.

Men det kunne bli verre. Mye verre. Det vet vi nå.

I dag hører jeg den samme kommentaren i Sverige, i alle mulige (og umulige) sammenhenger: «Det kan i hvert fall ikke bli verre!» Det kan sies av en forelder hvis barn er den eneste svensken i klassen, av en som gikk glipp av en forfremmelse på grunn av en Facebook-kommentar fra 2014, eller av noen som har tilbrakt det siste halvåret på hotell fordi leiligheten deres ble sprengt i luften.

Men vi vet at det kan bli verre. Mye verre. Men det kan vi ikke se i øynene.

Å (over)leve i et stadig sykere land

Vi vet også at vi lever i et samfunn og en nasjon som virker så oikofobisk og selv­destruktivt at det streber etter å ødelegge seg selv – og at samfunns­utviklingen derfor er helt logisk. Vi svensker lever med andre ord i en syk verden. Og den sunne reaksjonen på å leve i en syk verden er å bli syk selv. Kanskje alt er som det skal være? Kanskje kommer den lovede profitten snart? Kanskje er makthaverne i ferd med å ta til fornuft? Risikoen for å bli myrdet, voldtatt eller sprengt i fillebiter er vel fortsatt relativt liten? Og uansett kan det ikke bli verre!

Det er der vi er nå. Samfunnet rundt oss blir sykere. Vold, kontroll og konflikter har nådd et nivå som vi for bare få år siden ikke trodde var mulig. Ikke i Sverige. Men det er som det er. Vi lever i et samfunn i oppløsning, samtidig som vi håper at de samme politikerne og lederne som har skapt problemene, nå skal løse dem. Men det er selvsagt umulig, og den erkjennelsen må vi også forholde oss til, slik at vi kan overleve uten å bli sperret inne på en psykiatrisk avdeling.

Flertallet av svenskene ser derfor ut til å ha gått inn i en medfølende normalisering som landene rundt har vanskelig for å forstå, og selv de av oss som mener å se hva som skjer og på ulike måter fortsatt protesterer mot utviklingen, har mistet perspektivet i møte med sykdommen. Daglige skyte­episoder og eksplosjoner? Barnesoldater som myrder for en tusenlapp? Politifolk og advokater som jobber for gjenger? Har det ikke alltid vært slik?

Og hvem vet? Kanskje det ikke kan bli verre?

Kjøp Johan Westerholms bok fra Document Forlag!