Den europeiske sentral­bankens (ESB) toppsjef Christine Lagarde under en presse­konferanse i Frankfurt den 6. juni 2024. Foto: Michael Probst / AP / NTB.

Alliansen mellom macronistene og venstre­siden forhindrer trolig at Rassemblement National (RN) og deres republikanske allierte har utsikter til noe styrings­dyktig flertall i den franske Nasjonal­forsamling­en etter andre runde av parlaments­valget søndag.

Men Frankrike trenger en regjering, så hvordan skal den se ut med et parlament som er mer eller mindre uregjerlig?

I Frankrikes politiske kulisser snakkes det nå om at landet kan få en regjering av teknokrater der det parlamentariske grunnlaget utgjøres av mesteparten av det politiske spekteret, men uten å involvere RN.

Under et slikt scenario er det flere som tenker seg EU-sentral­bank­sjef Christine Lagarde som en mulig statsminister for en «samlings­regjering», skriver La Repubblicas Paris-korrespondent Anais Ginori.

Macron foreslo henne allerede som statsminister tidligere i år. «Det ville være en ære å tjene landet mitt igjen, men jeg har et oppdrag å utføre», svarte Lagarde da, og insisterte på at hun ikke kunne gi opp kampen mot inflasjonen. «Om de så foreslo meg som dronning av Preussen, ville jeg ha sagt nei», forklarte ESB-sjefen, og la til: «Akkurat nå».

Betyr det at tiden nå kan være inne?

Øyeblikket har endret seg. Inflasjonen har begynt å klarne noe opp, men først og fremst står Europas syke mann i fare for å bli Frankrike. Og bak kulissene er Lagardes navn igjen i vinden.

Situasjonen er ikke svært forskjellig fra den som oppstod i Italia da Giuseppe Contes regjering utgått av Femstjernersbevegelsen (M5S) og Det demokratiske partiet (PD) falt i 2021:

Mario Draghi tok over som statsminister for en regjering som hadde støtte fra samtlige partier i Italias parlament unntatt Fratelli d’Italia (FdI), partiet til Giorgia Meloni, som gjorde et brakvalg og ble statsminister året etter.

En fransk observatør mener at selv La France Insouminse (LFI) kan bli med på et slikt opplegg:

«Hvis Rn ikke har absolutt flertall, om det har 220 representanter eller så, vil det avhenge av hvor mange seter sosialistene har», resonnerer Alain Minc, som har vært i maktens og makthavernes nærhet i førti år. «Macron har et lite spillerom for å forsøke å danne en nasjonal samlingsregjering med en viktig rolle for sosialistene og noen republikanere. Han ville dermed bli en republikkens president i italiensk stil,» konkluderer Minc. Det ville være en regjering som samler «den republikanske buen», som den nåværende presidenten for nasjonalforsamlingen, Yaël Braun-Pivet, har uttrykt det: en del av anti-Ciotti-høyrefløyen, alle parlamentarikere fra den sentrale blokken, flertallet av sosialistene, kommunistene og De grønne. Og kanskje til og med en del av France Insoumise, siden Jean-Luc Mélenchons parti nå er splittet i ulike strømninger, og det er sannsynlig at noen varamedlemmer vil bryte med lederen.

I Frankrikes establishment er man klare for en fransk Mario Draghi:

«Under den femte republikken ble det aldri noen teknisk regjering», sier grunnlovsforsker Jean-Philippe Derosier: «Vi bør la oss inspirere av Italia, med en president som konsulterer de politiske kreftene, eller utnevner noen til å gjøre det for seg, og som i henhold til grunnloven ikke kan utlyse nyvalg på ett år. Dette er risikoen ved hele den politiske operasjonen. En teknisk regjering ville ikke behøve å be parlamentet om investitur, og kunne regjere med et relativt flertall.

Det nevnes også andre kandidater til sjefsjobben i en teknokratregjering:

Pierre Moscovici, nåværende president for Revisjonsretten, Michel Barnier, tidligere EU-kommissær, Laurent Berger, tidligere sekretær for den moderate fagforeningen CFDT.

Men dette snakker man ikke høyt om, for det ville favorisere Marine Le Pen, skriver Ginori.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!