Tilhengere av Rassemblement National jubler i Henin-Beaumont den 30. juni 2024 idet en valgdags­måling for første valg­runde blir offentlig­gjort. Foto: Thibault Camus / AP / NTB.

Å stemple store politiske folkepartier og bevegelser i Europa og i Vesten som «ytre høyre» eller «høyre­ekstreme», er i realiteten en voldtekt av vårt politiske begreps­apparat, som dermed ikke lenger er et brukbart verktøy for å fortelle hva et parti eller en bevegelse faktisk står for.

Snudd alt på hodet

Disse fiendtlige merke­lappene rammer og stempler vanlige borgere fra middel- og arbeider­klassen som farlige og en trussel mot demokratiet. I virkelig­heten er det motsatt: Makthaverne har snudd begrepene fullstendig på hodet når de nå mer og mer panisk og høyst udemokratisk tviholder på makten.

Ta nå for eksempel Rassemblement National (RN), Marine Le Pens parti i Frankrike. Når en kutter ut følelser og fjas og ser litt nærmere på hva dette partiet faktisk står for, kan de fleste – også såkalte sosial­demokrater – med letthet se at RN ikke befinner seg på ytre høyre fløy, slik det daglig messes krampaktig om en rekke ganger fra NRKs propagandister og løgnere. MSM presser ytterligere på og høyner iblant når de relativt hyppig bruker begrepet høyre­ekstremt om Le Pens parti.

De som gidder å sjekke realitetene, vil ganske straks se at RNs politiske plattform ligner svært mye på Senter­partiets, og de deler minsanten seng med Arbeiderpartiet. Selv om navnet på sistnevnte er en hån mot arbeidsfolk, påstår Ap at de er et sosial­demokratisk og endatil sosialistisk inspirert parti. Bare tull, selvsagt. Få – om noen – kaller dem høyre­ekstreme. Men kanskje er det nettopp dét de er?!

Fordekt statskupp

Å være kritisk til EU var ved begge folke­avstemning­ene i Norge (1972 og 1994) ensbetydende med å befinne seg på en slags politisk venstreside, eller i det politiske sentrum, som Sp. Det var Høyre som var selve EU-partiet her på berget. I dag er alt snudd på hodet. Nå er det liksom den «ekstreme høyresiden» som er skeptisk til EU og vil ut av EØS.

Og ja, EU har forandret seg voldsomt. Fra å være en organisasjon for frihandel mellom medlems­landene, har organisasjonen utviklet seg til å bli en over­nasjonal, sterkt totalitær, institusjonell overstat, i stor grad utenfor reell politisk kontroll, slik EU i dag styres i et slags konsortium der WEF, FN og WHO innehar hovedroller.

I dette totalitære, udemokratiske og høyst globalistiske regimet fratas enkelt­nasjoner per definisjon råderett over sine ressurser og sin nasjonale politikk. Vi reduseres til føydalstater under globaliseringens jernhæl. Bare se på Norge, som er EUs mest lydige partner gjennom EØS-avtalen, uten en gang å være medlem. Det er hva jeg kaller et fordekt statskupp, regissert av Gro Harlem Bundtland, Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre – av rene, skjære makthensyn.

Til venstre for Sp

Tilbake til Rassemblement National: Når en går dets politikk etter i sømmene, er det bare i innvandrings­sammenheng partiet klart skiller seg fra norske Sp (Ap dropper jeg her, for partiet har ikke lenger noen synlig politikk på noe som helst seriøst område, annet enn å trampe på arbeidsfolk).

RNs skepsis til virkemidlene og hastigheten i det stadig mer skitne grønne skiftet deler partiet med Sp (og store deler av LO, les tirsdagens sak om Jørn Eggum i Document). Bedre kår for den vanlige borger og for bøndene likeså. Prioritering av middel­klassen, arbeider­klassen og lavere middel­klasse i inntekts- og sosial­politikk­en er et kjernepunkt, der RN nok står noe til venstre for Sp (og definitivt til venstre for Ap). Og i protesten mot et totalitært, over­nasjonalt styresett, der nasjonenes selv­råde­rett forsvinner med et pennestrøk som totalt under­minerer nasjonal­staten, er Sp og RN som siamesiske tvillinger å regne (skjønt Sp stadig sjeldnere tør å si sin mening høyt).

Jeg kunne gjerne fortsatt. Poenget er at her prøver hele Vestens establishment å stemple og endatil brunbeise et folkelig parti fra grasrota med hjertet hos middel- og arbeider­klassen.

Det er en politisk forbrytelse som folk over store deler av Vesten nå er i ferd med å oppdage. Det samme gjelder i stor grad for USA, skjønt Trumps økonomiske politikk skiller seg klart fra RNs modell. Men klare likhetstrekk er ikke vanskelige å finne. Det faktum at Trump også appellerer til arbeidsfolk – svarte som hvite, samt rene fattigfolk –, forteller sin egen historie om hvem folket tror arbeider for dem og ikke bare for seg selv, egen makt og sin evig gjennom­korrumperte suksess.

Stemples for å knebles

Slik MSM og NRK her hjemme, og tilsvarende medier i hele Vesten, benytter seg av høyst feil­aktige merke­lapper som høyre­ekstrem for å sette en politisk motstander i offside, snakker vi egentlig om en alvorlig forbrytelse mot demokratiet. Rene løgner, kombinert med den stadig mer utbredte sensuren i Norge og Vesten, er i realiteten politisk kriminalitet der hensikten er å holde folket i sjakk og så langt utenfor makt og innflytelse som overhodet mulig. Folket er noe herk som makteliten aller helst vil uskadelig­gjøre politisk, når alt kommer til alt.

Jeg skrev for noen måneder siden at høyre/venstre-aksen i norsk politikk ikke lenger er brukbar og må kastes på gravhaugen for godt, dette fordi den fungerer høyst misvisende. Saken er nok enda verre: Nå brukes de ødelagte politiske begrepene ene og alene for å ødelegge og uskadelig­gjøre en motstander. Slik løgnaktig, mafiøs virksomhet representerer en form for kriminalitet som skyter fart i tider som dette, når vi sitter og vipper på randen og venter på ragnarok.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!