James Clapper var Director of National Intelligence. Det forhindret ikke at han to ganger – foran presidentdebattene i 2016 og i 2020 – slapp falsk etterretning om at Trump og russerne samarbeidet. På toppen av det hele var dette i 2016 etterretning som Hillary hadde betalt for, og i 2020 var det et rent falsum.

I begge tilfeller kom avsløringene bare to og tre dager før henholdsvis Hillary og Biden skulle debattere Trump. Hillary anklaget Trump for å være russisk agent og Biden kunne slynge mot ham at Hunters laptop var russisk desinfo, det hadde 51 etterretningstopper gått god for.

Det Biden ikke fortalte var at disse 51 hadde underegnet et brev som nåværende utenriksminister Tony Blinken og daværende no 2 i CIA, Michael Morell, tok initiativet til. De visste at påstandene savnet grunnlag. FBI hadde sittet på Hunters laptop siden desember 2019.

Det er Paul Sperry som ruller opp Clappers renkespill i realclearinvestigations.com: James Clapper, Mr. October Surprise: How Obama’s Intel Czar Rigged 2016 and 2020 Debates Against Trump

Clapper opererte ikke i et vakuum.

Like før Donald Trump og Hillary Clinton møttes i sin andre presidentdebatt, møttes daværende etterretningssjef James Clapper i Det hvite hus med en liten gruppe rådgivere for president Obama for å klekke ut en plan om å offentliggjøre en etterretningsrapport som skulle være den første i sitt slag og advare velgerne om at «den russiske regjeringen» blandet seg inn i valget ved angivelig å bryte seg inn i Clinton-kampanjens e-postsystem.

Clapper benyttet seg av antydningenes kunst. I munnen på journalister ble det grove, eksplisitte anklager. Hvilket var hensikten. Slik fikk Clapper og andre såkalt deniability, dvs de kunne benekte at de var kilden.

Den 7. oktober 2016 – bare to dager før presidentdebatten mellom Trump og Clinton – utstedte Clapper den enestående etterretningsrådgivningen med Obamas personlige velsignelse. Det så ut til å underbygge det Clinton-leiren fortalte mediene – at Trump samarbeidet med Russlands president Vladimir Putin gjennom en hemmelig bakkanal for å stjele valget. Demokratenes kandidat kastet seg over dette for å sverte Trump under debatten.

Fellesnevneren er at etterretningstopper tiltok seg retten til å kompromittere en kandidat i et presidentvalg. Dette satte en farlig presedens. Demokratene har bare fortsatt i samme spor.

I 2020 var han hovedunderskriver på «etterretnings» -uttalelsen som diskrediterte New York Posts oktoberbombe som avslørte e-poster fra Hunter Bidens bærbare PC, som dokumenterte hvordan Hunters korrupte betalere i Burisma hadde møtt Joe Biden da han var visepresident. Den ble sluppet 19. oktober, bare tre dager før Trump og Biden debatterte mot hverandre i Nashville. Femti andre amerikanske «etterretningstjenestemenn» og eksperter undertegnet det syv sider lange dokumentet, som hevdet at «ankomsten på den amerikanske politiske scenen av e-poster som angivelig tilhører visepresident Bidens sønn Hunter, hvorav mange er relatert til hans tid som styremedlem i det ukrainske gasselskapet Burisma, har alle de klassiske kjennetegnene på en russisk informasjonsoperasjon».

I ettertid har Clappers veltimete pseudoetterretning i 2016 og 2020 hjulpet Clinton og Biden med å fremstille Trump som en potensielt Kreml-kompromittert figur, anklager som forkrøplet hans presidentskap og senere uten tvil hindret ham i å bli gjenvalgt.

Det er ikke mulig å forestille seg at Republikanerne ville sluppet unna med noe lignende, men Demokratene hadde mediene i lommen. De var villige talerør for lekkasjene fra den dype staten.

De falske lekkasjene i oktober 2016 var med å sementere en oppfatning av Trump som Demokrater, e-folk og medier kultiverte i årene fremover. Det har hengt igjen til dene dag.

Hillary hadde ingen skrupler med å utnytte anklagene til fulle.

Uansett kom det på et svært beleilig tidspunkt for Clinton. Den demokratiske kandidaten brukte etterretningsrapporten under debatten med Trump i St. Louis den 9. oktober til å sverte sin republikanske motstander som en slags russisk agent.

«La oss snakke om hva som egentlig foregår her, for etterretningstjenesten vår har i løpet av de siste dagene gått ut og sagt at Kreml – det vil si Putin og den russiske regjeringen – styrer angrepene, hackingen av amerikanske kontoer for å påvirke valget vårt», sa Clinton, og siterte Clappers advarsel. «Vi har aldri i vårt lands historie vært i en situasjon der en motstander, en fremmed makt, jobber så hardt for å påvirke utfallet av valget.»

«Og tro meg, de gjør det ikke for å få meg valgt», fortsatte hun. «De gjør det for å prøve å påvirke valget til fordel for Donald Trump.»

Demokratene og e-tjenestene skapte noe i likhet med dolkestøtslegenden i Tyskland etter 1. verdenskrig. Den ble satt i omløp og levde sitt eget liv: Tyskland var blitt dolket i ryggen av en indre fiende. Hæren var ikke beseiret på slagmarken.

Russia collusion var en lignende myte som skulle vise seg nærmest udødelig, holdt i live av journalister fra New York Times, Washington Post, de samme medier som på 70-tallet hadde avslørt Watergate og trykket Pentagonpapirene.

Nå var de villige verktøy for den dype staten.