Nigel Farage, lederen for Reform UK, skal ikke besøke Skottland i valgkampen, sier nestleder Richard Tice. Forrige gang han besøkte landet måtte han reddes av en politeskorte. Hva sier det om temperaturen i britisk politikk, når politikere ikke kan tale fritt uten risiko for liv og helse?

Tice forteller: “Han (Nigel Farage, red anm.) er i strålende form, og er veldig travel. Men i fullt alvor, forrige gang han var i Skottland var det farlig. Og det er en tragedie. En av de tingene Nigel må tenke nøye over er sikkerhet og vi har allerede sett noen problemer. En av våre kandidater har blitt angrepet og innlagt på sykehus. Ingen av mediene ville rapportere det.”

Tice sikter til Steve Rubidge, 51, som ble angrepet i Cornwall 17. juni og fikk en skade på ankelen og baggen sin stjålet. Informasjon om gjerningsmannen er foreløpig ikke tilgjengelig. BBC har for øvrig rapportert om hendelsen.

Richard Tice ble intervjuet av The Telegraph under et besøk i Grangemouth, like ved Skottlands eneste oljeraffineri, om Nigel Farage hadde planer om å besøke Skottland under valgkampen. Farage har talt rundt om i England og Wales på sin valgkampturne, og vært utsolgt flere steder. Utifra det inntrykket man får ved å se videooverføringene fra arrangementene, som også viser publikum, har stemningen vært avslappet, jovial og entusiastisk – som Farage selv.

Labour-leder Sir Keir Starmer, som forventes å bli Storbritannias neste statsminister med historisk gode marginer, og Tory-leder Rishi Sunak, som leder partiet til det som ser ut til å bli dets verste valgresultat noensinne, fremkaller ikke like mye entusiasme, og heller ikke like mye sinne. Farage ser ut til å være mer enn en vanlig politiker – han er et fenomen. En person som vekker enten stor begeistring, eller harmdirrende sinne.

I Skottland er det mer vanlig å befinne seg i den siste kategorien. En bruker på X som kaller seg “Scotland’s No1 Comrade (Extremist threat to the UK) skriver: «Standing 57 seats in Scotland, yet unwilling to campaign to promote his racist, xenophobic and disingenuous policies.” (57 kandidater i Skottland, men uvillig til å drive valgkamp for å fremme sine rasistiske, fremmedfiendtlige og uærlige saker.» Farage er altså feig som ikke vil risikere å bli dynket med milkshake eller sement – som har skjedd med jevne mellomrom. Sist gang han besøkte Skottland for å tale, i 2013, ble han omringet av sinte studenter og skotske nasjonalister og ble tvunget ut av puben på the Royal Mile i Edinburgh, og måtte eskorteres bort av politiet.

Ikke bare Skottland

Er det akseptabelt at folkevalgte politikere blir behandlet slik i et demokrati? De aller, aller fleste vil heldigvis svare nei, men det forhindrer ikke ekstremister og andre med en skrue løs i å bruke dem som målskiver for sine frustrasjoner. Risikoen Farage tar ved å i det hele tatt oppholde seg i det offentlige rom er ikke unik for ham. Storbritannia som helhet kan ikke lenger sies å være helt trygg for politikere. Det har vært to drap av folkevalgte i de senere år i Storbritannia. Jo Cox, parlamentsmedlem for Labour, ble skutt og drept i 2016 i den lille landsbyen Birstall i Nord-England, rett før hun skulle tale. David Amess, parlamentsmedlem for Det konservative parti, ble knivstukket til døde av Ali Harbi, en fanatisk IS-terrorist, på kontoret sitt i Southend on Sea i Kent i 2021. Mike Freer, som er jødisk og homofil, stiller ikke til gjenvalg som parlamentsmedlem for Det konservative parti på grunn av gjentatte, alvorlige trusler. Kontoret hans ble satt fyr på, og han går med skuddsikker vest.

Så det er et blandet bilde – det er ikke kun islamister som er en fare for mennesker som vil tjene demokratiet, selv om disse nok er den største trusselen, men fanatikere av alle slag. En milkshake er selvsagt langt fra macheter og pistoler, men det viser likevel at enkelte mener politikere man ikke liker er fair game. De har gitt opp å diskutere, og tyr til vold for å få frem sine følelser. Det ekstreme woke-venstre og islamister har noe til felles der – de har ikke troen på dialog og ytringsfrihet, men vil kneble dem de ikke liker med trusler og vold.

Det er lite som tyder på at trenden vil avta, og at det vil bli tryggere å sette seg selv i det som er blitt en sårbar posisjon som politiker. Samfunnet blir stadig mer polarisert, demografien er i endring, og frontene vil bli steilere de neste årene. Hvis sikkerhet blir et element man må ta i betraktning, i tillegg til andre negative elementer, risikerer vi å gå glipp av gode mennesker som ønsker å gjøre en innsats for samfunnet, enten de tilhører Reform, Labour eller Tory-partiet. Det vil bli et tap for demokratiet om skuddsikker vest blir en selvsagt del av uniformen for folkevalgte.

Som Richard Tice sa etter angrepet på Steve Rubidge i juni: “Vi kan være uenige, men vi sloss ikke mot hverandre. Det er ikke det vårt demokrati handler om.»