Norge er på vei utfor stupet. Milliarder sløses bort på klimatiltak utformet bak lukkede dører av mektige lobbyister, unger ranes midt i dagslys, og journalister er mer opptatt av å kalle innvandrere som begår drap for «norske statsborgere», fremfor å skrive om hva som faktisk skjer i vårt eget land. Alt av hensyn til å dekke over det vi kan se med våre egne øyne. Samtidig er vi plutselig pålagt å kalle en mann i kjole for en kvinne, ellers risikerer vi å stenges ute av jobb og høflig samfunnsliv.

Nå er det nok. Jeg har bestemt meg for å kaste silkehanskene og kjempe tilbake. Jeg vil ikke lenger la meg kneble av mediehus som unngår konflikt, selv når sannheten står på spill. Nå handler det om to ting: å skrive sannheten, uansett hvor ubehagelig den er, og å finne de gode historiene som andre journalister ikke tør å røre.

Derfor har jeg bestemt meg for å begynne å skrive for Document, et av få steder hvor det fortsatt er helt fri og uavhengig journalistikk. Og til dere som måtte være negative til Document: Avisen har hatt en formidabel utvikling. Selv medietilsynet kan ikke lenger nekte dem pressestøtte. Ifølge den blodrøde bastionen Høgskolen i Volda er 94 prosent av artiklene hos Document innenfor medietilsynets demokratiske relevante temakategorier.

Med andre ord er Document det helt riktige valget for meg, og jeg skal gjøre en stor innsats for å levere kvalitet og hardtslående journalistikk for leserne. Jeg skal også by på egne analyser og meninger, med et unikt perspektiv ut fra min erfaring og lange fartstid i Norges politiske korridorer.

Jeg skulle ønske denne teksten kunne stoppe her. Men tiden er overmoden for å si noen ord om perioden som har snudd opp ned på livet mitt.

Det siste halvannet året har vært en berg-og-dal-bane for meg og min familie. Vi havnet i et økonomisk uføre som fikk store konsekvenser for karrieren min. Min privatøkonomi ble brettet ut i riksavisene på en måte ingen andre journalister har opplevd. Journalister i riksmedier presset mine venner til å «innrømme» at de hadde lånt meg penger, og påstandene haglet, mange av dem usanne. Flere skummet fra munnen av skadefryd, inkludert kommentatorer i VG som tidligere med et smil om munnen hadde invitert meg på øl.

Samtidig er det ingen tvil om at jeg har gjort feil. Det ber jeg innstendig om unnskyldning for, og jeg har lært av dem.

Da min mor fikk sitt andre hjerteinfarkt i fjor sommer, flyttet vi hjem til Trøndelag. Det førte til en helt ny vending i livet. Vi fant ut at 12 år i Oslo var nok. Vi ønsket et rolig og godt liv. Vi fikk oss hund, møtte varme og gode folk og har aldri hatt det bedre. Jeg har sjelden hatt det så gøy på jobb som året som journalist i Trønder-Avisa, hvor jeg ble tatt imot med åpne armer. Regnskapet viser at jeg publiserte 282 saker med et snitt på 4405 unike lesere per sak.

Men nylig ble livet endevendt igjen.

For over åtte år siden, da jeg var 23, ble jeg rådgiver for Sylvi Listhaug. Jeg holdt til i Trøndelag og skulle begynne i ny jobb i Trondheim – derfor fikk jeg innvilget pendlerbolig for å kunne ta rollen som rådgiver. Mange år senere hevdet Skatteetaten at jeg skyldte penger for dette. Jeg hadde ikke flere hundre tusen til å kjempe en eviglang rettssak, så jeg godtok kravet og har betalt over 300.000 kroner for å gjøre opp og komme meg videre i livet.

Plutselig ringer advokaten og sier: «De har tatt ut tiltale. Rettssaken er om seks måneder». Jeg husker fortsatt metallsmaken i munnen og pulsen som steg. Syv minutter senere var jeg i VG, tiltalt for grovt bedrageri.

Tiltalt? Jeg som aldri har fått en bot eller tilsnakk av politiet. Det føltes absurd.

Jeg har fått nok

Men jeg gir meg ikke. Jeg har ikke brutt loven. Likevel forsvant jobbmulighetene i både Trønder-Avisa og Nidaros. Jeg klandrer dem ikke. Klubben i Nidaros vedtok en uttalelse mot at jeg skulle begynne der. En journalist i Nettavisen som lenge har mislikt meg, ringte Nidaros og hevdet at jeg løy til min kommende arbeidsgiver. Heldigvis trakk han det tilbake til slutt.

I Trønder-Avisa, hvor folk kjenner meg, opplevde jeg ikke annet enn støtte og omtenksomme kolleger. Men selv der ble det for mye å ha en tiltalt journalist. Selv om man i Norge er uskyldig til det motsatte er bevist.

Samtidig sitter ledende stortingspolitikere som Hadia Tajik i en penthouseleilighet på Sørenga – helt fri for statens lange arm. Det til tross for at hun har innrømmet å leie ut eget hus og forfalske leiekontrakt til myndighetene. Noe jeg aldri har gjort.

Nå har jeg fått nok av å bli behandlet slik. Jeg har prøvd å følge reglene, og ja, jeg har gjort feil som jeg angrer på. Men jeg ble lært opp til at hvis man rydder opp etter seg og prøver sitt beste, får man en ny sjanse. Denne gangen lot de meg ikke reise meg. Isteden mistet jeg levebrødet og alt av fremtidshåp. Mange jeg trodde var venner, forsvant underveis. Dét gjør mest vondt av alt.

Gnisten er tilbake

Jeg vurderte å gi opp å skrive. Finne meg noe helt annet å drive med. Men skulle jeg bli husket som han som dreit seg ut og ble liggende nede? Etter å ha diskutert det lenge med min kjære, bestemte vi oss for at vi begge ville angre hvis jeg ga opp.

Etter at jeg snakket med Hans, Hanne og Christian i Document, har jeg fått tilbake gnisten. Tidligere har jeg vært den mest leste journalisten i Nettavisen. Det ble jeg ved å skrive hardtslående saker om offentlig pengebruk og vanlig jordnær journalistikk. Det har jeg tenkt å gjøre igjen. Men denne gangen skal jeg ikke hindres i å skrive om noe tema. For Norge forvandles til noe helt annet enn det vi kjenner til. For kort tid siden fant de plutselig 35 milliarder kroner til havvind. Penger rett til lobbyister og store selskaper som skor seg på «det grønne skiftet». Stadig vekk stikker EU frem hodet for å innføre påbud og forbud for å gjøre livet surt for folk, og den enorme innvandringsbølgen kan gjøre Norge til et land på velstandsnivå med Polen i min levetid.

Jeg har fått nok. Det er alvor, og jeg har bestemt meg for å skrive så blekket spruter. Jeg vil produsere videoer, delta i podkaster og fortelle de virkelige historiene om det som skjer i Norge. Uansett hva dere måtte tenke om meg, håper jeg at dere gir det jeg skriver en sjanse.

Helt fra jeg var liten har jeg alltid vært journalist innerst i hjerterota. Jeg har alltid skrevet sannheten. Og det skal jeg fortsette å gjøre. Nå er tiden inne for å kaste silkehanskene.