To gjennomgående trekk ved hele den eksperimentelle «energi-omstillingen» Norge står midt oppe i gjennom hastverksvedtak, er den skremmende mangelen på risikovurdering rundt «grønne» tiltak, samt den totale mangelen på kostnadsoverslag frem til 2050. All debatt om risiko og kostnader er bannlyst fra NRK og mainstream media, fordi det øyeblikkelig ville skapt bekymring og tvil om både klimapolitikken, klimakrisen og realismen i «det grønne skiftet». Likevel har en uhyre sjelden debatt om økonomi sluppet løs i et smalt tidsskrift, og det er verd en studie.

Det er høgskolelektor Øystein Sjølie som i et engasjert innlegg i Energiogklima.no som påpeker at Klimautvalgets unnskyldninger for ikke å analysere kostnadene, ikke henger på greip. Slik realitetsorientering kommer naturligvis ikke frem gjennom NRK, selv om kilden til kritikken har tung bakgrunn innen økonomi: Sjølie er ansatt ved Høgskolen i Innlandet, utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo og autorisert finansanalytiker fra Norges Handelshøyskole. Det er synd at han ikke skriver for oss, men det forhindrer oss ikke i å analysere hva han sier – for det han avslører, er avgjørende for din økonomiske fremtid:

Hva er klimautvalget?

Klimautvalget 2050 har sin egen nettside, og hadde som mandat å utrede hvilke veivalg Norge står overfor for å nå målet om å bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Mandatet besto altså ikke av å analysere realismen i dette, hvorvidt dette er teknologisk mulig, om det er gjennomførbart, om det er lurt å gjøre det med slikt hastverk, om det finnes noen suksessempiri å støtte seg på, om det faktisk vil gjøre noen forskjell for jordens klima, om hva som kan gå galt eller hva det vil koste. Det var tabu for utvalget.

Alle disse forutsetningene var urørlige og ikke-temaer, noe som i utgangspunktet gjør rapporten til et verdiløst bestillingsverk. Uansett leverte utvalget sin NOU-rapport til klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen 27. oktober 2023, og det er altså denne rapporten Sjølie kritiserer. Ikke fordi den mangler all kritisk analyse rundt samfunnseksperimentet «grønt skifte», men fordi rapporten ikke inneholder noen kostnadsoverslag – og dét er tross alt Sjølies fagfelt.

Seint – men så godt at ingen vil ta i det, Sjølie

Hadde Sjølie lest Document de siste årene, ville han ha fått med seg at dette ikke er noe nytt: Jeg har gjennom flere år satt fokus på de alarmerende manglene og kortslutningene rundt klimapolitikken, og her inngår også manglende økonomiske overslag. Man kan for eksempel lese min artikkel fra 2022 som avslører at Finansdepartementet ikke aner hva grønt skifte vil koste, og heller ikke har noen interesse av å finne det ut – en avsløring som burde skapt opprør i alle medier, samt i Stortinget.

Eller hva med å studere min artikkel om Solbergs «Klimaplan 2030» fra 2021, som avslører at klimapolitikken er en økonomisk atombombe. «Meld. St. 13 (2020–2021) Klimaplan for 2021–2030» er på over 200 sider, hvorav null sider omhandler risikovurdering og null sider omhandler økonomiske overslag – åpenbart fordi man tror at ingenting kan gå galt.

Av mer skremmende lesning kan jeg anbefale min artikkel fra 2023  som stiller spørsmål ved om regjeringen vår er kjøpt og betalt av vindkraftindustrien. «Grønt skifte» skaper nemlig latterlig små CO2-kutt, men representerer historiens største overføring av offentlige midler til private kapitalkrefter – og når billioner av offentlige kroner skifter eier, og statsministeren selv er viktigste lobbyist og PR-agent for vindkraftindustri, får vi en klimapolitikk som på ingen måte er ukjent med beskyldninger om «kreativ forretningsførsel».

Uten at det har avfødt spørsmål om grunnlaget for det grønne skiftet.

Det skaper et bilde av norske medier som skremmende lojale mot makthaverne. Hva skal til før de begynner å tenke det utenkelige og grave kritisk? Vel, det kan ingen i denne pengemølla akseptere, for alle tjener penger på klimahysteriet, og alle er fornøyde – i hvert fall alle som teller. De andre skal bare betale for det. Hele historien, og bakgrunnen for dette samfunnskuppet, kan du lese om i boken «Et Varslet Energisjokk – Og den Grønne Pengemølla Bak». For selv om ingen snakker økonomi, er det pussing nok bare dét klimapolitikken handler om: penger, BILLIONER av kroner.

Viktig faglig kritikk som kommer altfor seint

Høgskolelektor Øystein Sjølie skriver at Klimautvalget hoppet over det viktigste: kostnadene. Klimautvalget presenterer ikke noe anslag over kostnadene ved å legge ned Norges viktigste og mest lønnsomme næring, oljesektoren. Ifølge mandatet skulle Klimautvalget vise hvordan Norge kan bli et lavutslippssamfunn «på en mest mulig kostnadseffektiv måte», samt at «Utvalget skal vurdere måloppnåelse og nytte i forhold til den samfunnsøkonomiske kostnaden.» Altså det samme som den tyske riksrevisjonen har gjort i en rekke rapporter, og som advarer kraftig mot «grønt skifte». Vurdering av kostnader lå dermed inne i bestillingen da utvalget ble utnevnt i august 2021.

Sjølies innlegg er egentlig et svar til et innlegg fra Martin Skancke som ledet Klimautvalget 2050 og var tidligere ekspedisjonssjef i Finansdepartementet og ved Statsministerens kontor. Skancke skriver at begrepet «kostnad» må sammenlignes med et alternativ, noe som ikke er riktig. Kostnader beregnes i kroner og øre, for skattepengene våre er ikke relative. Når regjeringen lover bort tusen milliarder til klimatiltak, er dette ekte penger, og det betyr at andre sektorer av samfunnet får mindre. Den summen har publikum krav på å få vite om.

Skancke skremmer også med hva han kaller null-alternativet, altså alternativer uten de foreslåtte klimatiltakene. Det første alternativet er at verden skroter klimamålene, som de uansett vil måtte gjøre fordi de er uoppnåelige. (Som vi allerede ser.) Han viser også til en bloggpost fra IMF hvor et «lavutslippssamfunn» i 2050 vil koste under 2 prosent av verdens BNP, mens gevinsten ved mindre skader knyttet til klimaendringer blir 9 prosent. Denne «sannheten» er selve fundamentet og navet som all klimapolitikk i verden dreier seg rundt:

Dyrt å omstille, men dyrere å ikke gjøre det?

Politikere er helt åpne om at omstillingen blir «krevende, men kostbar», men hevder likevel at det blir langt mer kostbart og krevende hvis vi ikke omstiller oss. Dette utsagnet er et kvasireligiøst credo basert på «klimaforskning» som hevder å ha observerbare resultater fra fremtiden – altså fremtidsempiri for år 2100. Og politikerne hevder at 97 prosent av alle klimaforskere er enige i dette, siden ekte vitenskap er styrt av hva flertallet mener. Omstillingen må altså gjøres, koste hva det koste vil, og det er umoralsk å tvile. Finn fem feil.

Dette fundamentet er misbruk av forskning. I stedet for vitenskap er det påstander basert på spådommer fra politiske orakler, som i oldtiden. Likevel er dette altså fundamentet for å kaste vestlige land ut i et energieksperiment i panikkfart som aldri har fungert i småskala – og ingen aner hva det vil koste, om det vil fungere eller hva risikoen og negative ringvirkninger vil være. Hvorfor? Fordi ingen klimaregjeringer bestiller slike analyser, og hvorfor ikke? Fordi de lider av massehysteri, gruppetenkning og kanskje massekorrupsjon.

Så hva koster grønn omstilling egentlig? 

I en rapport fra 2006 anslo Nicholas Stern at kostnadene ved å forsøke å kutte utslippene av CO2 til null, ville beløpe seg til 1 prosent av BNP, men det budsjettet er allerede sprengt for lenge siden. I mai i år kom energianalytikeren Vaclav Smil med en analyse som antyder en kostnad på 15–20 prosent av BNP, og Sjølie selv synes «dette virker beskjedent». Det har han rett i:

Sannheten er at kostnadene kan stige til 100 prosent av BNP fordi det man forsøker å oppnå, er umulig. Å bytte ut effektiv fossilenergi med ineffektiv sol- og vindkraft er et matematisk fantasifoster – som å jakte på «den hellige gral» eller gullgryta ved enden av regnbuen. Pengebruken vil aldri ta slutt, ikke minst på grunn av den evige fornyelsen av vindmøller, solpaneler og batterier man har lagt ut på. Sjølie sier:

– Det er fremdeles fullstendig uklart hvor høye disse kostnadene vil være, både for verden og for Norge. Et godt anslag på kostnadene, herunder usikkerhet rundt dem, er svært viktig for hva som er en fornuftig klimapolitikk. Hvis kostnaden ved å kutte utslipp er veldig høy, vil de fleste mene at Norge bør prioritere dette lavere. Og ikke minst: Høye kostnader vil antagelig bety at andre land vil prioritere det lavere. Det betyr at etterspørselen etter olje og gass blir høyere, for å nevne et ikke helt irrelevant eksempel.

Dette er bare delvis riktig: Observasjon viser at selv om man bygger vindmøller og øker elektrifiseringen av samfunnet, øker også bruken av fossil energi, fordi skremmende ofte blåser ikke vinden og sola skinner ikke. Den kraftmangelen oppstår rundt 70 prosent av tiden, og da må samfunnet ha kraftverk som kan levere «backupkraft» på kommando.

I fremtiden skal denne «backupkraften» komme fra batterier og hydrogen, men ingen kan forklare hvor dette ekstreme kraftoverskuddet skal komme fra – foruten å bygge enda mer sol- og vindkraft, som igjen vil skape enda større kraftmangel og behov for «backupkraft». Så her er det mer dårlig matematikk ute å går. Løsningen så langt har vært satsing på naturgass, kullkraftverk og oljekraftverk. Det vil fortsette, for «grønt skifte» virker ikke. 

Tanken om å avslutte klimapolitikken er helt utenkelig

Flere høringsinstanser kritiserte mangelen på økonomisk analyse. SSB kalte unnlatelsen en «stor mangel ved utvalgets rapport», og Sjølie sier høflig at «forklaringene på hvorfor utvalget ikke vurderte kostnader, er derfor vanskelige å forstå.» Det er imidlertid viktig å forstå at alt dette er en skinndebatt full av unnskyldninger og bortforklaringer. Årsaken bak tåkeleggingen var rent politisk:

En ærlig kostnadsanalyse vil nemlig avsløre at «grønt skifte» er en evighetsmaskin som vil ruinere Norge uten at det vil gi noen påviselig «klimaeffekt», og uten at de selvpåførte «klimamålene» vil nås. Det vil igjen øke motstanden i folket mot klimahysteriet, og enda verre: Det vil avsløre klimapolitikerne som inkompetente, skjødesløse tullinger, og der går grensen. Da er det bedre at nordmenn flest går personlig konkurs. Ingenting skal få punktere klimapolitikernes oppblåste selvbilde og pengemaskinen de har skapt for kompisene sine i private selskaper. I hvert fall ikke ennå.

Det er i møtet med dette monsteret Sjølie avslører sin egen politisk korrekte forsiktighet når han hevder at «Norge vil utvilsomt klare seg utmerket uten å selge mer olje og gass». Den friske påstanden er heller ikke begrunnet med noen kostnadsanalyse. Norge har nemlig blitt systematisk avindustrialisert siden 1980-tallet, og har i stedet bygget opp verdens største og dyreste offentlige sektor, og verdens største og dyreste velferdssystem, som hele verden er invitert til.

Uten oljesektoren er Norge konkurs

Norge er et Saudi-Arabia, bare med høye skatter, for staten vår blir aldri stor nok og får aldri nok penger å sløse bort på alt annet og alle andre enn velferd for nordmenn. Ta en tur til tannlegen hvis du trenger bevis. Sjølie forsøker på politisk korrekt måte å forsvare oljesektoren i stedet for å kalle tanken for økonomisk galskap:

– Hvis vi legger ned vår utvinning av olje og gass samtidig som vi har behov for fossile energiressurser, er ikke den viktigste kostnaden vi pådrar oss at Norge blir fattigere. Det er at andre oljeeksportører blir rikere og mektigere.

Vel, dét er ikke sant, for oljen og gassen vil fortsatt ligge lagret under Nordsjøen i påvente av smartere politikere. Og i mellomtiden vil prisene eksplodere. Men i mellomtiden vil nordmenn bli fattigere, det skjer allerede, og det er den viktigste kostnaden – eller hva synes du?

Alle folk i alle land som forsøker «grønt skifte», blir fattigere. Klimapolitikk handler nemlig ikke om klima, miljø, natur, fremtid og bærekraft, vitenskap, forskning, matte, økonomi og fakta. Det handler kun om penger, makt og prestisje. Det er sikkert litt pinlig for profesjonelle økonomer at en skarve forfatter er flere år foran dem i løypa for å avsløre dette, men man trenger ikke være økonom for å bli skremt av klimapolitikken.

Kostnadene har allerede løpt løpsk, og de vil bare øke og øke – uansett om noen vil beregne dem eller ikke. Virkeligheten blir nemlig ikke borte bare fordi Klimautvalget nekter å snakke om den, NRK nekter å anerkjenne den eller Riksrevisjonen blir pålagt å la være å undersøke den.

Men foreløpig er ikke nordmenn flest søvnløse, Stortinget er ikke skremt, og Økokrim er ikke bekymret. Ennå. They will be.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!