Når vi tenker på kaos og uorden, tenker vi generelt ikke på unge kvinner. Vi frykter ikke kvinnelige ranere, og vi forventer heller ikke at de skal utforske nye grenser for hærverk. Men når det gjelder politisk aktivisme, kan den kvinnelige delen av arten være svært forstyrrende.

Se bare på kaoset rundt Just Stop Oil, som har for vane å spraye oransje substanser over nesten alt de kommer over. Selv Stonehenge må ødelegges, som om noen tusen års gamle monolitter utgjør en trussel. De hater historien, skammer seg over nåtiden og frykter fremtiden. Personlig foretrekker jeg vinklingen til Tom Waits:

Today is grey skies
Tomorrow is tears
You’ll have to wait
Till yesterday is here

Mange av disse aktivistene ser ut til å være unge damer med middelklassebakgrunn. De kjemper ikke for en skikkelig lønn for et skikkelig arbeid, siden ingen av dem aner hva det å jobbe faktisk betyr. De har ikke tid til sånt sludder, de skal jo redde verden fra de onde, altså oss.

Påfallende mange av dem som ble filmet under aksjonene, ser ut til å være unge damer med middelklassebakgrunn – slett ikke den typen vi vanligvis ville forvente ville hengi seg til politisk motiverte forstyrrelser.

Disse hysteriske unge kvinnene er et nytt eksempel på noe vi kan gjenkjenne i historien, skriver Zoe Strimpel i The Telegraph.

På begynnelsen av 1900-tallet kjempet suffragistene for kvinners stemmerett ved hjelp av overtalelse og hardt arbeid.

De ble snart overskygget i offentligheten av suffragettene, som mente at vold var et legitimt middel for å nå sine mål. De aksjonerte blant annet med brannstiftelser, vindusknusing og bombeangrep.

Den privilegerte klimamobben behandles med silkehansker

På 1970-tallet var den venstreekstreme terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion, bedre kjent som Baader-Meinhof-gruppen, oppkalt etter grunnleggeren og lederen Ulrika Meinhof.

I moderne tid var Greta Thunberg lenge den store helten. Det eneste positive man kan si om pendemihysteriet er at dette førte til at hun mistet mye av sin oppmerksomhet. Nå forsøker hun å vinne terreng ved å knytte seg til kriminelle gangstere og hylle Hamas.

Det finnes flere eksempler. Når det er unge menn som opptrer som rene pøbler, så kan vi kalle dem pøbler (også kjent som trangbodde). Men når pøbelen består av unge kvinner, så er det vanskeligere. Fortsatt finnes det menn som anser det som ufint å angripe kvinner, særlig hvis de er unge. Dette forstår selvsagt aktivistene, og de kaller derfor all kritikk for hat.

Disse folkene finner alltid noe å frykte. På 80-tallet var det frykten for atomkrig, men i dag ser det ut til at stadig flere faktisk ønsker en atomkrig. Frykten for karbondioksid er større enn frykten for at hele verdens befolkning utryddes. 40 grader midt på sommeren fremstår som mer truende enn tusenvis av grader i Oslo sentrum.

Frykten er selvsagt ikke reell, det er et rent skuespill. I stedet for å heie på et fotballag, så heier de på et lag av aktivister.

Vi ser det samme i demonstrasjonene mot Israel. Hamas hylles som ofre, alle ignorerer de israelske ofrene. Dette er den moderne utgaven av falsk godhet. Og nok en gang er det kvinnene som står i spissen for den siste cause célèbre.

Det er nesten slik at man ønsker at hekseprosessene skal gjenoppstå. Men så langt går man selvsagt ikke, så lenge man klarer å bevare en viss form av dannelse og verdighet. Trøsten er selvsagt at de fleste unge kvinner absolutt ikke er komplette idioter, tvert imot. Den jobben overlater de gladelig til oss menn.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.