Siden jeg oppholder meg i Budapest store deler av året, så opplever jeg mangfold på en helt annen måte enn det oppskrytte «mangfoldet» i Norge. Dette skaper noen refleksjoner.

I løpet av en uke har jeg havnet i samtaler med folk fra helt ulike land. Dette referatet starter med en merkelig situasjon, hvor jeg for noen dager siden besøkte en tysk bierstube for å se Tyskland spille sin kamp i EM. Jeg forventet god tysk stemning, men baren drives av ungarere, og gjestene jeg havnet sammen med var fra Kina.

Kinesiske jernbanearbeidere i Budapest. Foto: Document

Jeg vet jo at mange ungarere misliker at Orbán samarbeider med Kina. De klager fordi de mener at kinesere tar jobber som burde fylles med ungarere, og dette er jo en forståelig innvanding.

Men siden Ungarn anses som persona non grata av både EU og Biden-regimet, så har ikke regjeringen noe særlig valg, hvis de bryr seg om sin egen befolkning og landets økonomiske vekst. Resultater er all time high på børsen, så det ser ut til å fungere.

EU-valget en klar advarsel for Viktor Orbán

Jeg spurte disse svært hyggelige kineserne om hvordan de ble behandlet av folk i Ungarn, og de hadde kun positive ting å si.

Noen dager senere havnet jeg ved samme bord som en far og sønn fra Russland. De var høflige og hyggelige, og da jeg spurte om de hadde flyttet fra hjemlandet etter at krigen startet, så sa de at de hadde bodd i Budapest i seks år. De levde av å leie ut leiligheter til turister. Hvordan de hadde skaffet nødvendig kapital snakket vi ikke om.

I går møtte jeg to unge menn fra Ukraina. Han ene heter Arthur, han andre kaller jeg bare Arkitekten, siden jeg har glemt navnet.

Arthur og Arkitekten. Foto: Document

Dette var to menn i våpenfør alder som absolutt ikke hadde noen planer om å ofre livet sitt for Zelenskyj (eller Stoltenberg). De fortalte hårreisende historier om hvordan deres venner ble kidnappet på gaten av sikkerhetspolitiet og sendt rett til fronten.

Jeg stilte spørsmålet: Tror dere at Zelenskyj har rett når han sier at 31.000 ukrainere har mistet livet i krigen?

Arthur svarte, med litt hjelp av Google Translate, at det minst var ti ganger så mange.

Arkitekten behersket engelsk bedre, og mente at Zelenskyj var forhatt i Ukraina. Han hadde familie i krigsområdene, og var svært bekymret.

Hvorfor snakker ingen om fred? spurte han. Jeg valgte å ikke gi ham et svar. Skammen er for stor.

Arthur var dårlig i engelsk, men en gavmild fyr, han spanderte øl på meg og tvangsforet meg med wienersnitzel. Jeg forsøke å si nei, men hadde ikke noe valg og måtte bare akseptere. Så man kan håpe at man møter dem igjen, så man kan gjengjelde gavmildheten.

I dag, på samme sted, sitter jeg og kikker på min artikkel om Gareth Southgate og Keir Starmer. En engelskmann fra Newcastle sitter ved siden av meg og oppfatter hva saken dreier seg om, og sier at jeg har helt rett.

Han var sosialist, og trodde jeg var det samme. Jeg forklarte at jeg er konservativ, men hyller fellesskap så lenge det er selvvalgt og frivillig. Null problem, vi hadde en hyggelig samtale. Men hans forakt for Starmer var tydelig.

Jeg sa til ham at vanlige folk, vi som arbeider og betaler skatt, må skape våre egne fellesskap, og droppe fokuset på sosialisme og konservatisme. Vi må fokusere på individuelle rettigheter: Eiendomsrett, ytringsfrihet og en seriøs rettsstat.

Dermed fant en konservativ og en sosialist komplett enighet, kun ved hjelp av noen få minutters samtale. Ingen av oss ble «kansellerte».

Som jeg har sagt tidligere: Det finnes mange politiske idioter i Norge. Men i alle partier finnes det noen lysglimt, kanskje med unntak av partiet Rødt. Jeg vet om politikere i MDG som jeg respekterer, selv om vi kan være uenige om det meste.

Men når dialogen stenges ned, så forsvinner håpet.

Slik er det ikke i Budapest, og det er kanskje derfor børsen er på all time high.

Da har jeg ikke nevnt alle jødene jeg til stadighet møter, som spaserer fritt i gatene i full mundur, og opplever en trygghet som er avskaffet i store deler av Vest-Europa.

Hver eneste gang gir jeg dem beskjed. Vår norske regjering er kanskje deres fiender. Men dere har stor støtte av vanlige folk, vi deplorables, som har norske aner som ikke ble dannet i Pakistan, Afghanistan eller Syria.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!