Fra den amerikanske prøves­prengning­en «Castle Bravo» av en hydrogen­bombe på Bikini­atollen i Stille­havet den 1. mars 1954. Bomben hadde en spreng­kraft tilsvarende 15 mega­tonn TNT. Foto: USAs energi­departement via Wikimedia Commons.

Jeg sitter i min svale kjeller på den andre siden av det store havet og må klype meg i armen. Det er så uvirkelig, farlig og grenseløst uklokt det som nå skjer, at jeg i noen øyeblikks fortvilelse og oppgitthet er fristet til å si:

«Farvel, dere, håper vi møtes en gang, i et annet liv, i en fjern fremtid, i en langt fredeligere og mer harmonisk verden! En verden vi fortsatt må få lov å drømme om!»

Vi befinner oss, og det faktisk uten å dramatisere, på kanten av et stup. Man kan nå bare be til de høyere makter om at det må skje et mirakel, for nå er Krigen kommet inn i en fase som virker irreversibel. «Mission Creep» heter det på amerikansk. Et skummelt kodeord. «Krig» inngår i all retorikk som noe uavvendelig.

Cuba-krisen i 1962 ble avlyst i siste liten på grunn av en modig russisk ubåtoffiser som under stort press beholdt hodet kaldt og sa nei til å fyre av missilene som kunne ha endt verden slik vi kjente den da.

John F. Kennedy var også modig som valgte å bøye av, trekke baser i Tyrkia og Italia tilbake, og i tillegg forsøkte å ta affære med og rydde opp i CIA, som var innstilt på krig med Sovjet. Han fant ovenikjøpet en god tone med den joviale Krusjtsjov, og det skulle ikke CIA ha noe av! Nå vet vi at han betalte med sitt liv for sitt mot.

Jeg husker mine foreldres tause, hvitbleke ansikter i de nerve­pirrende dager og timer det hele pågikk. De satt klistret til radioen den gang. Angsten smittet over på oss barn og fylte rommet.

Man søker febrilsk etter løsninger, nøkler og retrett­mulig­het­er, og håper at de finns, at noen har mot til å velge disse. Skjønt viljen til fred virker urovekkende svekket. Tvert imot er det nå en krigsvilje og en krigs­hisssing jeg aldri har opplevd maken til!

Samtidig er det lite motstand; folk er bekymret, dypt bekymret!

Mange føler en engstelse som etser seg inn i margen og lammer.

Man trekker seg tilbake, lukker øynene. Ser for seg den vakre årstiden: løpende barn som ler i en blomstereng, en glitrende innsjø i solnedgang, eller monark­sommerfugler på leting etter nektar i den frodige, intenst duftende katte­mynten.

Slik fungerer fortsatt vårt sunne sanse­apparat i en normal verden.

Imens har, så langt, titusener tatt til gatene i Budapest for å demonstrere mot en eskalering av Krigen til et nytt nivå. Den kollektive bevissthet er i alle fall noen steder satt i alarm­beredskap, heldigvis!

Den norske forsvars­sjefen er tydeligvis en lydig Pentagon-marionett, som sier belærende at vi må belage oss på krig med Russland i minst ti år fremover, ja, kanskje så lenge som Afghanistan-krigen!

Hva? Jeg lurer på hva han egentlig mener med en slik uttalelse. Har han forstått hvor forskjellig den krig som nå utkjempes, er – og hva den kan utvikle seg til – i forhold til den tjue år gamle Afghanistan-krigen? Er appeasement overhodet ikke lenger med i vokabularet?

En krig som forøvrig ikke løste noen ting etter en skandaløs amerikansk sorti! Tvert om, kun masse nye dyre våpen spredt for alle vinder, fortsatt håpløs fattigdom i folket, samt sementering av religiøs fanatisme!

Det samme med Libya – en gang Afrikas mest velfungerende stat under Gadaffi, nå redusert til en dysfunksjonell røverstat med utbredt slavehandel og uforsonlige klaner.

Vi vet hvem de ansvarlige er, og Norge var aktivt med!

Krig er sjelden noen god løsning. Kun et forvrengt, ultimat svar på diplomatiets maktes­løshet, tafatthet, manglende tillit og til slutt sammenbrudd, sann­synlig­vis også styrt av en primitiv refleks fra amygdalas aggresjons- og frykt­senter i hjernen. Man spør seg derfor: Har menneskets hjerne utviklings­messig fortsatt så primitive og tilbake­stående reflekser at vi kan ende opp med kollektivt å utslette oss selv?

Er det derfor vi aldri lærer av historien? Og at krig historisk sett er den dynamikk og de hendelser som oftest, fortsatt, definerer vilkårene for menneskelig eksistens på denne planeten?

Apropos, til alle som liker eller misliker Trump: Han var den første amerikanske president på 70 år som ikke startet en krig. Tenk over det! Antagelig ikke tilfeldig, men det er en sak for seg. Nå ønskes han bak lås og slå. Hvilket paradoks! Men Krigspartiet, The Uni-party, vil det slik, så krigen får fortsette – og fordi han er en fare for demokratiet!

Det finnes for tiden ingen åpne – eller såvidt jeg vet skjulte – diplomatiske eller utenriks­politiske kanaler på noe nivå mellom USA og Russland. Dette hadde aldri skjedd før Biden inntok Det hvite hus. USA er nå for første gang erklært «fiende» av Russland.

Når varslings­stasjoner bombes, hvilket nylig skjedde i Russland, så står man med svekket og upresis etterretning enda mer uforberedt og må holde hodet enda mer kaldt enn før for å unngå at uhell, panikk, press eller paranoia utløser ragnarok. Blir et forstyrrende insekt på avveie eller en veltet kaffekopp det som skal til?

Får vi, Gud forby, en direkte konfrontasjon mellom NATO og Russland, så er dét det samme som å si «Game on!» til en mektig nasjon som er en, om ikke overlegen, så i hvertfall farlig og jevnbyrdig motstander. Antagelig klart overlegen, sies det. Skjønt presis og sann info er vel det første som forsvinner i et krigsteater. Hvem som er sterkest, hvem som har størst hær, blir i bunn og grunn irrelevant når man vet at Russland har 8000 atom­strids­hoder, USA noen færre. Skjønt Russland har rustet opp i flere tiår. De vil være i stand til å mobilisere en hær på to millioner, i fall det trengs. Mange atom­raketter i øst, bl.a i Belarus, er allerede klare til utskytning på kort varsel. Det som finns lagret i en eneste ubåt, er nok til å utslette verden! Super­soniske raketter går som navnet sier raskere enn lyden, og rakett­skjold virker dårlig. Det kan, fortere enn vi aner, bli «Game Over!».

NATO-medlemmet Polen kan, som land og sivilisasjon, bli utradert på et kvarter av Iskander-raketter. I så fall er Helvete løs i en grenseløs, bunnløs avgrunns­verden der alle premisser for levende liv med ett rives bort!

Unntatt da, vel å merke, for elitene, som går i sine bunkers. For oss dødelige derimot blir dette en «raw deal».

USA har ikke hatt fremmede styrker på sitt territorium siden 1815, og har alltid følt seg beskyttet av verdenshavene. Ikke slik i dag. Nå kan hele kontinentet nås av lang­distanse­rakett­er fra hvor som helst. Kystlinjene kan totalt oversvømmes og raseres av enorme, radio­aktive tsunamier forårsaket av nukleære under­vanns­bomber. En velanrettet bombe i Lake Michigan vil ha samme effekt. Chicago vil bli lagt i grus på et blunk.

Satelitter kan slås ut og lamme hele kontinentet i lang tid. Sult, panikk og totalt anarki vil følge. Videoer om overlevelses­strategier og nødaggregater for den vanlige familie averteres til stadighet, og er sikkert god butikk.

Russland har vært tilbake på Cuba på flåtebesøk. Kina er godt tilstede i Mexico. Den nest største befolknings­gruppe der er kinesere! Russland kan få et tredjeland som Venzuela til å sende raketter mot USA, nå når USA har til hensikt å gjøre dette mot Russland. Quid pro quo. I forkant har det mislykkede landet Venezuela sendt alle sine verste individer – mange av dem fanger – over grensen, så de er her allerede!

USA er fortsatt teknologisk svært avansert, og har våpen så avanserte at de ligger utenfor vår fatteevne når det gjelder sofistikert nivå, da med AI involvert. Men nasjonen har til gjengjeld en svakere hær enn noen gang. Kun 25 prosent av amerikanske rekrutter passerer nåløyet for opptak. Mye på grunn av woke-kultur, kjønns­identitets­politikk, vaksine­plager og generelt dårlig helse, dvs. mest overvekt. Europeisk forsvars­beredskap, bortsett fra Finland, er visst et sørgelig kapittel.

Man spør seg oppi alt dette: Hvor har den real­politiske tenkningen tatt veien, eller bakveien? Hvilken rystende mangel på intellektuelt nivå, klokskap, ærlighet, selvinnsikt, integritet og ikke minst, fremsynthet! Hvor er helhets­tenkning­en, konsekvens­analyse­ne? Eller evnen til empati med fiendens folk, samt oss dødelige på denne siden, som i en – under mer normale forhold – åpen og langt mer inkluderende verden aller minst ønsker å hate de andre?

Den litauiske filosofen Emmanuel Levinas brukte et liv på å tenke rundt og formulere tesen «om å se den andre i seg selv, eller se seg selv i den andre». For en vakker tese! Men akk, et budskap så vanskelig å leve etter! Nå indoktrineres vi kun til å demonisere de andre! Å elske er på orwellsk vis blitt: å hate.

Hvor dumme og middelmådige er de ikke alle sammen, hele bunten: fra Frederiksen, Støre og Stoltenberg til Nuland, Macron, Boris Johnson et co? Har deres hjerner og tenkevne blitt påvirket av et «alien virus»? Man kan lure. Og ja, selvsagt Biden, som ikke lenger vet hvor han er, hverken mentalt eller fysisk, bortsett fra når han kvikkes opp med kokain eller annet sentral­stimulerende middel.

Det er lenge siden vi har sett lederskap så skrøpelige, svake og korrupte som nå.

Jeg roser selvsagt ikke Putin for det han har gjort, han er en kynisk makt­politiker, men jeg tror ham når han fortsatt nevner den røde linjen som ble overskredet gang på gang! Den siste er Ukrainas medlemskap i NATO!

Vesten har mye skyld, gjennom mange år, for geopolitisk «bullying» overfor Russland. Man kan enkelt sjekke bevegelsene tilbake i dette infame og skjebne­svangre spillet, helt tilbake til 1991, da Sovjet­unionen under Gorbatsjov ble oppløst – og med det Warszawa-pakten. De forventet et motsvar basert på tillit. Det kom aldri! Tvert om fikk vi en trinnvis og planlagt offensiv mot øst. Av dette lærer men ikke minst en del om kausalitet i et komplekst hendelses­forløp. Da blir man kanskje ikke fullt så bombastisk når det gjelder å plassere skyld.

Like lite imponerende er Zelenskyj, som visstnok er misbruker av kokain og like mye er en marionett for de samme mørke krefter som nå, tydeligvis uten særlige skrupler, ønsker å kaste verden ut i brann!

Han styrer despotisk restene av et samfunn i full oppløsning, der spytt­slikker­ne rundt ham skuffer i seg det de kan av penge­strøm­mene som stadig kommer – i håp om et nytt liv, i eksil og fortrengning, på et solfylt og varmt sted, med alkohol, narkotika, lekre biler, skjulte konti og mye cash.

Imens er en nasjon ofret og ødelagt i en krig som i utgangs­punkt­et ikke var nødvendig! Og som fort ble en sted­fortreder­krig, der fremmede finans­grupper som f.eks. BlackRock har anskaffet seg store land­områder. Det i seg selv er fortsatt tungt å ta innover seg! Også for mange ukrainere, vil jeg tro.

Har ikke våre dagers ledere et snev av samvittighet, fantasi og fore­stillings­evne igjen? Har de ikke barn og barnebarn? Kun skylapper, antagelig, der hevn, straff, tit for tat, frem­maning av fiende­bilder, ødeleggelse og erobring er det eneste legitime middel og mål? Pluss beruselsen over å få prøve ut nye, sofistikerte og vanvittig ødeleggende våpen­systemer!

Her ligger altså noen østlige provinser i Ukraina, der folk er russisk­talende, samt en halvøy på den ene vektskålen, mot kanskje hele den nordlige hemisfære på den andre. Hvem kan med hånden på hjertet si at dette kan forsvares?

Er de så totalt kjøpt og betalt av det amerikanske militær-industrielle kompleks at ingen, bortsett fra Italia og Ungarn, har ryggrad til tentativt å stå i mot?

Fredsøkonomi er erstattet av krigsøkonomi, på begge sider. Og slik kommer det til å bli – om vi overlever!

Ukraina har tapt sted­fortreder­krigen for lenge siden, med enorme materielle og menneskelige tap: en halv million soldater drept og over en million skadete og lemlestede. Hundre­tusener på den andre siden også. Femti tusen dør fortsatt hver måned, rapporteres det! Én død russer for åtte ukrainere, sies det fra autoritativt hold. Millioner i eksil. Folketallet i landet er drastisk redusert. Hvem har troverdig og presis oversikt? Hvem er i stand til å telle lik når de til de grader blir til­intet­gjort i sine skytter­graver og tanks? Det blir mange ukjente soldat­graver i moderne krigføring.

En nasjon er delvis i ruiner, med menn på krykker og proteser, med livslange, dype traumer. Der unge, fortsatt strids­dyktige og ikke så strids­dyktige menn er blitt en slik skrikende mangelvare at der de fins så blir de motvillig innhentet og tvunget med makt til fronten og den russiske kjøtt­kvernen.

I historisk perspektiv vil en tapende part i en krig normalt, på et gitt tidspunkt, i et sannhetens og erkjennelsens øyeblikk, kapitulere og be om fred gjennom samtaler og forhandlinger. Dette basert på «facts on the ground» dvs. at tapene samlet sett er så store, og befolkningene så sorgfylte, traumatiserte og nerveslitte, at det gir liten mening å fortsette.

Erfarne, pensjonerte generaler som har opplevd å leve med krig i et helt yrkesliv, maner sterkt til freds­samtaler nå, før det er for sent! Og før Ukraina slutter å eksistere som nasjon!

Ikke så her! Her skal nå proxy­krigen trappes opp i fase 2 og fase 3, om det blir noen, fordi man med skylapper på og enorme økonomiske krefter i ryggen har bestemt seg for å knekke og bryte opp Russland som nasjon. Det er slik jeg ser det en vanvittig, livsfarlig og svimlende naiv opsjon og visjon å hengi seg til. En hybris uten historisk sidestykke!

Om så Vesten rent hypotetisk skulle klare å bekjempe Russland til slutt, og ta ut Putin, hva står vi overfor da? Får vi da et Libya i stor målestokk, der krigerske klan­høvding­er eller regionale krigs­herrer med atomvåpen går løs på hverandre og oss? Eller en russisk utgave av Zelenskyj? Er det å foretrekke? Er hensikten med å spille så høyt å få tilgang til Russlands enorme ressurser? Vil det overhodet bli mulig? Hva vil Iran gjøre? Vil Kina akseptere dette? Neppe. «Dumdristig» er bare forbokstaven.

Man bør stille seg selv slike spørsmål, da våre ledere ikke synes å gjøre det. Om de gjør det, så er de ikke åpne om det, eller har ikke svar de kan tro på!

For meg har nå Stoltenberg på vegne av Dypstaten inngått en djevlepakt som omfatter oss alle, men der ingen har blitt spurt. Jeg fatter ikke at han kan sove om natten når han om dagen må gå i front for en slik sinnsyk strategi, som han innerst inne må vite at vi alle vil tape på!

«Hell-bent» er et dekkende adjektiv. Da må man ha skylapper!

Det er nå fremsatt påstand om at både Biden og Stoltenberg (Putins påstand) lider av langt­kommet og kort­kommet demens. I Bidens tilfelle er den uomtvistelig et faktum. Han blir rapportert verre fra dag til dag, og ser stadig mer ut som en geriatrisk pasient, utstyrt med bleie, ikledd skjorte, slips og mørk dress. «An empty old suit».

Når det gjelder Stoltenberg, er tilstanden om ikke helt umiddelbart diagnostiserbar, så vitner den om et menneske som har kjøpslått med Faust, og som er tragisk ryggesløs (han var som vi alle vet NATO-motstander som ung, og idag fremdeles uten militær yrkes­bakgrunn.)

Da blir man lett redskap for høyere og mørkere krefter.

Alt som kommer fra hans munn, virker inautentisk, opplest, kjedelig, forutsigbart, insisterende, konfronterende og ikke minst,visjonsløst – annet enn at «mer våpen skal til for å skape fred!». «Ukraina kan kun forhandle ut fra en styrket posisjon!» Det er et argument med svimlende fallhøyde. Det motsatte vil antagelig skje, da denne posisjonen nå svekkes fra uke til uke.

Hvor er de store antikrigs­bevegelser bortsett fra den i Budapest? Hva skal nå til for å snu denne dødskursen? Er det for sent, ruller dette uunngåelig utfor stupet, eller kan vi regne med, håpe på, at noen tar til vettet, våkner av dette marerittet og sier et rungende NEI?

Jeg på min side orker ikke stikke ting under en stol lenger, la være å si fra, i en tid der ytrings­rom­met blir stadig trangere, der folk har blitt langt mer hårsåre, der vennskap oppløses kontinuerlig, der sensuren kryper nærmere med sitt langsomme kvelertak fra måned til måned, og som fører til at folk flest bare blir mer innadvente, oppgitte, tause, redde og triste!

Eller sagt på en annen måte: Slik de nye eliter og makt­havere ønsker å ha oss! De gir nemlig en god dag i vårt beskjedne, men rett­messige ønske om og behov for å få pleie vårt mentale og fysiske velvære i en fra før krevende tid, der krisene og utfordringene sprer seg og øker som metastaser.

Som kunstner har jeg vært vant til å nyte uttrykks­frihet, nærmest tatt den som en selvfølge. Skjønt også en gave og et ansvar. Noe man med ærefrykt har plikt til å forvalte, gi næring og pleie. I dagens verden må man tenke seg om, veie sine ord, vokte sitt språk med omhu. Slipper ordene, setningene igjennom uten å bli stemplet som desinformasjon? Hvor lenge går billed­kunsten fri? Hvem vet? En gang ble de som var bane­brytende, som sa noe viktig og ærlig om samtiden, fra et visst hold lett kategorisert som entartet. Blir det i det hele tatt mulig for en kunstner å male et Guernica fra vår tid?

Tankefrihet og skapende, kunstnerisk frihet hører uvegerlig sammen, og er innbyrdes avhengig av hverandre.

Dette sagt, så velger jeg personlig, tross alt, å tro at vi på ett eller annet mirakuløst vis kommer ut av dette mørket, og at gode krefter vil vinne over de onde. For det er dét de primært er – pur onde!

Noe annet utfall enn å vinne freden er rett og slett ikke tenkelig! Mest sannsynlig jobber gode, kloke krefter bak kulissene for å dempe blodrusen, krigs­hissingen og sensuren.

Skjønt en hel arme av politikere må en dag stå til ansvar for det de har gjort og gjør, og det ikke bare hos oss. Også bak fiendens linjer må det tas et oppgjør. Samfunn må styres nedenifra, av Folket og nasjoner. «We The People». Det har allerede begynt å skje!

Ingenting kommer rekende på ei fjøl og kan tas for gitt fordi vi tror vi kjenner det igjen fra tidligere, og slik sett tok det for gitt. Skjønt ikke mye er som før. Frihet, åpenhet og dermed tankefrihet som forutsetning for livskraft, kunnskap og skaperkraft, må erobres og forsvares på nytt, igjen og igjen. Som en livsnerve som ikke må dø.

Uten den er vi fortapt..

«Bestefar» er pseudonym for en kjent norsk kunstner.

Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp eboken her.