Atomkrigen kommer før du aner det. På grunn av nordmenn. Det er en myte at Russland ønsker krig med Nato.
1) Transportkorridoren
Vi leser i nyhetene at nå arbeides det med å lage nye transportkorridorer fra norskekysten, gjennom Norge og Sverige og Finland. Norske politiske pratmakere har de par siste årene begynt å bli redde igjen for «den russiske aggresjon», derfor sier de med all ønsket tydelighet at disse korridorene faktisk skal gå «gjennom» Finland.
Hva ligger på bortsiden av Finland? Russland. Hva skal transporteres dit som ikke enklere kan transporteres direkte til Kvitsjøen eller St. Petersburg? Tenkte jeg det ikke! Leserne skjønner dette umiddelbart: Det er krigsmateriell som skal bringes til russergrensen. Yo-hoo!
No vert vel russeran liddelig skræmt, ka?
1.1) Ofotbanen
Russerfrykten er ikke ny. I 1882 mottok den norske regjering søknad om konsesjon for godstrafikk med jernbane fra Ofotfjorden til svenske Haparanda, nord i Bottenviken, på grensen til Finland. Allerede da var man imidlertid så redde for russerne at Forsvaret gikk imot konsesjonen, da man fryktet at Russland ville kunne bruke en slik jernbane som operasjons- og forsyningslinje for å okkupere Nord-Norge, og ikke minst var de sikkert interessert i Narvik som isfri havn ved Atlanterhavet.
I 1882 var det så godt som ingen militær infrastruktur i Nord-Norge, og nordlendingene hadde ikke engang verneplikt. Dette er noe merkelig å tenke på, da det hadde vært krangel om grensene mellom Norge og Sverige i snart tusen år. Så sent som tidlig på 1600-tallet gikk fremdeles svenske skatteoppkrevere ned i Ofoten og krevde skinn fra mine forfedre i Håkvik, ei mil fra Narvik.
Svenskene så stadig vekk for seg at de burde ha tilgang til Nordishavet gjennom Troms og Finnmark, og både svenske og russiske skatteoppkrevere kom til Finnmark fra middelalderen av. På 1700- og 1800-tallet var det andre uroligheter i Europa, grensen mot Sverige ble fastsatt i 1751 og grensen mot Russland i 1826. Da svenskene fikk tusket til seg Norge i 1814, ble det neppe sett som nødvendig å gjøre noe med Nord-Norge. Dessuten var den «svenske storhetstiden» 1611–1718 for lengst slutt.
Konsesjon ble gitt i 1883 til å bygge det som vi i dag kjenner som Ofotbanen. Den var nok mindre interessant som godsbane til Haparanda, og skulle i samarbeid med svenskene føres til gruvene i Kiruna i Nord-Sverige. Men jernbaneselskapet gikk konkurs i 1889, og det gikk ni år før arbeidet ble gjenopptatt. Da tok det ytterligere fire år før banen var ferdig for godstrafikk. I 1902 var også banen på svensk side ferdig fra Kiruna til Luleå.
Det tok altså ti år å bygge jernbanen mellom Narvik og Kiruna, men regner man med årene det ikke skjedde noe, tok det tyve år. Selvsagt gikk det raskere enn det ville gjort i dag, siden man hadde råd til å lønne masser av arbeidere og ikke trengte å betale klimakvoter og et hundretalls direktørlønninger.
Ofotbanen er enkeltsporet, med kryssing ved små jernbanestasjoner. Trafikken er enorm, og dersom den skal brukes til å frakte krigsmateriell, burde det selvsagt vært dobbeltspor der. På svensk side er det enkelt å bygge dobbeltspor, for da grensen ble gått opp mellom Norge og Sverige for evigheter siden, var man enige om at svenskene skulle få det flate og skogbevokste landet og nordmennene det som var bratt og steinete.
Dobbeltspor fra Narvik til Riksgränsen kan du bare glemme. Selv om det er ingeniørmessig mulig, finnes det ingen vilje hos politikerne til å tildele så store midler. Da hadde Ofoten måttet ligge i det mest korrupte og underutviklede Afrika.
Skal man få opp trafikken for å frakte krigsmateriell, må man altså lage kryssingsspor.
Med den hastigheten som de ellers ubrukelige politikerne bruker på å bestemme seg, vil ingen av oss som lever i dag, se dette skje.
1.2) Nord-Norge-banen
I over hundre og femti år har det vært snakket og snakket og snakket om å videreføre jernbanen fra Trondheim og nordover. I 1881 ble Meråkerbanen åpnet. Det gikk 24 år før banen, som ble ført fra Hell, rakk frem til Snåsavatnet. Det gikk ytterligere 24 år før de fikk banen ført frem til Grong.
Så gikk det elleve år før man var kommet frem til Mosjøen, men da kom tyskerne og forlangte fortgang. På to år kom de frem til Mo i Rana, og da krigen var slutt, var banen et stykke opp mot Saltfjellet ferdig. Så gikk det tretten år før banen var kommet til Fauske og ytterligere fire år å få den frem til Bodø.
Siden 1962 har det ikke skjedd noe som helst, bortsett fra utredninger, og Norges politikere har heller sløst bort norske midler på vås i over 60 år. De kunne sløst det på Nord-Norge, men hvis banen hadde stått der nå, hadde de ikke hatt den å diskutere.
En slik bane ville til og med gjort det mulig å ilandføre tropper og krigsmateriell i Harstad eller innerst i fjordtarmene i Sør-Troms, i Tromsø eller innerst i andre fjordtarmer lengst nord i Norge. Fra fjordbotnene i Finnmark er det ikke fullt så vanskelig å komme seg opp på vidda og enklere å bygge jernbane derfra til Finland.
Det nytter ikke å være etterpåklok. Norsk politikk er ren fiksjon.
1.3) Sulitjelmabanen
Vi kunne nettopp lese at Bodø, et lite handelssted midt på Nordlands-kysten, hadde celebert besøk fra Junaiten hvor forsyningskorridorer ble diskutert. Ser man på kartet, ser man at man fra Bodø reiser rett inn mot Fauske, og innenfor der ligger det en jernbanetrasé fra Finneid til Sulitjelma som ble åpnet i 1892 og nedlagt i 1972. Det viser at det i hvert fall er mulig å komme seg videre inn mot Sverige. Mens jernbanestrekningen som allerede finnes, nok må rustes vesentlig opp.
Ser vi på kartet, vil det letteste være å bygge banen videre sørover mot Balvatnet, og deretter svinge østover, inn i Sverige. Istedenfor å følge bilveien fra Graddis til Arjeplog og Arvidsjaur, burde man heller ta sikte på Kvikkjokk og Jokkmokk, noen av de mer underholdende svenske stedsnavnene som har brakt megen glede gjennom årene. Den svenske innlandsbanen går gjennom Jokkmokk opp til Gällivare, hvor man kobler seg på jernbanen nedover mot Bottenviken.
Tror man at dette vil skje? Nå vil man jo ha politikere i to land til å diskutere det, og da vil det gå fire ganger så lang tid. Oljepengene skal få ben å gå på.
Konsulentbyråene gnir seg i hendene.
1.4) Meråkerbanen
Meråkerbanen fra Trondheim til svenskegrensen ble, kryss i taket, opprustet i 2006 for godstrafikk. Den løper pent nedover mot Östersund, hvor det beste nå hadde vært å få til en rett jernbanestrekning til Umeå, istedenfor å bruke strekningene på kryss og tvers lenger sør i innlandet. Fra Umeå kunne man bygget en jernbanebro over sundet Norra Kvarken over til Vasa i Finland. En slik bro ville gjort underverker for trafikken mellom Nord-Sverige og Midt-Finland, og selvsagt har den vært diskutert i «decennier», som det heter på svenska, uten at det har skjedd noe som helst.
Svenske og finske politikere er kanskje kjappere på avtrekkeren enn norske, men jeg skal ikke vedde på at noe av dette vil skje i min levetid eller i de kommende generasjoner. Det er nemlig slik at det er her landhevningen i Norden er sterkest, slik at det er beregnet at om to tusen år vil det være landfast mellom Umeå og Vasa uansett.
Så da trenger man jo ikke å gjøre noe i mellomtiden.
2) Krigføringen
Når en krig er igangsatt, fortsetter den til den ene parten er desimert og det ikke lenger er mulig å krige. Den som har vunnet, vil selv ha lidd store tap.
I tidligere tider var dette mulig stort sett ved å ha flere menn enn motparten, kombinert med å ha bedre våpen enn motparten, bedre logistikk og bedre taktikker og strategier. I tillegg var det en fordel å være kjent med terrenget, og kulturen i et land gjør at det kjempes sterkere på hjemmebane enn på bortebane.
I dag har våpenstyrken atskillig mer å si enn i tidligere tider. Droner har atskillig større kapasitet enn kanonkuler til å ta ut militære mål. Artilleri kverner gjennom mannskap og forsvarsverker. Fly og helikoptre er mye mer sårbare for missiler som kan følge mål.
Det er en hinsides ødeleggelse.
2.1) Infrastrukturens betydning i krig
Det som imidlertid har vist seg sterkere enn noe, er evnen til å ta ut infrastruktur gjennom presise angrep. Hypersoniske missiler som skytes ut går så raskt at de ikke engang kan sees på radar.
Har man fulgt litt med i den militære operasjonen i Ukraina, vil man vite at russerne har spesialisert seg på å ta ut infrastruktur. De har ventet til troppetransporter har ankommet et jernbaneknutepunkt, og ødelagt knutepunktet og samtidig tatt ut troppeansamlingen.
De har ødelagt sentrale transformatorstasjoner, slik at Ukraina nå har mangel på elektrisk energi og må gjennomføre rullerende utkoblinger. Artilleri-kverningen skjer langs fronten etter ett av Sun Tzus prinsipper: «Når fienden gjør noe dumt, så ikke avbryt ham.»
Dersom russerne ser at USA og de andre NATO-statene sender tropper og materiell til Narvik, Bodø, Trondheim osv., vil de ta ut infrastrukturen med målrettede angrep, helst mot kaianleggene hvor NATO innbiller seg at tropper og materiell skal ilandføres.
Pang.
2.2) Ubrukelige militærkommandoer
Det har egentlig vært interessant å se hvordan NATO-land har bygget ned militæret i de enkelte landene etter krigen. Verneplikten har forsvunnet, og militæret har vært en karrierevei for dem som har spilt pc-spill i ungdommen eller beundret krigsfilmer fra Hollywood. Deres forståelse av krigføring har vært imbesil.
Samtidig har de ikke fornyet krigsmateriellet, men latt det stå og ruste på lager, som de utrangerte stridsvognene på militærlageret utenfor Narvik som skulle smis om til plogjern. Så ble det behov for stridvogner nede i Ukraina, og Norge sendte stolt av gårde disse stridsvognene, som umiddelbart ble gjort om til skrapjern på slagmarken i stedet – ved hjelp av artilleri.
Langsomt, men sikkert, har våpenprodusentene gått over til mer og mer avanserte stridsvogner, krigsfly og marinefartøyer, noe som har begunstiget produsentene, uten at det har hatt noe å si for krigføringen i Ukraina. Det at militært utstyr blir mer avansert, betyr også at det feiler lettere og trenger mer og mer vedlikeholdstid og vedlikeholdspersonell i forhold til kamptid og soldater til å bruke det. Når de snakker om F-16-fly til Ukraina, bare ler jeg. F-16 er feilkonstruert, luftinntaket er for lavt, og konsekvensen er at rullebanen må være bortimot støvfri for at det skal kunne lette. Gjett hva som skjer når en rullebane har mottatt noen små missiler.
Det er ufattelig dyrt å produsere krigsmateriell, men siden nasjonale politikere ikke har noen forståelse av mengder, bevilger de villig vekk, under påvirkning av krigshysteri. At NATO nå forlanger opprustning, betyr ikke at NATO forlangte det for ti eller tyve år siden. Etter at jernteppet falt, har NATO vært opptatt med å styrke USAs posisjon i land langt fra det nordlige Atlanterhav. Krigsindustrien er en gigantisk korrupt samrøre mellom politikere og industriherrer. Ingen stiller spørsmål ved summene som bevilges.
Til sammenligning har russerne en nasjonal våpenindustri som produserer de mengder som trengs til en brøkdel av hva det koster i USA. Etter at Russland tok til motmæle i Ukraina, har våpenprisene i USA blitt tre- og firedoblet. Likevel går det altfor sakte med våpenproduksjon i Europa og USA, så sakte at de militære i Europa er i ferd med å slippe opp for våpen og utstyr.
Siden planlegging for fremtiden ikke har vært et krav innen det militære, er det altfor få i vernepliktig alder som fyller enkle fysiske og enda enklere psykiske krav. Tiår foran pc-en med pizza og cola har fremskaffet en ny menneskerase, Homo Inhabilis, og de fleste ungdommer i dag ville sultet i hjel i en hvilken som helst annen tidsalder.
Militærtjeneste? Glem det.
2.3) Ubrukelige politikere
Mens militæret ikke har greid å skrive noen gjennomtenkt kravspesifikasjon til samfunnet, har politikerne heller ikke greid å forberede seg på en eventuell krig. De er altfor opptatt med å drive krigføring mot egen befolkning, gjennom innslipp av migranter uten utdannelse, arbeidslyst og skattbar inntekt. «Kom til Vesten, hvor du kan voldta og drepe og selge narkotika uten å bli tatt for det, mens du får betalt fra felleskassen!»
Krigføringen stopper ikke der. Politikerne har bevilget penger til seg selv og innsatt sine likesinnede som profesjonelle politikere uten annet ansvar enn å bevege seg i flokk, slik at de også, uten intellektuelle utfordringer, har degenerert til en ny menneskerase, Homo Imbecilis, hvor den største genmutasjonen ser ut til å ha gjort dem immune mot logikk, resonnement og evnen til å se en sak fra flere sider.
Disse Homo Imbecilis ser ut til å være blinde for ødeleggelsen av samfunnet rundt dem. De går bananas for å sette opp naturødeleggende vindturbiner som uansett er uresirkulerbart søppel i løpet av 15 år. De belønner kjøp av elektriske biler, som blir til enorme mengder søppel i løpet av enda kortere tid. De forlanger elektriske anleggsmaskiner og annet morsomt tøv som vil garantere at disse transportkorridorene aldri vil bli utført.
Homo Imbecilis må samle inn skatter og avgifter fra befolkningen til alle de merkverdige påfunnene sine, som selvsagt bidrar til mindre omløp av produktiv kapital, færre produkter, lavere kjøpekraft og – for sikkerhets skyld – lavere evne til å skape noe som helst. Samtidig forsvinner midler i milliardklassen ut av landet hva enten det er såkalt bistand, klimakvoter og klimatiltak eller overføringen til korrupte organisasjoner, uten den minste tanke på sammenhenger. For politikerne skjønner ikke at de en gang vil komme til å gå over streken. Oljeinntektene kommer godt med.
De skjønner ingen sammenheng, som f.eks. den at de ser at det er stor befolkningsreduksjon på gang, mens selve eiendomsskatten og husprisene gjør det umulig for de fleste å skaffe så stort husvære at de kan ale frem mer enn ett eller to barn.
Homo Imbecilis sanker stemmer gjennom å appellere med valgløfter til Homo Inhabilis, disse mer eller mindre ubrukelige mutasjonene som belaster fellesskapet enten gjennom velferdsmidler, ansettelse i bullshit-jobber i stat og kommune, eller for den saks skyld bullshit-jobber i det private næringsliv.
Samtidig er Homo Inhabilis ute av stand til å forstå at de har blitt lurt, at politikerne ikke har til hensikt å holde sine valgløfter utenom det å bevilge mer midler fra felleskassen til sine kumpaner, i ekte fascistisk stil, og at klimaskremsler og virusskremsler bare er hersketeknikker for folk som ikke gidder annet enn å se på NRK og lese storavisene.
Over hele landet har det plutselig gått opp for alt offentlig drevet fra kommunestyrer til universiteter at de «må spare». Selv i kommunestyrer og universiteter finner vi Homo Imbecilis. De har villig vekk latt politikerne overlate energisalg til børs og latt Norge ta ansvaret for at gærningene i Tyskland har lagt ned kullkraftverk og ikke skjønner sammenhengen mellom det og at de må legge ned hundretalls av stillinger i skoler, helsevesen og universiteter.
Men tror du noen av dem adresserer energisystemet, klimahysteriet, beskatningen eller den løpske bistanden og korrupsjonsutpøsingen?
Det er så tragisk at det er komisk, som en kompis så treffende sa det en gang.
2.4) Atomkrigen
Atomvåpen ble utviklet uten at noen vel skjønte hvor kraftige de var. Bombene over Hiroshima og Nagasaki satte et punktum for 2. verdenskrig. Utviklingen har gått mot kraftigere og kraftigere våpen, bombene i 1945 var vel som myggstikk å regne, og derfor har det vært en enighet blant eierne av slike våpen om at de ikke bør brukes uten i ytterste nødsfall.
Det sies at USA har flere grunner til å starte krig mot Russland, hvor stryking av en ubetalbar statsgjeld og presidentvalget i år er av de viktigste. Derfor driver de på med å flytte grensene for NATO nærmere og nærmere Russland. De provoserer Russland gjennom Ukraina-konflikten, og de blir dristigere og dristigere. NATO er godt involvert i Ukraina, noen av de europeiske landene er også store i kjeften, og de diskuterer åpenlyst hvordan de kan slå Russland og dele det opp i småstater.
Russland har advart med at når NATO bare går langt nok, vil Russland slå til med atomvåpen.
Norge har flere mål for atomnedslag. Kongsberg-gruppen bedrev opprinnelig utvikling av våpen til forsvar, og det var uttalt at våpen ikke skulle selges til krigførende. Man har til og med garantier for at land som har kjøpt våpen, ikke sender disse videre til krigførende land.
Jeg har bodd i Narvik og Trondheim, to av transportknutepunktene som vil bli tatt ut dersom Norge blir dratt inn i de kommende krigshandlingene og opererer som viktig infrastruktur for NATO. Jeg bor nå utenfor Kongsberg, en liten småby i ingenmannsland hvor Kongsberg-gruppen de par siste årene har ekspandert voldsomt på krigssiden, særlig med bygninger på det tidligere «Arsenalet». Alle tre byene vil være hovedmål for hypersoniske missiler med eller uten atomstridshoder.
En viktig egenskap ved Homo Imbecilis er at dets største belønning er prestisje. Det vet derfor ikke hvordan det skal gi seg i en presset situasjon. Det kan ikke gi seg. Men så kan det heller ikke se en situasjon fra en annen side.
Det blir spennende å se hva som blir truffet først.
3) Til slutt: en unnskyldning
Jeg var, som de fleste rundt meg, overbevist om at Russland ønsket å erobre Europa og føre krig mot USA. I dag har jeg for lengst skjønt at det var propaganda. Russland har rett og slett aldri ønsket å føre en slik krig, uansett hvor mange psykotiske nordmenn som hevder det i avisartikler og kommentarfelt.
På grunn av propagandaen trodde jeg at kommunistene var krigshissere. I dag har jeg også skjønt at det heller ikke var tilfelle. Tvert om så jeg hvordan jernteppet falt og Sovjetunionen gikk frivillig i oppløsning.
For over tretti år siden ble jeg kjent med folk i vennskapsforeningen Norge-Russland. Det var mitt første møte med folk som så ting fra Russlands side.
Russland har de beste forutsetninger for å gå videre etter at Vesten har falt. For Vesten faller.
Det er bare et spørsmål om når.
Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp eboken her.
