I de fleste fortellinger om krigen i Gaza begynner ikke krigen der den begynte. Krigen startet ikke i Gaza. Krigen begynte 7. oktober, nøyaktig 50 år etter at Egypt og Syria invaderte Israel. Palestinske Hamas-terrorister begikk en ufattelig massakre i Israel. De filmet seg selv som helter og feiret blodbadet. Seiersfeiringen fortsatte hjemme i Gaza, der terroristene slepte med seg alvorlig mishandlede gisler og presenterte dem som krigsbytte for den jublende palestinske befolkningen. Denne makabre jubelen strakte seg helt til Berlin. I bydelen Neukölln ble det danset i gatene, og den palestinske organisasjonen Samidoun delte ut godterier. Internett surret av glade kommentarer.
Mer enn 1200 mennesker døde i massakren. Etter tortur, lemlestelse og voldtekt ble 239 mennesker bortført. Denne massakren fra Hamas er en total avsporing fra sivilisasjonen. Det er en arkaisk skrekk i denne blodtørsten som jeg ikke lenger trodde var mulig i vår tid. Denne massakren har et mønster av utslettelse gjennom pogromer, et mønster som jødene har kjent i århundrer. Det er derfor hele landet er traumatisert, fordi opprettelsen av staten Israel var ment å beskytte mot slike pogromer. Og frem til 7. oktober trodde man at man var beskyttet. Selv om Hamas har sittet på nakken til staten Israel siden 1987. I Hamas’ stiftelsesdokument sto det klart og tydelig at målet var å tilintetgjøre jødene, og at «død for Gud er vårt edleste ønske».
Selv om det har vært endringer i dette charteret siden den gang, er det klart at ingenting har endret seg: Ødeleggelsen av jødene og ødeleggelsen av Israel er fortsatt Hamas’ mål og ønske. Dette er nøyaktig det samme som i Iran. Også i Den islamske republikken Iran har ødeleggelsen av jødene vært en statsdoktrine siden grunnleggelsen, det vil si siden 1979.
Når man snakker om Hamas’ terror, bør Iran alltid inkluderes i diskusjonen. Det er de samme prinsippene som gjelder, og det er derfor storebror Iran finansierer, bevæpner og gjør lillebror Hamas til sin håndlanger. Begge er nådeløse diktaturer. Og vi vet at alle diktatorer blir mer radikale jo lenger de sitter ved makten. I dag består regjeringen i Iran utelukkende av hardlinere. Mullahstaten, med sine revolusjonsgardister, er et skruppelløst, ekspanderende militærdiktatur. Religionen er ikke noe annet enn kamuflasje. Politisk islam betyr menneskeforakt, offentlig pisking, dødsdommer og henrettelser i Guds navn. Iran er besatt av krig, men later samtidig som om landet ikke bygger atomvåpen. Grunnleggeren av det såkalte teokratiet, ayatollah Khomeini, utstedte et religiøst dekret, en fatwa, som slo fast at atomvåpen er uislamsk.
Allerede i 2002 hadde internasjonale inspektører avdekket bevis for et hemmelig atomvåpenprogram i Iran. En russer ble hyret inn for å utvikle bomben. Eksperten fra sovjetisk atomvåpenforskning arbeidet i Iran i årevis. Det ser ut til at Iran forsøker å oppnå kjernefysisk avskrekking, etter Nord-Koreas eksempel, og dét er en skremmende tanke. Spesielt for Israel, men også for hele verden.
Mullahenes og Hamas’ besettelse av krig er så dominerende at den – når det gjelder jødeutryddelsen – til og med overskrider det religiøse skillet mellom sjiamuslimer og sunnimuslimer. Alt annet er underordnet denne besettelsen av krig. Befolkningen holdes bevisst i fattigdom, samtidig som Hamas-ledelsens rikdom øker umåtelig – i Qatar skal Ismael Haniyeh ha milliarder til rådighet. Og menneskeforakten kjenner ingen grenser. For befolkningen er det nesten ikke annet igjen enn martyrdøden. Militæret pluss religionen som en fullstendig overvåkning. Det er bokstavelig talt ikke rom for avvikende meninger innenfor palestinsk politikk i Gaza. Hamas har fordrevet alle andre politiske strømninger fra Gaza-stripen med en utrolig brutalitet. Etter Israels tilbaketrekning fra Gaza-stripen i 2005 ble Fatah-medlemmer kastet ut fra en femtenetasjes bygning som avskrekking.
Følelsene våre er deres sterkeste våpen
Slik tok Hamas kontroll over hele Gaza-stripen og etablerte et ubestridt diktatur. Uutfordret fordi ingen som stiller spørsmål ved det, lever lenge. I stedet for et sosialt nettverk for befolkningen har Hamas bygget et nettverk av tunneler under føttene på palestinerne – til og med under sykehus, skoler og barnehager –, finansiert av det internasjonale samfunnet. Gaza er en eneste militærforlegning, en antisemittisk dypstat under jorden. Fullstendig og likevel usynlig. I Iran finnes det et ordtak: Israel trenger sine våpen for å beskytte sitt folk. Og Hamas trenger sitt folk for å beskytte sine våpen.
Dette ordtaket er den korteste beskrivelsen av dilemmaet med at man i Gaza ikke kan skille det sivile fra det militære. Og det gjelder ikke bare bygningene, men også personellet i bygningene. Den israelske hæren ble tvunget inn i denne fellen i sin respons på 7. oktober. Ikke lokket, men tvunget. Tvunget til å forsvare seg og til å gjøre seg skyldig ved å ødelegge infrastrukturen med alle de sivile ofrene. Og det er nettopp denne uunngåeligheten Hamas har ønsket og utnytter. Siden da har de styrt nyhetene som går ut til verden. Synet av lidelse forstyrrer oss daglig. Men ingen krigsreporter kan arbeide uavhengig i Gaza. Hamas kontrollerer utvalget av bilder og orkestrerer følelsene våre. Følelsene våre er deres sterkeste våpen mot Israel. Og ved å velge ut bildene klarer de til og med å fremstille seg selv som palestinernes eneste forsvarer. Denne kyniske kalkulasjonen har gitt resultater.
«Ganz normale Männer»
Siden 7. oktober har jeg igjen og igjen tenkt på en bok om nazitiden, boken «Ganz normale Männer» av Christopher R. Browning. Han beskriver Reservepolitibataljon 110s tilintetgjørelse av jødiske landsbyer i Polen, da de store gasskamrene og krematoriene i Auschwitz ennå ikke eksisterte. Det var som Hamas-terroristenes blodtørst på musikkfestivalen og i kibbutzene. På bare én dag i juli 1942 ble de 1500 jødiske innbyggerne i landsbyen Józefów slaktet ned. Barn og spedbarn ble skutt på gaten foran husene sine, de gamle og syke i sengene sine. Alle de andre ble drevet ut i skogen, der de måtte kle seg nakne og krype på bakken. De ble hånet og torturert, så skutt og etterlatt i en blodig skog. Mordene ble perverse.
Boken heter «Ganz normale Männer» («Helt normale menn») fordi denne reservepolitibataljonen ikke besto av SS-menn eller Wehrmacht-soldater, men av sivile som ikke lenger ble ansett for å være egnet til militærtjeneste fordi de var for gamle. De kom fra helt normale yrker og ble til monstre. Først i 1962 ble det satt i gang en rettssak om krigsforbrytelser. Rettsreferatene viser at noen av mennene «fikk et enormt kick ut av det hele». Sadismen gikk så langt at en nygift kaptein tok med seg sin kone til massakrene for å feire bryllupsreisen. For blodtørsten fortsatte i andre landsbyer. Og kvinnen spaserte rundt i den hvite brudekjolen hun hadde tatt med seg, blant jødene som hadde blitt drevet sammen på torget. Hun var ikke den eneste kona som fikk lov til å komme på besøk. I rettsdokumentene forteller kona til en løytnant: «En morgen satt jeg sammen med min mann i hagen til boligen hans og spiste frokost, da en enkel mann fra troppen hans kom bort til oss, inntok en stiv holdning og erklærte: – Herr løytnant, jeg har ikke spist frokost ennå! Da min mann så spørrende på ham, forklarte han videre: – Jeg har ennå ikke drept en jøde.
De innser ikke lenger sin frihet
Er det riktig å tenke på nazistenes massakrer den 7. oktober? Jeg mener det er riktig å gjøre det, fordi Hamas selv ønsket å fremkalle minnet om Shoah. Og de ønsket å demonstrere at staten Israel ikke lenger er en garanti for jødenes overlevelse. At deres stat er en luftspeiling, at den ikke vil redde dem. Logikken forbyr oss å være i nærheten av ordet Shoah. Men hvorfor må den forby dét? Fordi følelsen du har, ikke kan unngå denne pulserende nærheten.
Og så er det noe annet som slår meg og minner meg om nazistene: den røde trekanten fra det palestinske flagget. I konsentrasjonsleirene var det symbolet for kommunistiske fanger. Og i dag? I dag kan man se det igjen i Hamas-videoer og på fasader på bygninger i Berlin. I videoene brukes det som en oppfordring til å drepe. På fasadene markerer den mål som skal angripes. En stor rød trekant ruver over inngangen til technoklubben About Blank. I årevis var det en selvfølge at syriske flyktninger og homofile israelere danset her. Men nå er ingenting en selvfølge lenger. Nå skriker den røde trekanten over inngangen. En raver med jødisk familie fra Libya og Marokko sier i dag «Det politiske klimaet vekker alle demoner. For høyresiden er vi jøder ikke hvite nok, for venstresiden er vi for hvite.» Jødehatet har slått rot i Berlins uteliv. Etter 7. oktober krympet Berlins klubbliv bokstavelig talt sammen. Selv om 364 unge mennesker, ravere som dem, ble slaktet ned på en technofestival, kommenterte ikke klubbforeningen saken før flere dager senere. Og selv dét var bare en overfladisk øvelse, for antisemittisme og Hamas ble ikke engang nevnt.
Jeg levde i et diktatur i over tretti år. Og da jeg kom til Vest-Europa, kunne jeg ikke forestille meg at demokratiet noen gang kunne bli trukket i tvil på en slik måte. Jeg trodde at i et diktatur blir folk systematisk hjernevasket. Og at i demokratier lærer folk å tenke selv, fordi det er individet som teller. I motsetning til i et diktatur, hvor selvstendig tenkning er forbudt og tvangskollektivet dresserer folk. Og hvor individet ikke er en del av kollektivet, men en fiende. Jeg er rystet over at unge mennesker, studenter i Vesten, er så forvirret at de ikke lenger er klar over sin frihet. At de tilsynelatende har mistet evnen til å skille mellom demokrati og diktatur.
Det er absurd at for eksempel homofile og skeive demonstrerer for Hamas – slik de gjorde i Berlin 4. november. Det er ingen hemmelighet at ikke bare Hamas, men hele den palestinske kulturen, forakter og straffer LHBTQ-personer. Bare et regnbueflagg på Gaza-stripen er utenkelig. Hamas’ sanksjoner mot homofile spenner fra minst hundre piskeslag til dødsstraff. I en spørreundersøkelse i de palestinske områdene i 2014 svarte 99 prosent av de spurte at homofili var moralsk uakseptabelt. Man kan også ta en satirisk tilnærming, slik bloggeren David Leatherwood gjør på «X»: Å demonstrere for Palestina som skeiv er som å demonstrere for Kentucky Fried Chicken som kylling.
Jeg lurer også på om studentene ved mange amerikanske universiteter vet hva de gjør når de roper i demonstrasjonene: «Vi er Hamas», eller til og med: «Elskede Hamas, bomb Tel Aviv!» Eller «Tilbake til 1948». Er det fortsatt uskyldig eller allerede idiotisk? Selv om massakren den 7. oktober ikke lenger nevnes i disse demonstrasjonene. Og det er skandaløst når 7. oktober til og med blir tolket som en hendelse som ble iscenesatt av Israel. Eller når det ikke sies et eneste ord om kravet om frigivelse av gislene. Når Israels krig i Gaza i stedet fremstilles som en vilkårlig erobrings- og utslettelseskrig fra en kolonimakt.
Ser unge mennesker bare klipp på Tiktok? Samtidig virker ikke lenger begrepene follower, influencer og aktivist ufarlige på meg. Disse elegante internettordene er alvorlige. De fantes alle sammen før internett. Jeg oversetter dem tilbake til den tiden. Og plutselig blir de stive som metallplater og altfor tydelige. For utenfor internett betyr de tilhengere, påvirkningsagenter, aktivister. Som om de var hentet fra treningsfeltet til et fascistisk eller kommunistisk diktatur. Smidigheten er uansett en illusjon. For jeg vet at ordene gjør det de sier. De fremmer opportunisme og lydighet i kollektivet og fritar folk fra å ta ansvar for det gruppen gjør.
Det skulle ikke forundre meg om noen av demonstrantene var studenter som for bare noen måneder siden protesterte mot undertrykkelsen i Iran med parolen «Kvinner, liv, frihet». Jeg blir forferdet når de samme demonstrantene i dag viser solidaritet med Hamas. Det virker på meg som om de ikke lenger forstår den avgrunnsdype selvmotsigelsen i innholdet. Og jeg lurer på hvorfor de ikke bryr seg om at Hamas ikke engang ville tillate den minste demonstrasjon for kvinners rettigheter. Og at kvinner som hadde blitt krenket den 7. oktober ble paradert som krigsbytte.
På campus ved University of Washington leker demonstranter gruppespillet «Folkets domstol» for underholdningens skyld. Representanter for universitetet blir stilt for retten for moro skyld. Og så kommer dommene, og alle brøler i kor: «Av sted til galgen» eller «til giljotinen». Folk klapper og ler, og de døper campingplassen sin «Martyrens sted». I form av happenings feirer de sin egen kollektive dumhet med god samvittighet. Man kan lure på hva som undervises på universitetene i dag.
For meg virker det som om antisemittismen siden 7. oktober har spredt seg som et kollektivt fingerknips, som om Hamas var påvirkeren og studentene tilhengerne. I medieverdenen med influencere og deres følgere er det bare de raske klikkene på videoene som teller. Øyenvippene som blafrer, de livlige følelsene som kommer til uttrykk. Det samme trikset fungerer her som i reklame.
Er massenes mottakelighet, årsaken til katastrofen i det tjuende århundre, i ferd med å ta en ny vending? Komplisert innhold, nyanser, sammenhenger, motsetninger og kompromisser er fremmed for medieverdenen.
Dette kommer også til uttrykk i et tåpelig opprop fra internettaktivister mot kortfilmfestivalen i Oberhausen. Festivalen er verdens eldste kortfilmfestival og feirer i år sitt syttiårsjubileum. Mange store filmskapere startet sin karriere her med tidlige verk. Miloš Forman, Roman Polański, Martin Scorsese, István Szabó og Agnès Varda. To uker etter Hamas-feiringen i Berlins gater skrev festivalsjef Lars Henrik Gass: «En halv million mennesker gikk ut i gatene i mars 2022 for å protestere mot Russlands invasjon av Ukraina. Det var viktig. La oss nå sende et like sterkt signal. Vis verden at Hamas-vennene og jødehaterne i Neukölln er i mindretall. Kom, alle sammen! Vær så snill!»
Dette utløste en fiendtlig respons på internett. En anonym gruppe beskyldte ham for å demonisere solidariteten med den palestinske frigjøringen. Gruppen forsikret ham om at den ville «oppfordre» det internasjonale filmsamfunnet til å revurdere sin deltakelse på festivalen. En tilslørt oppfordring til boikott, som mange filmskapere fulgte ved å avlyse sine engasjementer. Lars Henrik Gass sier med rette at vi for tiden opplever en regresjon i den politiske debatten. I stedet for politisk tenkning råder en esoterisk forståelse av politikk. Bak dette ligger ønsket om konsistens og konformitetspresset. Også på kunstscenen er det blitt umulig å skille mellom det å forsvare Israels rett til å eksistere og det å kritisere landets regjering samtidig.
Derfor blir det ikke engang vurdert om ikke det verdensomspennende opprøret over de mange døde og lidelsene i Gaza kan være en del av Hamas’ strategi. Hamas er døve og blinde for sitt eget folks lidelser. Hvorfor skulle de ellers beskyte grenseovergangen Kerem Shalom, der de fleste nødhjelpsleveransene ankommer? Eller hvorfor skulle de ellers skyte på byggeplassen for en midlertidig havn, dit nødhjelpsforsyninger snart skal ankomme? Vi har ikke hørt et eneste ord om sympati for Gazas befolkning fra Sinwar og Haniye. Og i stedet for et ønske om fred, bare maksimale krav som de vet at Israel ikke kan oppfylle. Hamas satser på en permanent krig med Israel. Det ville være den beste garantien for deres fortsatte eksistens. Hamas håper også å isolere Israel internasjonalt, koste hva det koste vil.
I Thomas Manns roman «Doktor Faustus» sies det at nasjonalsosialismen har «gjort alt tysk uutholdelig for verden». Jeg har inntrykk av at strategien til Hamas og deres støttespillere er å gjøre alt israelsk, og dermed alt jødisk, uutholdelig for verden. Hamas ønsker å opprettholde antisemittismen som en permanent global stemning. Derfor ønsker de også å omtolke Shoah. Nazistenes forfølgelse og flukten til Palestina skal også trekkes i tvil. Og til syvende og sist Israels rett til å eksistere.
Manipulasjonen går så langt som til å hevde at det tyske minnet om Holocaust kun tjener som et kulturelt våpen for å legitimere det vestlig-hvite «bosettingsprosjektet» Israel. Slike ahistoriske og kyniske omvendinger av forholdet mellom gjerningsmann og offer har til hensikt å forhindre enhver differensiering mellom Shoah og kolonialisme. Med alle disse konstruksjonene blir Israel ikke lenger sett på som det eneste demokratiet i Midtøsten, men som en kolonialistisk mønsterstat. Og som en evig angriper, som det er berettiget å føle blindt hat mot. Og til og med ønsket om å ødelegge landet.
Den jødiske poeten Yehuda Amichai sier at et kjærlighetsdikt på hebraisk alltid er et dikt om krig. Ofte er det et dikt om krig midt i en krig. Diktet «Jerusalem 1973» minner om Yom Kippur-krigen:
«Triste menn bærer minnet om
sine kjære i ryggsekken, i sidelommene,
i ammunisjonsbeltene, i sekkene i sjelen,
i tunge drømmebobler under øynene.»
Da Paul Celan besøkte Israel i 1969, oversatte Amichai Celans dikt og leste dem opp på hebraisk. Det var her to overlevende fra Shoah møttes. Jehuda Amichai ble kalt Ludwig Pfeuffer da foreldrene hans flyktet fra Würzburg.
Besøket i Israel rørte Celan. Han møtte skolekamerater fra Czernowitz i Romania som, i motsetning til hans myrdede foreldre, hadde klart å flykte til Palestina. Paul Celan skrev til Jehuda Amichai etter besøket, kort tid før han døde i Seinen: «Kjære Jehuda Amichai, la meg gjenta det ordet som spontant kom over mine lepper under vår samtale: Jeg kan ikke forestille meg verden uten Israel, og jeg ønsker heller ikke å forestille meg den uten Israel.»
Forfatteren og nobelprisvinneren Herta Müller leste denne teksten på 7. oktober-forumet for «Jødisk kultur i Sverige» i Stockholm den 25. mai.
