Tre NUPI-forskere kommer i en kronikk i Aftenposten med alvorlig kritikk av Stoltenberg og nye Nato. Formen er forsiktig: Vil et mer ydmykt Nato være et sterkere Nato? Vi forstår at svaret er ja, men hva vil ydmykhet si? Det er her de tre forskerne demonstrer at evnen til selvstendig tenkning ikke helt har forsvunnet innen akademia som egentlig er betalt for å levere innspill, både til ledelse og befolkning, men i liten grad gjør det.

Julie Wilhelmsen, Paul Beaumont, Kristian Lundby Gjerde er alle ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi). Wilhelmsen var en etablert Russland-kjenner lenge før 24. februar 2022. Men da hun brukte sin kunnskap til å forklare Russlandsmotiver slik at vi kanskje kunne forstå motparten bedre, ble hun beskyldt for å løpe Putins ærend. I et intervju i Klassekampen fortalte hun at dette gikk inn på henne.

Noe har skjedd med den norske offentligheten og de som forvalter den og krigen har gjort det nærmest umulig å komme med motforestillinger, jfr. Kjetil Bjørnstad-debatten i Aftenposten.

De tre forskerne minner om at dagens Nato er et annet. Fra å ha vært en forsvarsallianse er det blitt en beskytter av «den internasjonale regelbaserte orden» og det er noe ganske annet.

-Historien Nato forteller om seg selv og sin rolle i verden, forandrer seg, skriver de og det er en fremstilling som Det globale sør ikke deler.

Men det hører vi svært lite om i norske medier og norsk debatt. Der er det Jens og Nato-narrativet som gjelder.

Akkurat som Øystein Steiro Sr. påpeke i en kommentar i Document: Vesten har foretatt seg en rekke ting som ikke akkurat oppfyller folkeretten. Wilhelmsen, Beaumont og Gjerde minner om det samme:

Problemet for Nato er at alliansen har utvidet sine ambisjoner internasjonalt samtidig som tidligere handlinger motarbeider denne ambisjonen.

Nato fremstiller seg nemlig som forsvarer av den regelbaserte verdensordehnen nå og i fortiden. Men for et publikum som følger godt med, kan dette lyde hult.

Også Nato-land har brutt folkeretten når de har funnet det nødvendig (Irak 2003, droneangrep som del av krigen mot terror, Guantanamo Bay-fengslet eksisterer fremdeles). Bush-æraens amerikanske «unilateralisme» og konsekvensene av den huskes og føles mange steder i verden.

Ok forfatterne vil at Nato skal være mer konsistente og ærlige om at alliansen også har sine svin på skogen. Men grunnen til at Nato ikke vil er at alliansen har gjennomgått et hamskifte. Det begynte med out-of-area-operasjoner etter 9/11. Men uttrykket «den internasjonale regelbaserte orden» kom seilende inn og skulle liksom være selvforklarende. Det hadde alltid vært der, nå ble man bare mer bevisst på at den måtte forsvares.

I virkeligheten var uttrykket en eufemisme som skjulte noe helt annet. De tre forfatterne er inne på det: Totalforsvar.

Truslene, som ifølge Nato tar form av alt «from tweets to tanks», er blitt brukt til å legitimere koordinering av det som kalles medlemmenes «samfunnsmessige motstandskraft» (societal resilience).

Fordi gode verdier, som frihet, demokrati og rettsstat, ansees å utgjøre limet i alliansen, har Nato fått som ny oppgave å beskytte og være på vakt mot undergraving av disse verdiene – internt som eksternt. Dette gjøres gjennom spesifikke retningslinjer for alt fra helseomsorg til flyplasser.

Nato-landenes borgere skal dessuten påvirkes og overbevises om alliansens misjon og aktiviteter, blant annet gjennom bruk av sosiale medier.

Nå er det ikke krummingen på agurker man vil bestemme, nå er det samfunnets totale aktivitet. Hvis alt er sikkerhet vil det si at vokterne også ser seg om etter indre fiender. Det har man til overmål gjort i USA og antagonisert halvparten av befolkningen. De tre forfatterne nevner ikke Obama og Biden-regimets misbruk av statlige organer med ett ord. Derimot blir Trump og hans omgang med sannhet nevnt. Dette er blekt.

Det forfatterne skildrer er overgangen fra «forsvar» i klassisk forstand til den totale overvåkingsstat. Man trenger ikke ha store historiske kunnskaper for å forstå hva det gjør med samfunnet og hvor vi er på vei.

De tre forskerne beklager at Nato har inntatt rollen som forsvarer av sannhet og fakta og oppkastet seg til dommer. Vi kjenner det godt fra den dype staten i USA som går et skritt lenger:- Vi bestemmer hva som er sannhet.

De tre forskerne har en indirekte tilnærming. De forstår og vet nok mer enn de sier.

All den tid mye av Natos kommunikasjon er rettet mot forsvar av pågående politikk og tidligere handlinger, vil den nødvendigvis ha slagside.

Dessuten er en uheldig effekt av posisjoneringen som sannhetens forsvarer at det stadig antydes at kritikere av alliansens informasjon er ofre for desinformasjon.

Nettopp. Kritikere er statsfiender. Tidligere var kritikk tillatt, nå får kritikerne et stempel i pannen.

Her begår de tre forskerne en utillatelig unnlatelse. De nevner at russerne hele tiden forsøker å påvirke oss. Men den dype staten brukte denne kunnskapen til å destabilisere det amerikanske presidentvalget i 2016 og 2020. I 2016 kompromitterte de Five Eyes-samarbeidet og i 2020 toppledelsen i sikkerhetstjenestene som rykket ut og sa Hunters laptop var russisk desinformasjon. Det var en helt utilgivelig innblanding. Norske medier har ikke en gang skrevet om det.

Det de tre forskerne implisitt sier, med mild stemme, er at Nato har endret karakter. Det er blitt en totalaktør for et totalforsvar i en totalitær stat. Er det noen grunn til at India skal være medlem av denne alliansen slik at man kan vinne over Russland?

Faktum er at det blir stadig vanskeligere å oppdage den moralske forskjell på Russland og Nato ved USA. EU og Nato glir over i regimer, fjernt fra egen befolkning som driver maktpolitikk. Algoritmer og kunstig intelligens har gått til hodet på dem.

Offentligheten har et desperat behov for å komme ajour med utviklingen, før «forsvarsalliansen» styrter oss ut i storkrig.