Hansa PowerBridge-prosjektet er et samarbeid om en 700 MW overførings­kabel mellom nett­operatørene Svenska Kraftnät og Tysklands 50Hertz. Målsettingen var å lette overføringen enda mer «fornybar energi» fra Norden til Tyskland, men nå er prosjektet kansellert fordi den svenske regjeringen er bekymret for kraft­balansen både i Sverige og i Tyskland.

Energiminister Ebba Busch har oppgitt «ineffektivitet i det tyske elektrisitets­markedet» som hoved­årsaken til beslutningen ifølge Zerohedge.com, og under­streker at å koble Sør-Sverige til Tyskland kan føre til høyere priser og økt ustabilitet. Sverige har nemlig allerede en økende kraftkrise på grunn av satsingen på vindkraft, og Tyskland lider også under sine selv­påførte energi­problemer.

Stadig større energiproblemer

Sverige er delt inn i fire kraft­pris­soner for å bedre håndtere flaske­halser og sikre seg mot kraft­mangel i hele landet. Tyskland på sin side opererer som en enkelt kraft­markeds­sone, noe som har skapt store problemer mellom det vindrike nord og det energi­krevende sør. Tyskland har motsatt seg å innføre kraft­pris­soner fordi det kunne gi store pris­økninger for de industrielle regionene i sør – ikke ulikt det vi ser i Norge mellom nord og sør.

Nå er tyskerne skuffet over den tapte muligheten til å styrke Europas indre kraftmarked med Hansa PowerBridge – som om Tyskland er svenske kraft­kunders problem. Kanselleringen gjør Tysklands nye energi­strategi enda viktigere: Nylig ga nemlig EU Tyskland uformell godkjenning til å subsidiere byggingen av 10 GW ny gass­kraft­kapasitet. Du leste riktig: Tyskland skal investerte stort i nye gass­kraft­verk, mens Norge skal legge ned gass­kraft­verk­ene på platt­formene i Nordsjøen. Tyskland trenger nemlig mer «backup­kraft» for å stabilisere nettet når vind og sol forsvinner – noe det jo gjør nesten daglig, og hver natt. Og det kommer jo aldri til å ta slutt.

Storsatsing på Hydrogen

De nye gasskraft­verkene skal drives av enda mer naturgass, men tidsriktig nok skal de også designes for å være konverter­bare til hydrogen. England har nemlig startet et kolossalt prosjekt for en overgang til såkalt «hydrogen­økonomi», og EU på sin side satser på «H2Med», Europas første «hydrogen­­korridor», som skal frakte opptil 2 millioner tonn (!) «grønt hydrogen» til Frankrike og Portugal gjennom Barcelona and Zamora. Også Tyskland har kastet seg på denne «løsningen», og Norge er naturligvis med på hydrogen­kjøret, som er bare nok et grønt politisk eventyr om «den nye oljen».

Det er bare et ørlite problem med disse grandiose planene for å redde kloden fra klima­ragnarok med hydrogen: Ingen hverken kan eller vil forklare hvor energien til å produsere alt dette hydrogenet skal komme fra. Hydrogen blir nemlig vanligvis produsert av naturgass gjennom et betydelig energitap. Fremtidens «grønt hydrogen» skal trylles frem ved å spalte vann med ufattelige mengder elektrisitet, noe som gir et energitap oppimot 80 prosent fra fabrikk til forbruker. Den strømmen finnes ikke, planen er ikke bærekraftig for noen økonomi, og det skal skje i et EU som allerede har stor kraftmangel.

Et farlig selvbedrag, uten ende

Til tross for alle negative resultater og kostbare problemer har Tyskland fortsatt som mål å være 80 prosent selvforsynt med «fornybar energi» fra sol og vind innen 2030. Det tallet skal økes til 100 prosent innen 2045, når «karbon­nøytralitet» skal være oppnådd gjennom å bygge nok solpaneler og vindturbiner – som på ingen måte er «fornybart», men tvert om ressurs­krevende tung­industri med lav resirkulerings­grad. Og dette skjer i Tyskland, som sitter på minst 150 år med kullreserver rett under føttene. Energikrisen er altså selvpåført fiksjon.

Hydrogen er det grønne skiftets siste fiktive rednings­planke før det grønne sammen­bruddet: Hvis man har strøm­mangel nå til tross for enorm utbygging av «fornybart», hvorfor skal strøm­mangelen bli mindre når man bygger ut enda mer? Når skal det mirakelet inntreffe? At man kan drive et moderne samfunn med energi utelukkende fra sol og vind, er nemlig en myte uten fundament eller empiri, og vil aldri lykkes. Man jager uoppnåelige mål, basert på falsk reklame fra profitørene i fornybar-industrien – hvis eneste mål er å kare til seg så mye offentlige penger som mulig før klima-boble­økonomien imploderer.

Nå har problemene har blitt umulige å skjule, og derfor begynner avtalene å rakne.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.