Hva er det med puppene? Hvorfor trekkes blikket i den retningen uansett om man vil eller ikke, og uansett om damen er vakker eller fæl, ung eller gammel?

Jeg har selvfølgelig lest og hørt mange godt underbygde vitenskapelige teorier. De reduserer mannen til et sett uverdige forplantningsinstinkter. Altså: I samme øyeblikk som et par hyggepupper vugger forbi, fordamper vettet, og bare uforklarlige mirakler holder mannen (og enkelte andre) fra å falle ned på alle fire og ule.

Forklaringen er lite tilfredsstillende. Det må være mer ved disse kvinnens mykfaste fristelser. Om verden var rettferdig, kunne man gå rett bort og ta på dem uten fare for ørefiker, anskrik, arrestasjon og tap av anstendighet. Ja, ikke lummer-grafsende, selvfølgelig, nei, bare ømt og beundrende, og kanskje med et vennlig utbrudd: «Du verden så fint.»

De aller modigste kunne skjøte på begeistringen med et «Kan jeg få smake?» Men det forutsetter evnen til å lese makker … godt. Svært godt, faktisk.

Foto: Martin Sylvest/Ritzau Scanpix

Mange har ofte lyst til å smake (har jeg hørt, da!), selv om de later som om det ikke kunne falle dem inn. Selv blikket til meget prinsippfaste herrer får glipptak når de havner foran en levende barm. De snakker voksent, men et sted inne i hjernen dirrer det, og noe er i ferd med å smelte.

Nå må man ikke lure seg selv til å tro at kvinnene ikke vet det. Kvinner (og enkelte andre) er smarte, mye smartere enn vi tror. De bruker kjempemasse penger på undertøy hvis eneste funksjon er å fremheve alt det vi ikke har lov til å se på.

Der er de aldeles uten hemninger. BH’en er ikke lenger et plagg, men en pådriver: Puppene presses formelig mot netthinnene. Trusen synliggjør hoftekam og skambue (alias venusberg) og rumpeballer tvers igjennom bukser og drakter og kjoler. Sykkelbuksens inntreden i kvinnens hverdag har mye å stå til ansvar for. (Si hei til glufsa.) Men har ikke vært like nådig mot herrene.

Nakne kvinner er mindre spennende, for de viser jo alt – og det må de selvfølgelig gjerne. Påkledde kvinner, derimot, er tabloide og djevelsk opptatt av å fremheve kroppens «greatest hits”: Pupper og underliv.

De er smarte, utspekulerte og ondskapsfulle. De har videreutviklet kunsten ”bare se, men ikke røre” til «hverken se eller røre”, altså fra fristelse til tortur. Mennene (og en del andre) må spille blinde, og det greier de jo ikke. Egentlig vil heller ikke kvinnene at de skal greie det.

Vi er tilbake ved epletreet. Det var forbudt å spise epler i riktig gamle dager. Men Eva fristet Adam. Og Adam var ikke Adam for ingenting. Han lot seg friste. Det så jo ut til å være et godt eple. Et rødt, skinnende et som sa KNASK! når man tok en bit. Før han visste ordet av det hadde han oppdaget beveren. Da oppfant likegodt Eva bikinien (prototypen). Og de var i gang.

Nå skulle dette handle om pupper. Vi har fastslått at det er politisk ukorrekt å se for mye på dem. Samtidig er det meningen at vi skal det. Sånn er det bare.

Men hvilke pupper er de fineste? Spørsmålet kan utløse verdenskriger, for der er ikke menn (og en del andre) enige i det hele tatt. Gammel som jeg er, har jeg sett såpass mange at jeg bør kunne uttale meg med en viss autoritet. Likevel merker jeg at svaret ikke gir seg uten videre.

Den lille bygda Laukvik i Lofoten arrangerte VM i toppløs aking. Om lag 500 tilskuere hadde møtt fram for å se et tretti talls deltagere sette utfor i i mange rare kostymer og akebrett av ymse typer. Her er Live fra Svolvær på vei til mål.
Foto: Terje Bendiksby / NTB

Det flyr en del kvinner rundt og tror at pupper må være veldig store og faste, nærmest av herdet gummikvalitet. Det gjør meg trist. Disse kvinnene hisser hverandre opp til å forandre på det de har, enten de nå er «for slappe» eller «for små». NÅ MÅ DE Gl SEG MED DET DER!

Silikon er ikke bare juks, det er hærverk mot skaperverket! En sånn gummihard ball med oppstoppervorter hører ikke hjemme på damer, og slett ikke på voksne damer. De har pupper med sjel. De er mjukere og vennligere enn ungpikepuppene. De smiler, de blunker, de har levd litt – ofte har de medvirket til at menneskeheten er økt med et par-tre sjeler – og nå, signaliserer de, akkurat nå er de der for deg. Bare deg. Kjekken.

Egentlig er alle pupper herlige. De små, nølende som blygt byr sine skøyeraktige knopper frem. De lange bananpuppene som søker ut i bakken. De overmodne sprengfruktene som får mannsøyne til å eksplodere. Det er slengpupper, håndfuller, munnfuller, odde par og like par. Innbydende alle sammen fordi de lever, de er av hud og varme, og de er myke på den riktige måten.

Det deilige er jo nettopp forskjellene. Kvinnepuppene har like mye personlighet som sine eiere.

Kvinnene bør og må tenke: «Disse puppene er mine og bare mine, de ser ikke ut som noen andres. De gjør meg til en unik del av mangfoldet.»

Stapper du silikon inn, blir du bare én av mange. En hvem som helst i dagens motebilde. Dessuten er det ingen som lurer på hvordan silikonpupper ser ut, vi vet hvordan de ser ut, og da forsvinner også spenningen med å fantasere om hvordan det står til under jumperen. Silikon er silikon. Hvis det er fremtiden i våre hender, kan man i grunnen like gjerne begynne å samle på gamle Cocktail. Der er i hvert fall alt ekte.

Dette skulle være en hyllest til puppene, våre gode venner og inspiratorer. Det er også en støtteerklæring til alle der ute som håper og tror. Ta det med ro, dere har mer enn nok og alt som skal til.

Men kan kvinnene – som jo alltid vet mer enn menn – forklare meg hvorfor vi herrer (og en del andre) alltid og så inderlig gjerne vil, ja, rent ut sagt må, klå og suge på pupper?

Iakttar man det nøkternt utenfra, nærmest som en flue på veggen, kan man nemlig føle seg litt dum. Jeg spør for en venn.

Og siden det er litt plass igjen, hvorfor ikke noen ord om en Beatles-sang som har en hyllest til puppen som gjennomgangstema – uten at folk oppdaget det før mange år senere. Jeg tenker på «Girl», et av nøkkelkuttene på klassikeren «Rubber Soul» fra desember 1965, og også en mektig single-slager i Norge sammen med «Michelle» året etter.

«Michelle» var den store hiten i Norge i 1966. Men det var låten på baksiden, «Girl», som øste pupper inn i de tusen hjem. (Cover: EMI Norge)

«Girl» ble skrevet med George Martins kniv på Lennon og McCartneys struper, bare timer før deadline. Albumet manglet to låter, de måtte være på plass neste dag, John og Paul ble sendt hjem med lekser: Når dere kommer i morgen må dere ha med hver deres låt.

Paul skrev «You Won’t See Me», delvis bygget på refrenget til Four Tops-slageren «It’s The Same Old Song». Johns bidrag var suget helt av eget bryst – eller antagelig snarere av en venninnes.

Ordene må ha kommet lett til ham tross tidspresset, han lot fantasien flyte – sigarettene (de gøyale) virket, men selv om det er en finne-på-i-farten tekst, fremføres den med naken oppriktighet og gir et glimt av en annen Lennon, en myk machomann, han synger kjærlig, med klumpen i halsen, og man lar seg bevege, inntil pupp-pupp-pupp-koringen i broen (tit-tit-tit på engelsk) slår inn og legger seg sømløst under sangstrofene.

Refrenget består bare av et drømmende, flerstemt «girl» etterfulgt av den umiskjennelige lyden av inhalering: «Fffffffffffff.» The Beatles på randen av et fnis.

She’s the kind of girl who puts you down (Tit, tit, tit, tit, tit, tit, tit, tit)

When friends are there, you feel a fool (Tit, tit, tit, tit, tit, tit, tit, tit)

When you say she’s looking good (Tit, tit, tit, tit, tit, tit, tit, tit)

She acts as if it’s understood (Tit, tit, tit, tit, tit, tit, tit, tit)

«Girl» var planlagt utgitt på single i USA i november 1977. Man trykket opp covere. Men platen ble aldri laget. Noen fikk kalde føtter. (Cover: Capitol)

She’s cool, ooh, ooh, ooh (Tit, tit, tit, tit, tit, tit, tit, tit, tit, tit, tit, tit, tit, tit, tit, tit)

Girl – ffffffffffffffff

Lennon er ute med revestreker. «Girl» fanger sin egen tvetydighet med et deilig dopet flir, og plutselig er det ikke sikkert at en strofe som «Was she told when she was young that pain would lead to pleasure» er så uskyldig som den synges. «Girl» har både glimt i øyet, gråt i brystet og ris bak speilet. En gåte. Og gåter trenger vi.

Men siden dette dreier seg om pupper, er sangen først og fremst av interesse fordi den presterte å si «tit» godt over hundre ganger uten at en kjeft i BBC (eller andre steder) reagerte. Slik sett kan man hevde at «Girl» er puppens nasjonalsang, akkurat som «Penny Lane» er pettingens nasjonalsang («a four of fish and finger pies», og alle skjønner hva en finger-pai er) og «I Am The Walrus» en ode til kjønnsforvirring og ikke minst underbuksens fall («Boy, you been a naughty girl, you let your knickers down»). Beatles slapp ikke unna med sistnevnte, der var BBC på hugget med én gang. Men ellers lurte de fleste rampestrekene deres seg under radaren. Til og med Paul McCartneys forplantningsbrøl «Why Don’t We Do It In The Road” (“no one will be watching us”).

Så meget for de fire englebassene fra Liverpool.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!