Parisavtalen fra 2015 hadde som mål å «redusere risikoen for og konsekvensene av klimaendringene» ved å eliminere klimagassutslippene i løpet av siste halvdel av dette århundret.

Det sentrale elementet i strategien var en global overgang til energisystemer med lave utslipp.

Nesten ti år senere er det på tide å spørre seg hvordan det går med energiomstillingen, og hvordan den kan komme til å gå i fremtiden, skriver Steven E. Koonin i Wall Street Journal. Han tar utgangspunkt i «issue attention cycle», altså at oppmerksomheten mot problemene går i en bestemt syklus. De fem fasene i denne syklusen ble beskrevet i 1972 av Anthony Downs, og markerer økningen, toppen og nedgangen i offentlig oppmerksomhet rundt store problemer.

Det er skremmende å se hvor tett energiomstillingen så langt har fulgt Downs’ beskrivelse.

Koonin går gjennom de fem ulike fasene.

Fase 1: Spørsmålet om «global oppvarming» opptok klimaforskere gjennom 1980-tallet, uten særlig interesse hos befolkningen.

Fase 2: For rundt 35 år siden  ble problemet omdøpt til «klimaendringer», og fikk økende offentlig oppmerksomhet, særlig i mediene.

Disse årene var preget av en iver etter å gjøre noe for å «løse» problemet. Paris-avtalen i 2015 ble regnet som et vendepunkt, hvor alle vestlige land vedtok hårete klimamål.

Men kuttene i utslipp som ble forespeilet i Paris har vist seg å være ren fantasi.

Utslippene økte til et rekordhøyt nivå i 2023, med et forbruk av kull, olje og naturgass som hver for seg nærmer seg rekordnivåer.

Tross investeringer på 12 billioner dollar i løpet av de ni årene som slutter i 2023, står fortsatt fossilt brensel for rundt 80 prosent av verdens energiforsyning. FN anslår at utslippene i 2030 vil være nesten dobbelt så høye som et nivå som er forenlig med Paris-ambisjonene.

Utfordringene med å redusere utslippene har lenge vært åpenbare for de få som har satt seg inn i demografi, økonomi og energiteknologi.

«Klimakrisen» har gått inn i Downs’ neste fase.

Fase 3: Ambisiøse mål kolliderer med teknisk-økonomiske realiteter.

«Grønne», ulønnsomme investeringer estimeres til 5 prosent av den globale økonomien. En stadig fattigere europeisk befolkning som gjør opprør mot de stadig økende prisene, og industrien trekker seg ut av den grønne galskapen og jakter heller på billig energi.  USAs massive subsidier strekker heller ikke til. Det blir stadig mer åpenbart at klimamålene ikke kan nås, akkurat som Document har skrevet og sagt i mange år.

Samtidig som energiproduksjonen ikke strekker til økes strømbehovet som følge av satsing på datasentre, kunstig intelligens (KI) og batteribiler. Her i Norge er «elektrifiseringen» av den allerede elektrifiserte sokkelen et eksempel på galskap på høyeste nivå. Selv busser og ferger skal elektrifiseres.

Elektrifiseringen av Melkøya: en historisk feilinvestering

«Grønne» investeringer gir ikke konkurransedyktig økonomisk avkastning, og kostnadene tynger de nasjonale budsjettene.

Samtidig svekkes den vitenskapelige begrunnelsen for omstillingen i takt med at forventningene til fremtidig oppvarming dempes.

Er det mulig å få fart på denne omstillingen? spør Koonin. Svaret hans er negativt.

Klimavitenskapens kompleksitet gjør det usannsynlig at det vil skje med det første.

Den eneste løsningen er å stanse subsidiene og ta i bruk konkurransedyktige energisystemer med lave utslipp når/hvis de blir tilgjengelig. Men det er grunnleggende årsaker til at energisystemer endrer seg langsomt.

De påståtte klimafordelene ved energiomstillingen er fjerne, vage og usikre, mens kostnadene og forstyrrelsene ved en rask avkarbonisering er umiddelbare og betydelige.

Verden har mange mer presserende behov, blant annet å sørge for pålitelig og rimelig energi til alle.

Downs’ nest siste fase er allerede godt i gang.

Fase 4: Begynner når «Klimatrøttheten» setter inn (noe EU-valget kan være et eksempel på), «klimatiltak» mister oppslutning, og oppmerksomheten flyttes til andre trusler (KI, Putin).

I dag er vi trolig på vei inn i siste fase.

Fase 5: Spørsmålet om nytten av klimatiltakene blusser opp sporadisk. Men de tilhørende reguleringene og institusjonene består, våre politiske ledere vil fortsatt robbe sine borgere for kostnader knyttet til klimatiltak som ikke virker, og systemmediene støtter som vanlig den politiske ledelsens vrangforestillinger.

Satsningen på favoriserte «rene» teknologier, som vind- og solkraft, karbonfangst, hydrogenproduksjon og batteribiler vil fortsette. Kostnadene øker uten at det fører til reduksjon i utslippene. Kun de massive subsidiene holder det gående og de ensrettede mediene holder sirkuset gående.

Ikke-statlige organisasjoner, som regel nesten 100 prosent finansiert av staten, fortsetter kampen for å beholde sine godt betalte stillinger.

Det er en nyttig øvelse å sammenligne klimakrisen med flyktningkrisen. Så å si ingen kan lenger hevde at massemigrasjonen fører til noe annet enn kaos, vold, splittelse og økonomiske kriser. Ingen har noen sinne gitt en troverdig forklaring på hva integrering egentlig betyr.

Allikevel fortsetter migrantene å strømme inn til både Europa og USA, og millionlønningene florerer i de såkalte ikke-statlige organisasjonene, som ofte ledes av avdankede politikere.

Koonin konkluderer omtrent slik:

Det vi bør håpe på er at dagens ineffektive og lite gjennomtenkte strategier for å redusere klimaendringene vil bli forlatt. Verden trenger en mer gjennomtenkt og informert tilnærming til hvordan vi kan dekke verdens energibehov på en ansvarlig måte.

Problemet er åpenbart: Hvor finner man politikere i Vesten som evner å tilnærme seg et problem på en gjennomtenkt og informert måte?

Den eneste løsningen er å bytte ut de politikerne som har ført oss inn i den nåværende krisen. EU-valget var første fase. Valget i Frankrike 30. juni kan også føre Europa et skritt videre.

Så kommer valget i USA i november. Er det lov å håpe at fornuften seirer? Kanskje, men det er liten grunn til å inkludere utviklingen i Norge i et gryende snev av håp.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.