Man tar for gitt at både mennesker og samfunn har bevart evnen til å beskytte seg selv. Men ser man på reaksjonen etter befrielsen av gislene i Nuseirat, er det så man fristes til å konkludere motsatt: Vi verdsetter ikke lenger våre egne liv. Vi er for de andre, selv når de holder gisler blant sivile i åtte måneder. Deres liv oppveier våre.

Dét er det underliggende budskap i fordømmelsen av Israel. Når vi ikke tilkjenner dem retten til å redde sine egne, er det i virkeligheten oss selv vi snakker om. Det er en uhyggelig innsikt lederskribenten i Wall Street Journal kommer med:

Hamas startet krigen med en massakre, tok gisler og gjemte dem i et sivilt område med mange mennesker. Da Israel kom for å befri dem, svarte Hamas med kraftig beskytning, blant annet med raketter – men likevel fordømmer folk Israel. Det får oss til å lure på om Vesten har mistet den moralske dømmekraften og den selvoppholdelsesdriften som er nødvendig for å forsvare seg selv i en verden av mordere. Hamas kunne ikke ha overlevd uten sine støttespillere rundt om i verden.

Den norske regjering, mediene og det humanitære komplekset tar mordernes parti og kritiserer Israel for en uforholdsmessig forskjell når det gjelder antallet ofre på palestinernes og israelernes side.

Vi må spørre: Er Norge et samfunn som ville kunne utkjempe en krig mot en fiende som Nazi-Tyskland – og vinne? Svaret er negativt. Vår konsensus-elite stiller ikke spørsmål ved Hamas, men kjøper kravet om at deres liv skal veie like mye som israelernes, selv når de dreper 1200 israelere på bestialsk vis og kidnapper 240. De bruker gisler som forhandlingskort og involverer sine egne sivile. Da kan de ikke påberope seg retten til beskyttelse.

Det er klangbunnen i denne selvoppgivelsen som skurrer kraftig i fordømmelsen av Israels eksistensielle krig. Når vi fordømmer Israel, er det i virkeligheten oss selv vi fradømmer retten til å forsvare oss.

Hvordan våger Israel å redde sine egne borgere? Visste de ikke at det ville bli tap? BBC spurte om Israel advarte om at redningsaksjonen ville komme. Mener dere det? Et tips til terrorister? Kanskje lese opp menneskerettighetene deres også?

Ved hver eneste turn of events har mediene og regjeringen og menneskerettsregimet sagt til Israel: How dare you? Hvordan våger dere å forsvare dere selv!

Israel er i ferd med å distansere seg fra oss. De ser oss på avstand og vet at vi er i ferd med å rote oss inn i en forferdelig floke her i Vest-Europa.

Nettopp fordi Israel har måttet forsvare seg selv helt siden 1930-tallet, vet de hva det handler om. De er ikke tvil om at det er deres liv det står om.

Den ultimate luksus

Europa har gitt seg selv den luksus at de har råd til å gi det bort. De har invitert millioner av fremmede inn i sitt hus, og graden av fordømmelse av Israel er kommensurabel med graden av selvoppgivelse.

Det gjør at israelere vet noe om europeere som vi ikke lenger forstår selv. Derfor kunne den israelske ambassadøren Israel Katz si til Pedro Sánchez etter at hans regjering hadde anerkjent Palestina: Kanskje dere lengter tilbake til Al-Andalus?

Når kulturer oppgir seg selv og slutter å slåss – mister selvoppholdelsesdriften –, går det fort nedoverbakke. Å kjempe for andre kan kamuflere at man i virkeligheten begår selvmord.

Fordi vi fravelger selvforsvar, mister vi også sansen for heroisme.

Arnon Zamora var en av lederne som førte an i befrielsen av gislene lørdag.

IDF sørger over den falne sjefen for det israelske politiets ‘Yamam’-enhet (National Counter-Terrorism Unit), overinspektør Arnon Zamora.

Arnon er en israelsk helt som elsket og beskyttet sitt land. Han ledet styrken som reddet de fire gislene fra den sentrale Gaza-stripen og brakte dem tilbake til Israel.
IDF hedrer hans minne.

IDF uttrykker sin dypeste medfølelse med Arnons familie i denne vanskelige tiden. Må hans minne være en velsignelse.

Vi har glemt denne evnen til å leve som helter. Vi ser ikke hva det handler om. En gang sang vi: «Dø om så det gjelder.»

Men vi har glemt at det fins noe som det er verdt å dø for. Vi tror at det alltid er de andre. Palestinere. Eller Ukraina. Aldri oss selv.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!