Bruken av begrepet ytre høyre om partiene til Marine Le Pen og AfD er i seg selv villedende og avsporende. Det er et forsøk på å tilrane seg definisjonsretten under et skinn av anstendighet.

Det blir latterlig når Meloni omtales som «ytre høyre».

Ytre høyre-partiet til Italias statsminister Giorgia Meloni erklærer seier i EU-valget. Det styrker hennes posisjon i Europa.

De forsøker å skape en følelse av at fascismen rører på seg igjen. Det er deres tyngste kort, og snart deres eneste.

Ting tyder på at folk har luktet lunta for lenge siden. NRK undrer seg på at AfD har gått frem «til tross for alle skandalene». Det er takket være medier som NRK at AfD er forsøkt skandalisert.

Det finnes to standarder, akkurat som i USA, der det er én lov for Demokrater og én for Trump. Dette kuppet innenfra kamufleres som «ingen står over loven». Jo, det er nettopp det Demokratene gjør. Det de virkelig sier, er: «Vi er loven», akkurat som kommunistene og nazistene gjorde. Det finnes paralleller mellom den maktanvendelse Demokratene innfører og de totalitære bevegelsene i mellomkrigstiden.

Kloa deres er så synlig at det har fått mange til å reagere.

Også i Europa reagerer folk, og det er særlig på invasjonen utenfra og en tiltagende lovløshet. Derfor klinger det hult når politikerne sier at kampen står for det samme i dag som i 1944. Det er nesten så de vender ordene mot mediene, som uten å blunke sier at kampen er den samme, dvs. at Russland fyller skoene til Nazi-Tyskland. Det er så drøyt at folk i sitt stille sinn spør seg: Hvem er det egentlig som går i deres fotspor?

Bruken av «ytre høyre» som utpressing og brennemerking har pågått i mange år. Det har slått tilbake. Skal du brennemerke, bør du først ha feid for egen dør. Det har ikke eliten. Den blir mer og mer autokratisk og autoritær.

Når de advarer mot slike undergravende tendenser fra «ytre høyre», tenker folk:

– Se dere selv i speilet!