Kalken på Helgøya ble benyttet helt fra middelalderen, også til byggingen av den gamle domkirken på Hamar, som man i dag kan beskue ruinene av under et vernebygg i glass.

En gang etter 1880 ble det bygget to kalkovner i Bergevika på den største øya i Mjøsa.

På norgesnasjonalparker.no kan man lese:

Ovnene er 10-12 meter høye, er murt av kalkstein og fôret med ildfast teglstein. Basen har to porter; en liten til å regulere fyringen, og en stor til å ta ut brent kalk. Steinen ble sprengt ut av fjellet like ovenfor Bergevika. Så ble den knust med slegge og trillet i vogner på skinneganger bort til ovnene. Vognene holdt 1000 liter og ovnene kunne ta kalkstein fra 30 vogner. Ovnene ble kullfyrt og kunne nå 1000 °C. Steinen brant i ovnen i ca. 1 uke, og etter den var tatt ut ble den sortert etter kvalitet. Kalken ble så fraktet rundt Mjøsa med egne kalkbåter. Kalkbrenneriet i Bergevika har vært i periodevis drift frem til 1952.

I digitaliseringens, bullshit-jobbenes og NAVs tidsalder er det fort gjort å glemme at Norge inntil forholdsvis nylig var bebodd av et praktisk og produktivt folk.