EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og Italias statsminister Giorgia Meloni ankommer et toppmøte i Brussel den 22. mars 2024. Foto: Omar Havana / AP / NTB.

Historien om EU-valget som den globalistiske maktklassen vil prøve å fortelle, fremfor alt EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, er at det «moderate», «ansvarlige» og «Europa-vennlige» flertallet bestående av borgerlige (dominert av tyske CDU), sosialdemokratiske og liberale (dominert av Macrons Renaissance) partier fremdeles holder i EU-parlamentet.

Og hvis man legger sammen antallet mandater som tilfaller EPP-, S&D- og Renew-gruppen, ser det på papiret komfortabelt ut med ca. 400 av de 720 representantene i EU-parlamentet, klart mer enn det nødvendige flertallet på 361. EPP ser ut til å få 185 mandater (+3), S&D 137 (-17) og Renew 80 (-28).

Men i mange av sakene som avgjør veien videre for unionen, kommer ikke et slikt i teorien styringsdyktig flertall til å gjøre seg gjeldende, til det er den politiske uenigheten de tre gruppene i mellom for stor. Dertil kommer at minst ti prosent av representantene i praksis er politiske frifanter som langt fra alltid lar seg piske til å stemme med sine respektive grupper. Og østeuropeiske sosialdemokrater er ikke grønne woke-utopikere.

Det betyr at det reduserte flertallet slett ikke er komfortabelt, og at en ny EU-kommisjon med EPP i spissen ikke kan regne med støtte fra både S&D i Renew i alle viktige saker. Det reiser spørsmål om hvem man eventuelt kunne inkludere i en større koalisjon, og da står valget enkelt fortalt mellom de grønne og den nye høyresiden. Den siste består av Europeiske konservative og reformister (ECR) med 73 mandater og Identitet og demokrati (ID) med 58, samt store partier utenfor de politiske familiene som Ungarns regjeringsparti Fidesz og tyske AfD.

Men hverken de grønne eller den nye høyresiden er særlig sannsynlig som partnere i et fast samarbeid. For sosialistene vil ikke ha noe å gjøre med de sistnevnte, men det er heller ikke komfortabelt for EPP å gjøre seg til gissel for de grønne, som er blitt kraftig svekket og kun har 52 mandater (-22).

Det siste gjelder ikke minst i klimapolitikken, der store deler av ikke bare menige medlemmer av EPP-gruppen, men også dens leder Manfred Weber, står mye nærmere den nye høyresiden og har spesielt stor sans for Giorgia Meloni. Mange politikere i de gamle, nominelt konservative partiene har fått kalde føtter av en klima- og energipolitikk som holder på å ødelegge Europa.

Og selv om Ursula von der Leyen (CDU/EPP), som er kvinnen bak EU «nye grønne giv», må late som om hun er like beinhardt på klimakjøret som før, forstår hun selv at både de politiske og økonomiske realitetene tvinger henne til å gjøre noe annet i praksis.

Men først må hun altså bli valgt, og for å få til det må hun søke støtte også utenfor trioen bestående av EPP, S&D og Renew. Med tanke på at EPP er blitt større og de to andre mindre, og deler av EPP står den nye høyresiden nær, er det nærliggende å tenke seg at von der Leyen vil bli nødt til å komme til en overenskomst med den nye høyresiden.

Da er veien kort til politisk spill i kulissene, og en av dem som kan øve innflytelse på kommisjonspresidenten, er ECR-gruppen, som domineres av Giorgia Melonis parti Fratelli d’Italia. Den italienske statsministeren har sett dette komme lenge, og forsøker utvilsomt å trekke i trådene så godt hun kan. Støtten til von der Leyen gir hun ikke gratis.

Meloni er dertil politisk styrket fordi hun er den eneste regjeringssjefen i et av de store EU-landene som har gjort fremgang forrige parlamentsvalg. EU-valget ble en katastrofe både for Emmanuel Macron, hvis parti ble halvparten så stort som RN, og Olaf Scholz, hvis parti ble forbigått av AfD. De to blir sittende sterkt svekket frem til våren 2027 og høsten 2025.

Til syvende og sist er det konsekvensene av EU-valget i Frankrike som er den største symbolseieren for Europas nye høyreside. Det snarlige nyvalget kan bety et fransk politisk jordskjelv, og noe slikt vil gi gjenlyd over hele Europa.

For unionens vedkommende blir det et helt annet EU-råd hvis Frankrikes neste regjering blir ledet av Marine Le Pens parti Rassemblement National. Da er også den gamle «aksen» mellom Frankrike og Tyskland ugjenkallelig død. Dynamikken mellom EUs institusjoner kan med andre ord bli ganske annerledes om få uker.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!