Det er viktig å forstå hvor det kommer fra og hvordan det ser ut. Det er viktig å kunne gjenkjenne det. For det kommer snikende stykkevis og delt i små porsjoner fra ulike kanter, slik at vi gradvis skal venne oss til det som den nye normalen. Det er farlig.

Det er viktig å skjønne hvilken agenda det har. Det er viktig om vi skal kunne forhindre at den vestlige sivilisasjonen, demokratiet og rettsstaten skal bli reversert tilbake til den mørke middelalderens irrasjonelle, undertrykkende og primitive overtro. Alt står på spill.

Vi snakker om den postmoderne identitets- og woke-galskapen som rir politikken og det offentlige ordskiftet som en mare, fra San Francisco i vest til Berlin i øst. Fra Rødt, SV og MDG via sentrumspartiene til langt inn i Høyres salonger her i Norge.

Postmodernismen oppsto som en sammensatt filosofisk bevegelse blant europeiske intellektuelle og kunstnere på 1960-tallet. De var i opposisjon til de to ledende tankeretningene som lenge hadde dominert vestlig tenkning. De ønsket å bryte ned opplysningstidens tankegods fra slutten av 1600-tallet samt marxismen, som begynte å gjøre seg gjeldende fra siste halvdel av 1800-tallet.

Nietzsche og hans deklarasjon om at «Gud er død», og hans kritikk av den objektive sannhet, var viktig for postmodernistene. Det samme var de franske filosofene Jean-Francois Lyotard, Michel Foucault og Jacques Derrida. Det var der det hele startet.

Lyotard mente at vitenskapelig basert fornuft var undertrykkende fordi den utelukket alternative perspektiv. Foucaults analyser av makt og kunnskapsbasert viten viste at hva som oppfattes som rett og galt, ofte er relativt, og styrt av interesser og maktforhold mer enn av fakta og fornuft. Og det var Derrida som i 1969 introduserte begrepet dekonstruktivisme. Han stilte seg kritisk til vestlig kultur og mente språket sementerte etablerte maktstrukturer særlig når det gjaldt kjønn, rase og seksualitet, og at det måtte reverseres.

De franske postmodernistene konfronterte opplysningstidens store filosofer, som Kant og Voltaire, som søkte fornuft og fremskritt gjennom erfaringsbasert kunnskap.

Mens fornuft åpenbart kan være relativ og fakta oppfattes ulikt, fører denne generelle avvisningen av objektive fakta og erfaringsbasert vitenskap til en relativisering av absolutt alt, noe som gjør det håpløst å diskutere og finne allment akseptable løsninger på noe som helst.

Denne tilnærmingen til virkeligheten fører til en intellektuell nihilisme som fornekter at mens mye «sannhet» åpenbart er kontekstavhengig og sosialt konstruert, kan det meste av våre omgivelser likevel beskrives i tilnærmet objektive vendinger på en saklig og tilnærmet nøytral måte dersom vi er eksplisitte med kontekst og omstendigheter. Alle synspunkt er ikke like relevante og like korrekte.

Vitenskapelig fremskritt er åpenbart påvirket av partsinteresser og maktforhold, men det betyr ikke det samme som at erfaringsbasert vitenskap ikke har verdi og ikke skaper fremskritt, selv om noen åpenbart har større fordeler av fremskrittet og moderniseringen enn andre, og at det kan ha fordelingseffekter som oppleves som sosialt urettferdige.

Etterkrigstidens postmodernisme stiller spørsmål ved moderniteten og de negative sidene ved utviklingen av den vestlige sivilisasjon, som nettopp hadde gått gjennom to verdenskriger med nærmere hundre millioner drepte, Holocausts grusomheter samt atombomben, terrorbalansen og trusselen om hele menneskehetens utslettelse.

I kritikken av stadig mer omfattende kriger, kolonialisme, selvreproduserende maktstrukturer og vedvarende sosial urettferdighet, som modernismen ikke egentlig tilbyr noen løsning på, ligger det en viss relevans. Svakheten i postmodernismen ligger i at den underkjenner moderniteten og det de fleste av oss betrakter som store sivilisatoriske fremskritt.

På den ene siden konfronterer og problematiserer den det moderne vestlige samfunnets ukritiske narrativ om frihet, utvikling og velstand, demokrati og rettsstat. Og den retter skytset mot de dominerende tankeretningene, både mot opplysningstiden «vestlige» definisjon av fremskritt og mot den historiske materialismen i marxismen.

Postmodernismens relativisme og de-konstruktivismen med sitt angrep på etablerte institusjoner og strukturer og dens vektlegging av regelløshet utfordrer, på den andre siden, opplysningstidens tro på vitenskap, fornuft og eksistensen av fakta og en objektiv sannhet som grunnlag for fremskritt.

Heri ligger postmodernismens håpløst destruktive svakhet, som venstresiden og woke-bevegelsen har gjort til sin nye ideologiske overbygning etter at kommunismen omsider kollapset på begynnelsen av 1990-tallet. Postmodernistenes kritikk av marxismen har de imidlertid ikke tatt til seg.

Woke-bevegelsen har tatt det verste fra postmodernismen og det verste fra marxismen og blandet det sammen i en destruktiv og delvis motsigende ideologisk røre som er både revolusjonær og grunnleggende totalitær.

Påfallende nok har woke– og identitetspolitikken hatt sterkest appell til millennium-generasjonen, den generasjonen som virkelig har nytt godt av fremskrittet og den moderne velferdsstaten, og som selv ikke har opplevd verdenskrigenes grufulle virkelighet.

De ser fakta, empiribasert vitenskap, sannhet og fornuft som hindringer og underordnet målet om å fjerne sosial urettferdighet og minoriteters interesser. De ønsker å dekonstruere språket og reversere etablerte undertrykkende sosiale strukturer.

De ønsker å skape en motsatt virkelighetsforståelse der kvinne er positiv og mann negativ. Der farget er bedre enn hvit. Østen og Orienten er bedre enn Vesten og USA. Innvandrere fra Midtøsten, Afrika og Sør-Amerika er bedre enn innfødte europeere eller amerikanere. Homofile og flerkjønnede er bedre enn heterofile. Unge er bedre enn gamle.

Innfødte hvite hetroseksuelle menn over 50, som undertegnede, er den gruppen som har mest makt, og derfor er de mest forhatte i woke– og identitetspolitikkens politiske univers.

Identitetspolitikken har tatt til seg det mest håpløse i postmodernismen og det mest totalitære i marxismen. Den underkjenner både fakta og flertallet og fornekter dermed både vitenskapen og demokratiet. Den postmoderne woke-bevegelsen har erstattet proletariatets diktatur med minoritetenes diktatur.

Dette kommer tydelig frem ikke bare i kvinnefrigjøringen og feminiseringen av samfunnet generelt samt BLM- og menneskerettighetsbevegelsens voldelige aksjoner, men også i den liberale innvandringspolitikken, miljøbevegelsen og den irrasjonelle politikken som styrer store deler av det grønne skiftet, transgender-aktivismens fornekting av at det biologisk sett bare finnes to kjønn og i pride-bevegelsens monopolisering av det offentlige rom.

Dette tankegodset gjennomsyrer Det demokratiske partiet i USA, og ikke bare den liberale venstrefløyen med Sanders og Cortez i spissen. På samme måte gjennomsyrer woke-galskapen ikke bare Arbeiderpartiet, de grønne og ytre venstre i norsk politikk, men også sentrumspartiene og Høyre.

Woke- og identitetspolitikken, som har sin opprinnelse i akademia, gjennomsyrer nå hele utdanningssystemet, universitet og høyskoler og langt ned i grunnskolen og barnehagene. Og det gjennomsyrer den såkalt liberale pressen, som i stadig større grad opptrer som et sannhetspoliti som projiserer og snur fakta på hodet.

Vi kan ikke lenger kalle en spade for en spade. Og vi må passe oss for hva vi sier om vi vil beholde jobben og unngå å bli skjøvet ut i det ytterste sosiale mørket.

Vi kan ikke omtale innvandringen til Europa som en befolkningsutskiftning, selv om det er dèt som demografisk sett faktisk finner sted.

Vi kan ikke si at islam ikke bare er en religion, men også praktiseres som en totalitær politisk ideologi av ytterliggående islamister som har støtte av store deler av den muslimske innvandrerbefolkningen i Vesten, uten å bli stigmatisert som islamofob.

Vi kan ikke si at det pågår en ‘snikislamisering’ når id-feiring og halal fortrenger norske seder og skikker.

Vi kan ikke si at «all lives matter» og at ikke bare «black lives matter» uten å bli betegnet som rasister.

Vi kan ikke være kritiske til pride-bevegelsens monopolisering av det offentlige rom uten å bli karakterisert som homofobe. Og vi kan ikke være kritisk til kjønnsundervisningen i grunnskole og barnehager.

Vi kan ikke påstå at det biologisk sett bare er to kjønn, selv om det bare er to kjønn.

Det postmoderne woke-dyret er farlig, for det benekter virkeligheten og undergraver demokratiet.

Det er reaksjonært, i den forstand at det fornekter fakta og vitenskapsbasert fornuft. Det er revolusjonært og vil rive ned demokratiet og innføre minoritetenes diktatur.

Og det er til tider direkte voldelig, slik vi har sett BLM-bevegelsen i USA og deler av miljøbevegelsen i Europa fritt få utfolde seg uten at politi og myndigheter griper inn.

Denne utviklingen har gått usedvanlig fort. Det begynte på slutten av 1960-tallet i Frankrike. Men har i løpet av de siste par tiårene grepet om seg som en farsott i akademia, politikk og presse over hele den vestlige verden.

Det er en merkelig form for selvskading som finner sted. Og de fleste medløperne skjønner verken den idehistoriske bakgrunnen eller at den postmoderne woke– og identitetsbevegelsen er grunnleggende totalitær.

Om vi ikke snart tar tyren ved hornene, vil det ikke være lenge før Vesten er dekonstruert tilbake til den mørke middelalderen igjen.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!