Tysklands statsminister Olaf Scholz og hans kone Britta Ernst står i kø for å stemme ved EU-valget i Potsdam den 9. juni 2024. Foto: Kay Nietfeld / DPA via AP / NTB.
Torsdag 8. juni 2023 ble EU-landene enige om å etablere en felles asylpolitikk. Polen og Ungarn stemte imidlertid imot, ettersom begge landene hadde skjønt hva som skjulte seg bak den lekre innpakningen. Ministermøtet godkjente et forslag som skal sikre raskere asylbehandling og samtidig straffe EU-land som ikke viser «forpliktende solidaritet» i den fremtidige fordelingen av de mange migrantene som forventes å strømme inn i EU de neste tiårene. I 25 år har EU vært ansvarlig for å sikre sine ytre grenser på eget initiativ, uten at Kommisjonen har gjort noe for å oppfylle denne oppgaven. Og uten at medlemsstatene og deres dovne medier har brydd seg om å sjekke om Kommisjonen faktisk forvalter sitt ansvar for å sikre EUs grenser.
Konsekvensen var migrantskredet som strømmet over EUs ikke-eksisterende yttergrenser i 2015. Ingen medlemsstater våget å klandre EU-kommisjonen for denne organisatoriske svikten og pliktforsømmelsen. Tvert imot forsøkte politikere og medier å forklare at migrantstrømmen for det meste besto av syriske kjernefysikere og hjernekirurger med barnefamilier, som nå ville tilføre EU-fellesskapet verdier og kompetanse. Det tyske arbeidsdepartementet har imidlertid påvist at 80 prosent av migrantene var enslige unge menn fra Midtøsten og Afrika. Unge menn som ikke var flyktninger, men dagarbeidere og gateselgere på jakt etter et bedre liv.
EU kan heller ikke løpe fra Marrakesh-avtalens grunnleggende prinsipp om å likestille migranter med ekte flyktninger, slik at alle migranter skal ha de omfattende rettighetene og privilegiene en flyktning har i henhold til 1951-konvensjonen. I tillegg uttrykker Kommisjonens egen uttalelse fra april 2023 et ønske om å legge til rette for lovlig innvandring fra tredjeland, der migranter må sikres direkte adgang til EU. Det vil ikke bli noen hurtigbehandling av migranter med påfølgende repatriering. EU og medlemslandene – inkludert Danmark – er bundet på hender og føtter og kan ikke, uten å bryte eksisterende konvensjoner og traktater, gjøre innvandringen fra Midtøsten og Afrika mer fleksibel og effektiv, for ikke å snakke om å begrense den.
Det hjelper oss ikke at Danmark ikke er forpliktet til å følge den felles asylpolitikken på grunn av vårt rettsforbehold. Det kan vi være glade for i teorien, men ikke i praksis. Nåværende utenriksminister er Lars Løkke Rasmussen, mannen som som statsminister banket Marrakkesh-avtalen igjennom en omfattende folkelig motstand. Løkke har gjennom hele sin tid som minister sørget for å være lydhør overfor EU-toppens ønsker og instrukser. Selv med vårt rettsforbehold har Danmark derfor delvis sluttet seg til EUs asylavtale etter at den ble vedtatt av EU-parlamentet og EU-landene i april i år.
Selv om desperate kandidater til EU-parlamentet i valgkampens siste timer har ropt om sikring av EUs yttergrenser og inngjerding av landegrensene, vil disse tomme kravene og hule løftene ikke ha noen praktisk betydning når den triste EU-hverdagen igjen setter inn. I 25 år har Kommisjonen ikke gjort noe for å oppfylle sitt ansvar for å sikre EUs yttergrenser, og de danske EU-partiene har vendt ryggen til den ukontrollerte illegale innvandringen uten å stille EU-kommisjonen til ansvar for sin grove pliktforsømmelse. I stedet har vi fortsatt den grønne omstillingen og klimakampen mot CO2-utslipp, og vi har fortsatt å snakke i Ministerrådet, Kommisjonen og Parlamentet om grensesikkerhet uten å komme videre mot en praktisk løsning.
Dette setter mange velgere i et vanskelig dilemma. Hvor skal man stemme på hvis man ønsker å stanse innvandringen fra islamske kultursamfunn, hvis innvandrerne avviser demokratiske rettsstatsprinsipper og lever i parallellsamfunn der sharia hersker? Hvor går du hvis du vil ha et samfunn som forsvarer og opprettholder det jødisk-kristne kulturgrunnlaget i et samfunn basert på tillit, respekt og likeverd? Hvem stemmer man på hvis man vil bekjempe totalitære ideologier som forakter kvinner, hater kristne og jøder og straffer seksuelle minoriteter?
Svaret finnes i hvert fall ikke hos Europas borgerlige eller sosialistiske partier, som alle konsekvent har benektet at islam er et problem, uansett hvor mange attentater, terrorhandlinger og angrep på demokratiet vi lider under. De partiene som bekjenner seg til familieverdier, vårt felles kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og nasjonalstaten, blir stemplet som høyreekstreme, ultrareaksjonære, populistiske og rasistiske av medier og politikere. Dette er partier som AFD i Tyskland, Fratelli d’Italia, Rassemblement National i Frankrike og Frihetspartiet i Nederland. Hvis du leser de politiske programmene til disse partiene, vil du ikke finne fascistiske holdninger eller antidemokratiske ideer. Alle de nevnte partiene er opptatt av grunnloven og rettsstaten. De er alle for europeisk samarbeid, en rettferdig rettsstat og et solidarisk velferdssamfunn. Men de er også motstandere av den økende islamiseringen av Europa og ønsker en effektiv stans i innvandringen fra islamske kultursamfunn ved å sikre de nasjonale grensene. Disse partiene, som ikke representerer «ytre høyre», men snarere kan karakteriseres som grasrotpartier, har liten tro på det grønne skiftet og CO2-hysteriet, men er alle tilhengere av kjernekraft, naturvern og økt miljøpolitisk innsats.
Å stemme på disse borgerlige partiene har gjennom årene vært forbundet med tabuer i danske og europeiske medier, der velgergruppen har blitt sett på som eldre, hvite, rasistiske menn. «Men den oppfatningen må vi endre», sier den nederlandske valgforskeren Josse de Voogd. «På den ene siden er det i ferd med å endre seg, og på den andre siden har det bildet aldri vært sant.» Det er altså grunn til å stemme etter egen overbevisning og sunn fornuft 9. juni. Og ikke av frykt for opinionen. Heldigvis har vi fortsatt hemmelig valg i EU. Det kan bety at de vi ikke får lov til å leke med, plutselig kan bli stamgjester. Det har skjedd før.
Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!
