Nigel Farage taler under den nasjonalkonservative konferansen i Brussel som ble forsøkt nedstengt i april. Stillbilde: National Conservatism / YouTube.

Brexit-generalen Nigel Farage kunngjorde nylig at han stiller til parlamentsvalget i Storbritannia den 4. juli for Reform UK, partiet som opprinnelig het Brexit Party, men skiftet navn etter øyrikets endelige utmeldelse av EU i 2020.

Det kan vanskelig endre utfallet av valget om snaut fire uker, der alle tar det for gitt at Labour vil vinne – ikke overraskende etter at Det konservative partiet har styrt i 14 år uten å ha lyktes med stort annet enn Brexit, som f.eks. å få kontroll med innvandringen.

Spørsmålene som melder seg, er om toryene nå er så skadeskutte at Reform-partiet kan skaffe seg et betydelig antall parlaments­medlemmer på deres bekostning, eller om den desperate mangelen på troverdig lederskap kan bane veien for at Farage blir en fremtidig leder for De konservative etter selv å ha blitt innvalgt til parlamentet for et annet parti.

I en intervju med The Times fredag legger Farage klart for dagen sine politiske ambisjoner: Han tar nå sikte på bli leder for det største opposisjons­­partiet etter valget.

Avisen minner om at Farage har opptrådt strategisk før:

I 2019 var Brexit Party’s plan å sørge for at Boris Johnsons toryer satt ved makten for å gjennomføre brexit. Denne gangen er planen mer ambisiøs: å omorganisere den britiske politiske høyresiden slik at de konservative enten blir erstattet av Reform eller ender opp med å bli styrt av Farage.

Offentliggjøringen av planen kunne vanskelig ha kommet på et mer passende tidspunkt, etter at Rishi Sunak – unnskyld uttrykket – dreit seg ut på 80-årsmarkeringen av D-dagen ved å forlate arrangementet før det var over.

På en skala fra én til ti, spør jeg ham, hvor alvorlig var statsministerens «feil»? «Det er en tier, og jeg skal fortelle deg hvorfor. For du kan si: ‘Jeg gjorde en feil’, men enten forstår du hvor dette landet befinner seg, hva det føler for D-dagen og spesielt for de siste som er igjen, eller så gjør du det ikke», svarer han. «Han har ingen sans for historien vår, eller noen genuin følelse for den kulturen som finnes der ute blant vanlige folk. Han er fullstendig frakoblet på alle måter.»

Det skyldes ikke familierøttene hans, presiserer Farage, men at han er en privat­skole­utdannet tidligere hedge­fond­forvalter som aldri tar seg en drink med noen fra arbeider­klassen.

Men hvor realistisk er det at Farage kan bli opposisjons­leder? 60-åringen viser til det gamle konservative partiet i Canada, som gjorde et katastrofalt valg på 1990-tallet, for siden å gjenoppstå i ny form kort etter årtusen­skiftet, sammenslått med en konservativ utfordrer.

Labours kommende regjeringsperiode, som kan vare i fem år, gir uansett rikelig tid til politisk arbeid.

Kan vi ende opp med et nytt parti, Reform Conservatives? «Det kan du spekulere i. Alt jeg vet, er den reisen vi har begitt oss ut på, og som jeg nå har bestemt meg for å kaste meg ut på.»

Farage lar scenariene henge litt i luften:

Har han snakket med dissenterende parlamentarikere som er imot Sunak, og som kanskje vil slå seg sammen med ham etter valget? (Jeg vet tilfeldigvis at han har gjort det flere ganger, også nylig.) «Noen av dem, men det bekymrer meg egentlig ikke så mye. Det mest giftige som noen gang skjedde med UKIP, var at mange tidligere Tory-parlamentarikere sluttet seg til partiet og tok med seg sin måte å drive politikk på, som er konstant krigføring og baksnakking.»

Påminnelsen er en advarsel: Noe slikt vil han ikke la lykkes. Han tar i praksis sikte på at høyre­orienterte parlaments­medlem­mer vil betrakte ham som den naturlige lederen for konservative:

«Hvis folk vil komme til oss, er det fantastisk, men det er ikke noe jeg har tryglet om. Alt jeg sier til dem – det er noen ganske høyprofilerte navn der – er: ‘Hør her, vi er på samme side. På et eller annet tidspunkt kommer vi til å være i samme parti. Jeg vet bare ikke hva det vil hete.’»

Farage lover å være en pest og en plage i opposisjon:

Hva er det som fungerer? Fungerer det offentlige helse­vesenet? […] Fungerer noen av våre offentlige tjenester? Lønner det seg i det hele tatt å jobbe?»

Han er ingen teoretiker, men har sans for politisk tradisjon:

Når jeg spør om han har lest Edmund Burke, den konservative 1700-talls­filosofen, svarer Farage avvisende at selvfølgelig har han det. Han ser ikke ut til å ha hørt om høyresidens nye favoritt-tenker, Yoram Hazony – men det hadde ikke jeg heller før dagen før vi møtes. «Jeg er veldig instinktiv. Jeg tror på landet. Jeg mener at nasjonal­staten er den grunn­leggende bygge­steinen som vi skylder en eller annen form for lojalitet. Derfor var alt som hadde med globalismen å gjøre i over tredve år, feil.»

Den karismatiske politikeren er ikke redd for varme poteter, som at kvinner ikke kan ha penis, ei heller muslimer i Storbritannia som ikke burde ha vært i landet:

Jeg er i ferd med å ta tak i hans holdning til muslimer, 46 prosent av dem som han for to uker siden sa til Sky News støttet Hamas i Gaza, når han sier: «Hvorfor har vi 18-24 år gamle britisk­fødte muslimer, hvorav en fjerdedel nesten blir tiltrukket av jihad?» Hvor kommer det tallet fra? «En meningsmåling fra JL Partners. Ikke still spørsmål ved det. Good Morning Britain måtte be meg om unnskyldning dagen etter da de gjorde det.»

Om Farage lykkes i å bli opposisjons­leder, handler det i realiteten om et langsiktig løp mot stats­minister­jobben, for Labour får ingen enkel jobb i posisjon.

Brexit ble en fest for Farage. Om han flytter inn i Downing Street 10 som 65-åring, blir det en dobbel triumf.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!